En klunk, en pinne, en dram, en hikkas. Kjært barn har mange navn.
Hjemmebrent er forbundet med hemmeligheter og det som holdes skjult, men nå har Turnéteatret i Trøndelag løftet spriten frem i lyset og laget teater om livets vann.
Men som alt annet handler også denne teaterforestillingen om livet – sett gjennom hjemmebrentens slør.
SERVERES: En «kaffedokter» må en ha. Om sønnen er aldri så motvillig.
Foto: Espen Storhaug / Turnéteatret
Himkok
Lyden av små drypp vekker humring i salen.
På den mørklagte scenen skimtes et slitent hus, og den kjente lyden fra hjemmebrentapparatet hører umiddelbart hjemme der. Stemningen er satt: Forestillingen lover feelgood og felles hemmeligheter.
Og det løftet holder den.
Det nyskrevne teaterstykket av Ane Aas og Rasmus Rohde vil si noe om menneskers forhold til rus, og om hjemmebrent som kulturhistorie.
VRANG: Blodtrykk? Nei takk! Det er ikke lett for 17-årige Silje (Karianna Sommerro) å være Alf (Tore B. Granås) sin hjemmehjelp. Men etter hvert går det seg til.
Foto: Espen Storhaug / Turnéteatret
Det er ikke første gang det settes opp teater om beruselse. «Fulle folk» har blitt vist på Det Norske Teatret, og før jul satte Rogaland Teater opp «Skyt meg», en mørk komedie om rus.
I arbeidet med «Heimert» har Rohde og Aas gjort mange intervjuer, både med gamle og unge, om deres forhold til rus og hjemmebrent. Derfor er det ikke rart at forestillingen har en folkelig troverdighet i bunn, og skuespillerne klarer å gjøre mye ut av manuset.
Folkelig
En rekke hjemmebrentvitser setter grunnstemningen for forestillingen.
Som den om dæm toan som våknet opp etter en fest. De gikk ut på trappa for å trekke frisk luft, og da sier den ene: «Si meg, røyker kyrne dine?». «Nei, hvordan det?», spør den andre. «Nei. Da må det være fjøset ditt som brenner!».
Og slik fortsetter det.
HUMOR: Det er plass til mange heimbrentvitser i «Heimert». Veldig mange. Fra venstre: Karianna Sommerro, Tore B. Granås og Jon Vegard Hovdal.
Foto: Espen Storhaug / Turnéteatret
Handlingen i «Heimert» er sentrert rundt gamlefar Alf, sønnen Lars (som bor i Oslo-bygda) og 17-åringen Silje, som er vikar i hjemmetjenesten.
Alf har falt, sønnen Lars drar hjem til Trøndelag for å hjelpe ham, og Silje forsøker så godt hun kan å ta blodtrykket på en gammel mann som mener han slett ikke trenger hjelp.
Her er altså tre generasjoner samlet, alle med ulikt forhold til rus.
Alf tar seg en kaffeklunk når det trengs, sønnen driver vinbar og har et problematisk forhold til farens spritproduksjon. Silje drikker ikke, i stedet kaster hun seg på ulike optimaliserings-challenger hun finner på internett.
ÆSJ!: Godt er det ikke, men smakes må det. Karianna Sommerro (venstre) tar den selvoptimaliserende 17-åringen på kornet i forestillingen «Heimert». Til høyre Jon Vegard Hovdal.
Foto: Espen Storhaug / Turnéteatret
Forestillingen byr altså på tre typer, der alle tre er forutsigbare, og det kommer heller ikke mange overraskelser i karakterutviklingen. Særlig sønnen Lars blir veldig forutsigbar. Han blir likevel ganske godt håndtert av Jon Vegard Hovdal i rollen.
Best på fest
Det er ingen tvil om hvem som skinner i denne forestillingen: Tore B. Granås gjør rollen som Alf til en fest.
Det er han som serverer heimbrentvits på heimbrentvits, og han ler så godt av de vitsene selv at han holder publikum i strålende humør gjennom hele forestillingen.
Alf er en type av den gamle skolen. Han orker ikke mas, og når han ikke vil forholde seg til omverdenen, skrur han på kassettspilleren sin og kjører D.D.E., Terje Tysland eller Carina Dahl på full guffe.
TROVERDIG: Tore B. Grønås imponerer i rollen som Alf, mener NRKs kritiker.
Foto: Espen Storhaug / Turnéteatret
Det er et morsomt grep, men det er også et virkemiddel som får frem mye av hvem Alf er, og som får plassert «Heimert» på en morsom måte i det trønderske kulturlandskapet.
Granås spiller så troverdig at karakteren hans kommer unna med replikker som «Du må huske å leve. Det er ikke noen vits i å vente med det». Med andre ord ligger det ikke så mye under overflaten her, men innenfor rammen fungerer det godt.
Og Karianna Sommerro tar virkelig dagens syttenåring på kornet.
Folkelig fellesskap
«Heimert» er en forestilling som ikke er veldig komplisert eller gåtefull, selv om heimbrentens tilblivelse ofte har med hemmelighold og skjulte gjerninger å gjøre.
Men scenografien viser et annet uttrykk.
ROT: Gjermund Andresen har skapt en rotete heim hjemme hos Alf (Tore B. Grønås, til høyre). Mye er troverdig, men det absurde i at karakterene må gå over kjøkkenbenken for å nå godstolen, utnyttes ikke som et virkemiddel i forestillingen for øvrig. Til venstre: Jon Vegard Hovdal som Lars.
Foto: Espen Storhaug / Turnéteatret
Det rotete huset er bygd på en morsom måte, Gjermund Andresen har laget en slags etasjefunksjon der du må gå på kjøkkenbenken for å komme til godstolen.
Det er et absurd innslag, men dessverre gir verken manus eller regi rom til disse absurde momentene.
Det er synd at forestillingen ikke har plass til dette gåtefulle. Det blir dessverre bare rart hver gang karakterene tråkker rundt på kjøkkenbenken for å komme til neste rom.
Sorg, glede, feelgood og livsvisdom er viktige ingredienser i «Heimert». Og rus, selvsagt. Og humor.
Selv om stykket ikke er like skarpt som en skarp en, har det stor folkelighet i seg, og det holder langt på vei det teateret lover.
Det vil nok treffe middelaldrende og eldre med heimbrenterfaring godt når det nå legger ut på turné.
Anmeldelsen er basert på generalprøven.
Om forestillinga
Tittel: «Heimert»
Av: Ane Aass og Rasmus Rohde
Tid: 27. februar 2026
Sted: Turnéteatret i Trøndelag, Verdal. På Norgesturné 27. februar–10. juni.
Regi: Ane Aass
Scenografi og kostymedesign: Gjermund Andresen
Musikalsk ansvarlig: Rasmus Rohde
Lyddesign: Steffen Solberg
Lysdesign: Geir Ola Brattaker
I rollene: Karianna Sommerro, Jon Vegard Hovdal, Tore B. Granås
Publisert
28.02.2026, kl. 00.00