Jeg og andre som skriver kritisk om Israel blir i innlegg og kommentarfelt i Telen beskylt av Kjell Ivar Kasin for ikke å nevne Hamas. Det er en fin utfordring – La oss snakke litt om Hamas.

Ofte når man snakker om Hamas reduserer man gruppen til en terroristbevegelse løsrevet fra historie og kontekst. For å forstå Hamas’ rolle og posisjon i Palestina må man se på hvordan to parallelle historier har utviklet seg i speil av hverandre: det sionistiske frigjøringsprosjektet og den palestinske motstanden.

Sionismen oppstod i Europa på slutten av 1800-tallet som svar på århundrer med antisemittisme og utstøting, med mål om å sikre et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. For jødene representerte dette en visjon om sikkerhet og tilhørighet.

I 1948, etter Holocaust, ble staten Israel etablert, anerkjent av FN og støttet av stormaktene. For verdens jøder var dette en frigjøring uten sidestykke. Men for palestinerne, som allerede bodde i området, ble det starten på al-Nakba – katastrofen. Rundt 750 000 ble drevet på flukt (1947-1949), mer enn 10.000 palestinere ble drept, hundrevis av landsbyer ble jevnet med jorden, og et helt folk ble forvandlet til flyktninger. Frigjøring for jødene betydde katastrofe for palestinerne.

Som reaksjon begynte spredte grupper av palestinske flyktninger – Fedayeen – å gjennomføre raid mot bosettinger og angrep på militære mål i Israel på 1950- og 1960-tallet. Israel svarte med massive gjengjeldelsesaksjoner mot palestinske landsbyer og byområder. Fedayeen ble forløpere til Fatah og PLO som fra 60-tallet organiserte motstanden som en nasjonal kamp, ikke en islamistisk kamp.

I kontrast til Fatah’s og PLOs sekulære nasjonalisme satset Det Muslimske Brorskap på religiøs opplæring og gradvis islamisering av samfunnet, snarere enn væpnet kamp. De hadde bygd et omfattende nettverk av moskeer, skoler, veldedighet og sosiale tjenester etter at de etablere seg i Palestina på 1940-tallet.

Israels seier i seksdagerskrigen i 1967 ga landet kontroll over Vestbredden og Øst-Jerusalem (fra Jordan), Gaza (fra Egypt) og Golanhøydene (Fra Syria). For mange religiøse sionister ble erobringene av Jerusalem og Vestbredden sett på som et skritt på veien til Messias’ tid. Den religiøse nasjonalismen styrket seg, drevet av troen på at Gud hadde gitt jødene landområdene (Erez Israel). Dermed blir politikk ikke bare strategi – men et hellig oppdrag.

Situasjonen ble dramatisk forverret for palestinerne, som gikk fra å leve under arabiske staters kontroll til direkte israelsk militær okkupasjon. Israel bygde stadig flere bosettinger på Vestbredden og i Gaza. Etter 1967 ble ca. 300.000 palestinere fordrevet fra sine hjem. Palestinerne så landet sitt bli beslaglagt mens de selv ble stadig mer marginalisert i et liv preget av kontroller, arrestasjoner, konfiskert jord og vann, tap av bevegelsesfrihet og kollektiv avstraffelse.

Palestinerne mistet troen på at de arabiske statene kunne frigjøre Palestina. Dette bidro til at PLO ble en selvstendig nasjonal bevegelse i 1969. Geriljakrig og terrorangrep ble brukt som strategi for å få saken på verdensagendaen. Målet var fortsatt én sekulær stat i hele Palestina, men en gradvis pragmatisme vokste frem. I 1974 åpnet PLOs ti-punkts program for en palestinsk stat på bare deler av området, selv om den formelle anerkjennelsen av Israel kom først mange år senere.

Israel hadde på dette tidspunktet utviklet seg til en av de mest slagkraftige konvensjonelle militærmaktene i Midtøsten med en styrke som langt overgikk de palestinske geriljagruppenes begrensede ressurser. I 1982 invaderte Israel Libanon. PLO, som opererte fra Libanon, ble tvunget i eksil.

En ny generasjon unge palestinere som alltid hadde levd under okkupasjon følte seg forlatt og uten politisk stemme. De tok selv ansvar for motstanden, og den første Intifadaen mot Israelsk okkupasjon var et faktum. Intifadaen, et massivt folkeopprør (1987-1993), var preget av demonstrasjoner, streiker, steinkasting, boikott og sivil ulydighet.

Det var i denne virkeligheten Hamas ble født. Da den første intifadaen brøt ut i desember 1987, opprettet det muslimske brorskap Hamas som en kombinasjon av sosial bevegelse, politisk organisasjon og militær motstandsgruppe. Hamas’ charter fra 1988 var kompromissløst: Staten Israel ble ansett som illegitim, hele Palestina ble definert som islamsk land, og væpnet kamp ble sett på som eneste vei. Charteret inneholdt antisemittiske elementer som ga et bilde av Hamas som en fundamentalistisk bevegelse.

Oslo-avtalen (1993) hadde gitt håp om en tostatsløsning, men til tross for avtalen fortsatte Israel å bygge bosettinger og fordrive palestinere. Dette undergravde Fatahs legitimitet i befolkningen. Hamas fortsatte å organisere sosiale tjenester i det palestinske samfunnet. Matutdeling, helse- og utdanningstjenester, moskeer og kultur- og idrettsaktiviteter gav en følelse av verdighet på bakken i Palestina.

Frustrasjon over Israels okkupasjon og bygging av nye bosettinger utløste den andre Intifadaen (2000-2005), som var mer voldelig enn den første. Israel brukte skarpe skudd og massiv maktbruk mot demonstranter. Palestinske militante grupper som Al-Aqsa-brigadene, Islamsk Jihad og Hamas svarte med angrep på israelske soldater og selvmordsbomber mot sivile mål inne i Israel, som igjen gjennomførte likvideringer og omfattende aksjoner på Vestbredden og Gaza med overlegen militær styrke.

Da Israel gjennomførte sin ensidige tilbaketrekning fra Gaza i august 2005, ble de rundt 8 000 israelske bosetterne i området tvangsflyttet av israelske myndigheter. En av hovedårsakene til dette var de enorme ressursene det ville kreve å beskytte de Israelske bosetterne i et område hvor 1.3 millioner palestinere allerede var bosatt. Mange palestinere tolket imidlertid tilbaketrekningen som en seier for væpnet motstand.

Da Hamas stilte til valg i de palestinske områdene (Gaza og Vestbredden inkludert Øst-Jerusalem) i 2006, fikk de rent flertall i parlamentet og regjeringsmakt.

Hamas hadde vunnet et demokratisk valg, men reaksjonen fra Israel, USA, EU – og også Norge – var å isolere Hamas. Budsjettstøtte ble stoppet, bistand ble omdirigert til Fatah, og Fatah-lojale sikkerhetsstyrker ble trent og utstyrt. Hamas svarte med å bygge opp egne militser. I 2007 brøt det ut væpnet kamp mellom Fatah og Hamas, som endte med at Hamas tok full kontroll over Gaza. Vestens lojalitet overfor Israel og samtidige underkjennelse av det palestinske demokratiet bidro sterkt til at Palestina ble delt: Fatah på Vestbredden og Hamas i Gaza. Israel, med støtte fra Egypt, svarte med å innføre en full isolasjon av Gaza, et av verdens tettest befolkede områder, med begrunnelse i sikkerhetstrusselen fra Hamas. Blokaden begrenset bevegelse av mennesker, varer, drivstoff og humanitær bistand. FN, menneskerettighets-organisasjoner og mange stater har omtalt blokaden, som har vart helt frem til i dag, som et åpent fengsel og en kollektiv avstraffelse av Gazas befolkning, i strid med folkeretten.

Etter at Hamas tok makten i Gaza i 2007, har bevegelsen styrt området som et autoritært ettpartistyre. Selv om Hamas har beholdt oppslutning gjennom sine sosiale tjenester, har deres styreform preget Gaza med begrensning av ytringsfrihet, og grove menneskerettighetsbrudd mot politiske motstandere har blitt påvist.

I sitt politiske program fra 2017 modererte Hamas retorikken mot Israel, og erklærte at konflikten de har er med sionisme og staten Israel, ikke med jøder som religion eller folk. Og for første gang åpnet Hamas for å akseptere en palestinsk stat på 1967-grensene som en felles nasjonal formel.

På Israelsk side har politikken blitt stadig mer kompromissløs. Fra å være en liten koalisjonspartner etter 1967, har den religiøse sionismen blitt en kjerneideologisk kraft som former både retorikken og den praktiske politikken i Israel. Valget i november 2022 ga Benjamin Netanyahu’s høyreparti Likud flertall.

Regjeringskoalisjonen omfatter ultra-ortodokse og nasjonal-religiøse partier med mandat å drive en direkte politikk for bosettingsutvidelse og redusert palestinsk innflytelse. Itamar Ben-Gvir, leder for partiet Jewish Power (Otzma Yehudit), ble nasjonal sikkerhetsminister og Bezalel Smotrich, leder for partiet Religious Zionism (HaTzionut HaDatit), ble finansminister. Med Smotrich og Ben-Gvir i regjering har det jødiske folks eksklusive rett til Erez Israel – som inkluderer de okkuperte palestinske områdene – blitt eksplisitt programfestet og offisiell Israelsk politikk.

Når Hamas angriper Israel den 7. oktober 2023 skjer altså dette på et bakteppe av historisk okkupasjon, fordriving og undertrykkelse, en 16 år lang isolasjon av Gaza samt en nylig klart mer aggressiv Israelsk politikk med rekordhøyt antall drepte palestinere på Vestbredden. Angrepet den 7. oktober var ikke bare et militært angrep, men også en strategisk terrorhandling designet for å skape sjokk og politisk press. Ca. 400 Israelske militære og ca. 800 sivile, blant dem 36 barn, ble drept av Hamas. Hamas’ gisseltaking, overgrep og drap på sivile er uomtvistelige krigsforbrytelser, som jeg fordømmer, og Hamas ligger milevis unna mitt eget ideologiske ståsted.

Samtidig evner jeg å se at Hamas er et produkt av sionismens fremvekst og realisering av staten Israel, av undertrykkelse, stadig tap av land og rettigheter og av vestens politiske valg. Denne forståelsen fritar ikke Hamas for ansvar for sine krigsforbrytelser. På samme vis må heller ikke Israel fritas for ansvar i den pågående uproporsjonale gjengjeldelsen i Gaza, med til nå 62.000 drepte palestinere (av disse 18.000 barn), massive ødeleggelser og kollektive avstraffelse av en hel befolkning.

Israels massedrap kan ikke forsvares verken historisk, politisk, moralsk eller folkerettslig.

At Israels handlinger på Gaza fortsatt finner forsvarere, er i stor grad et uttrykk for en omfavnelse av den religiøse sionismen – der vold og undertrykkelse innpasses i en selvrettferdig fortelling om gudgitt rett til landet.