Asle Toje har de siste ukene stått i et kraftig mediekjør. En e-post fra 2003 til holocaustfornekteren David Irving er blitt hentet frem, sitert og analysert. Deretter fulgte spørsmål om kontakt med Steve Bannon, Epstein-forbindelser i Nobel-miljøet og gamle vurderinger av Ukraina-krigen.

I en lang podkastsamtale med Ole Asbjørn Nesssvarer Toje punkt for punkt. Han beklager, innrømmer feil – men avviser at han noen gang har sympatisert med holocaustfornektelse eller fascisme.

– Jeg tar avstand fra David Irving. Jeg intervjuet ham aldri. Jeg beklager at jeg sendte den e-posten, og jeg beklager tonen i den, sier Toje.

E-posten fra 2003

Saken startet med en e-post Toje sendte til den britiske historikeren David Irving i 2003. Irving hadde da nylig tapt den såkalte Lippstadt-saken, hvor retten slo fast at han systematisk hadde fordreid kilder og opptrådt som holocaustfornekter.

I e-posten uttrykker Toje seg smigrende om Irving og omtaler rettssaken som et mulig «slag mot akademisk ytringsfrihet». Han skriver også at han nylig har lest en av Irvings bøker og funnet den «tankevekkende».

I dag tar Toje tydelig avstand.

– Jeg burde ikke ha skrevet en så krypende e-post. Jeg legger meg langflat. Jeg husker ikke hva jeg tenkte den gangen, men formuleringene er dårlige, og det beklager jeg.

Han forklarer at hensikten var å gjøre et intervju, dels som mulig artikkel, dels som en metodologisk studie knyttet til doktorgradsarbeidet. Etter å ha etablert kontakt, sier han at han konkluderte med at Irving var uetterrettelig.

– Jeg gjennomførte aldri intervjuet. Jeg har aldri skrevet noe om ham. Jeg har aldri stilt spørsmål ved holocaust. Og jeg står fullt og helt bak den forskningsmessige konsensusen.

– Ja, jeg husket feil

Saken ble ytterligere forverret da Toje i første omgang forklarte e-posten med en versjon som senere ble korrigert. Han hadde blant annet gitt inntrykk av at kontakten skjedde som ledd i en konkret studieoppgave.

På direkte spørsmål erkjenner han:

– Ja, jeg tok feil. Jeg husket feil. Det var ikke av vond vilje, men av tåkete minne. Jeg tok ikke saken alvorlig nok i starten, og det beklager jeg.

For kritikere fremstår dette som en løgn. For Toje selv er det et eksempel på en dårlig håndtert krisesituasjon.

– Dette var en tåpelig e-post sendt av en student for 23 år siden. Det finnes ingenting i mitt senere liv eller virke som tyder på at jeg er antisemitt eller holocaustfornekter.

Skyld ved assosiasjon?

Irving-saken er blitt koblet til senere kontakt med Steve Bannon, og videre til bredere påstander om et «mønster».

Toje avviser at det finnes noe slikt.

Han bekrefter at han møtte Bannon én gang fysisk i 2018, i forbindelse med et arrangement i regi av det Terje Rød-Larsen ledete International Peace Institute (IPI). I tillegg hadde han noe kontakt i rollen som utenrikspolitisk kommentator.

– Jeg har brukt ham som kilde i noen saker. Når man skriver om amerikansk utenrikspolitikk, må man snakke med folk som er «in the loop». Det betyr ikke at man deler deres ideologi.

Han understreker at han i dag mener Bannon befinner seg «snublende nær fascisme», og at han ikke har hatt kontakt med ham på mange år.

Her berører samtalen et større spørsmål: Hvor går grensen for hvem en forsker, kommentator eller journalist kan snakke med?

Toje mener det må være rom for å føre samtaler – uten at det innebærer ideologisk fellesskap.

– For å forstå verden må man også snakke med dem man er uenig med.

Ukraina og realismen

Samtalen beveger seg videre til Ukraina-krigen. Toje hadde kort tid før invasjonen i februar 2022 skrevet at han ikke trodde Russland ville gå til full krig.

Der tok han feil.

– Jeg trodde dette var posering for å presse frem forhandlinger. Der tok jeg feil.

Han erkjenner at han også undervurderte Ukrainas motstandskraft.

– Når man kommenterer løpende utviklinger, vil man av og til ta feil. Det gjør jeg også.

Samtidig slår han fast at Russland har hovedansvaret for krigen.

– Hovedskylden for krigen ligger åpenbart hos Russland. Det er et brudd på FN-pakten. Russland invaderte Ukraina for å ta landet deres.

Han avviser at han deler en russiskorientert analyse, selv om han anerkjenner at han har vært inspirert av realistisk utenrikspolitisk teori.

Epstein og Nobelkomiteen

En tredje dimensjon i mediekjøret har vært koblingen til Jeffrey Epstein, gjennom kontakter i det norske utenrikspolitiske miljøet.

Toje sier han ikke hadde kjennskap til omfanget av relasjonene før dette ble kjent gjennom mediene.

– Jeg visste ikke mer enn det som sto i avisene.

På spørsmål om han selv har mottatt gaver eller utilbørlig påvirkning i rollen som medlem av Nobelkomiteen, svarer han nei.

– Vi får blomster, slips og kulepenner. Den typen ting. Ikke noe mer.

Han har heller ikke vurdert å trekke seg.

– Arbeidet for fred i verden er viktigere nå enn noen gang. Jeg ser ingen grunn til å trekke meg.

Mer enn en personsak

Toje-saken handler ikke bare om én e-post fra 2003. Den berører større spørsmål om akademisk frihet, skyld ved assosiasjon og hvor langt man kan gå i å undersøke kontroversielle miljøer.

Kan man forsøke å intervjue en holocaustfornekter uten å bli mistenkeliggjort? Kan man bruke en kontroversiell politisk aktør som kilde uten å dele vedkommendes verdensbilde?

For Toje selv er svaret ja – men han erkjenner at han håndterte Irving-kontakten dårlig.

– Jeg beklager e-posten. Jeg beklager at jeg husket feil. Men jeg er ingen antisemitt, og jeg har aldri vært det.

Han mener summen av hans senere arbeid må telle mer enn én uheldig e-post fra studietiden.

– Jeg håper folk ser helheten. Ikke bare det ene dokumentet.