Ketil Bjørnstad: «Glemselen»
En roman som viser det provinsielle ved Oslos kulturfiff. Er den ment som satire?
NY BOK: – At et begavet og innsiktsfullt menneske som Ketil Bjørnstad ønsker å bruke tid og energi på å skrive en slik bok, er ubegripelig i hvert fall for meg, skriver Dagbladets anmelder om Ketil Bjørnstads nye bok «Glemselen». Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Ketil Bjørnstads nye roman er på mange måter en gammel
roman. Ikke fordi Bjørnstad selv er gammel – 73 år er ingen alder nå til dags –,
men grunnet det sosiale og kulturelle miljøet i den norske hovedstaden boka tar
for seg: den norske kultureliten generelt og teatermiljøet spesielt.
Det som gir romanen dens
alderdommelige preg er ikke bare at den gjengir episoder fra fortiden.
Riktignok omtales med dårlig skjult stolthet «Hemningsløshetens tid» og
«Skamløshetens tid» – og vi forstår at dette var 40 år siden. Men det er ikke
dette som gir Bjørnstads bok en aura av noe fortidig. Det som virkelig gjør
romanen utidsmessig, er dens skildring av miljøet rundt institusjonsteatrene i
Oslo.
Her introduserer vi for
skikkelser som gjester Theatercaféen jevnlig. Her brukes ord som
«yndlingskelner» med den største selvfølgelighet: Når en av Nationaltheatrets
sentrale krefter kommer med en flaske champagne i hånden, men uten glass,
kommer hans yndlingskelner «ilende».
Roman
Forlag:
Aschehoug
Utgivelsesår:
2026
«En fet klisjé»
Ibsen på alvor
Romanens hovedperson og forteller, som bare kaller seg
Kvaal, er i utgangspunktet ansvarlig for lyssettingen på teateret, men har med
tida også regien på flere oppsetninger. I beretningens nåtid har han mistet
sin kone gjennom mange år, Elvira. Sorgreaksjonen hans er dyp, og dessuten
gjengitt i ganske så svulstige ordelag: «Med Elvira mistet jeg mitt blod, mine
tanker og min energi.»
På et tidspunkt får vi et
tilbakeblikk på en gang han besøkte den slagrammede Elvira på Ullevål sykehus.
Der møtte han en doktor Brandt, som omtaler pasienten ved å si: «Jeg glemmer
aldri hennes kvinnelige utgave av Peer i din leseprøveoppsetning av Peer
Gynt.»
Den oppsetningen gikk nemlig doktor
Brandt for å se hele syv ganger! Hvorfor? spør fortelleren. «Fordi dere begge
tok Ibsens tekst på alvor», svarer doktor Brandt.
Hardt ut: – Handlingslammet
Kunsten den store
Dette kunne sikkert ha vært utlagt som en navlebeskuende
narsissistisk selvopphøyelse fra skuespillermiljøets side. Men det er ikke
egentlig det jeg reagerer på. Det er disse beskrivelsene av Kunsten (med stor
K)! Den store! Som definerer rammene for våre liv! Det er gamle toner, det.
«Nå, når vi
alle, tilsynelatende, var helt gjennomrystet av Pinter», skriver Kvaal. Det er
den britiske dramatikeren Harold Pinter det dreier seg om, og hans stykke Betrayal
(på norsk kalt Bedrag, men Kvaal foretrekker den engelske tittelen). Gjennomrystet!
Av å se en teateroppsetning?
Slik er
kunsten for vår forteller. Blant hans «helter», opplyser han, finner vi Ibsen,
Tsjekhov, Munch, de Chirico, Bach, Mozart, Mahler og Rachmaninov. Og hans kone
Elvira, visste han, elsket diktet av Stein Mehren om hodet, hendene, hjertet og
ømheten.
Raser mot bokutgivelse: – Drøyt
Gåtefull og beundret
Romanen kan sies å kretse rundt mistanker om seksuell
utroskap, men i videre forstand dreier den seg om vennskap, kjærlighet og
tillit – samt den «glemselen» det henvises til i tittelen på boka, som etter
hvert skal kaste nytt lys over disse temaene. På ibsensk vis åpnes fortidens
skjulte rom, dens kott og skap, litt etter litt. Alt dette er vel og bra. Men
selv om dette er romanens røde tråd, spiller «plottet» begrenset rolle. Boka
står først og fremst som en skildring av et miljø.
Noe av det mest påfallende er
hvordan skuespillerne, teaterkunsten og kunsten som sådan omtales i Bjørnstad
bok. Elvira Kvaal, for eksempel, omtales som «landets kanskje mest gåtefulle og
beundrede skuespiller». Jeg tar meg i å tenke at det er noe nærmest arkaisk
over en slik omtale. Sagt på en annen måte: Har et land som Norge i vår tid en
skuespiller som er den «mest gåtefulle og beundrede»?
Her later det også til å framstå
som relevant hva Nationaltheatret vil gjøre som respons på dagens storpolitiske
spørsmål: Gaza? Ukraina? «Vi må frembringe mer politisk kunst,» kunne
Elvira si, minnes enkemannen.
– Ytterst skeptisk
Satire?
Er romanen ment som satire? Ja, den er fort vekk det. Men
kanskje er den også en slags kjærlighetserklæring til teatermiljøet – «dette
krakelerte og gjennompudrede miljøet vi begge hadde tilhørt i mange år», som
det heter, med all den ambivalens som ligger i et slikt utsagn.
Kanskje er det Ketil Bjørnstad
gjør her å skrive en slags lettere beruset hyllest til illusjonen som sådan?
Fordi det er dét som er teater: illusjonsmakeri?
I så fall kan vi spørre om disse
illusjonene ikke bare skapes utad, men også innad: For eksempel illusjonen om
teaterets brede appell? Illusjonen om et publikum som gisper av grepethet? Eller
illusjonen om den politiske relevansen av institusjonsteatrene i den norske
hovedstaden i dag?
Som satire er romanen kanskje
klok, men den forblir en fet klisjé. Den er lett å lese, på sett og vis nokså underholdende
og iblant interessant, men egentlig en kolossal bagatell.
At et begavet og
innsiktsfullt menneske som Ketil Bjørnstad ønsker å bruke tid og energi på å
skrive en slik bok, er ubegripelig i hvert fall for meg.