Iran, USA | BA-spaltist Erling Gjelsvik: – I denne krigen er det religiøse fanatikere på alle bauger og kanter

Femtende januar 1979 satt jeg bom fast på flyplassen i Karachi, Pakistan. Alle avganger var forsinket. Årsaken var at sjahens styre i Iran hadde brutt sammen.

Overalt i avgangshallen sto, satt og lå mennesker med forbindelser til det styrtede Pahlavi-regimet. De hadde kommet seg bort fra Teheran i grevens tid.

Jeg kom i prat med en amerikansk professor. Han hadde persisk oldtidshistorie som spesialfelt, men var også vel bevandret i de senere årenes viderverdigheter. Som gringo hadde han funnet det best å komme seg ut av Iran før nye makthavere tok over. Mannen var lettere sjokkskadd etter omveltningen han nettopp hadde vært øyenvitne til. Han var trist og merkelig oppglødd på en og samme tid.

«Jeg kan si deg én ting,» sa han. «Verden blir aldri den samme etter dette.»

Med etableringen av det iranske prestestyret fikk islamistisk fascisme et tyngdepunkt som den tidligere ikke hadde hatt. Gjennom nesten femti år, med økende selvtillit og ressurser, har en rabiat bevegelse gitt utallige bidrag til å forsure internasjonal sameksistens. Fra fatwaen mot Salman Rushdie, via 9/11 og utallige andre terroraksjoner, gjennom Den islamske staten frem til den katastrofale palestinske selvmordsaksjonen i Gaza 07.10.23, går det en rød tråd som filtrer seg sammen i Teheran.

Enn gang i tiden var noen av oss naive nok til å se på religiøsitet som et antikvarisk konfliktstoff, parkert i vage minner om bestialiteten under 1600-tallets skjærmysler mellom katolikker og lutheranere. Ett halvt århundre med aggressiv islamisme har vært en deprimerende realitetsorientering.

Det er trist å tenke på at også kommende slekter vil måtte slite med religionskrig.

I disse dager famler analytikerne etter årsaken til at dette voldsomme krigsteateret utspiller seg akkurat nå. Svaret er åpenbart. Dette er religionskrig av ekte merke. En slik krig kan bryte ut hvor og når som helst. Religionskrigen er primitiv. Den trenger ingen rasjonell begrunnelse.

I det aktuelle tilfellet er alle de tre abrahamittiske religionene involvert: jødedommen, kristendommen og islam. Altså er det åndelig fettere og kusiner som er i tottene på hverandre. En utløsende faktor på vestlig side er det at religiøse forestillinger, ikke så fjerne fra islamismens delirium, er kommet til makten i Pentagon.

Pete Hegseth foretrekker å være krigsminister fremfor forsvarsminister. Han fremstiller seg selv som en hellig kriger, med korsfarernes motto «Deus vult» og jerusalemkorset tatovert på kroppen. Donald Trumps pitbull er eksponent for en kristenfundamentalisme som hevder at alt må forgå i et herlig blodbad – før Jesus kan komme tilbake for å dømme levende og døde.

I denne krigen er det religiøse fanatikere på alle bauger og kanter. Man kan miste nattesøvnen av mindre.

Men vi må ikke glemme at konflikten mellom Iran og den vestlige verden er mye eldre enn både kristendom og islam. De persisk-greske stridighetene er alle kulturkrigers mor, definerende for hvor grensen har gått mellom både territorier og verdensanskuelser.

I 490 f.Kr. ble Hellas invadert av den persiske kongen Dareios den første. Persia var stormakten i Det nære Østen, klar til å ta spranget over terskelen til Europa. Ved Marathon ble den persiske hæren gruset av grekerne. Et tiår senere, under Dareios’ sønn Xerxes, gjenopptok Persia anstrengelsene. Den legendariske hendelsen under denne krigen var Termopylene-slaget, der persiske styrker forblødde i sin anstrengelse for å nedkjempe tre hundre spartanske elitesoldater.

Året etter ble striden avgjort i sjøslaget ved Salamis. Den persiske flåten ble smadret. I sin frustrasjon over all motgangen, idømte Xerxes sjøen ved Hellesponten en straff på tre hundre piskeslag

Fortiden er en hemsko for et samfunn med alle forutsetninger for å bli et av verdens mest vellykkede, skriver Erling Gjelsvik om Iran. Bildet er fra Teheran, mandag 2. mars.
Foto: Vahid Salemi

Bordet ble snudd. En mannsalder senere fremsto Aleksander, den hellenistiske kulturens mest spektakulære skikkelse. Denne merkverdige krigeren la under seg både perserriket og Egypt, sto på terskelen til å invadere India, og hadde planer om et felttog mot Arabia.

Det hele stoppet opp da han døde, bare trettito år gammel. Skjørlevnet, inkludert mye alkohol, tok knekken på en av Vestens tidlige kulturhelter.

Å trekke frem disse eldgamle greiene kan kanskje virke malplassert i en tid da restene av perserriket er gjenstand for en total ydmykelse, med en jødisk lilleputtstat som hovedfiende. Likevel er det grunn til å minne om betydningen av den greske motstandskampen for to og et halvt tusen år siden. Vesten forble Vesten, med sin utvikling i retning av demokrati og pluralisme – fremfor å være underlagt et østerlandsk autokrati.

Årtusener senere må Irans befolkning fortsette å kjempe mot de despotiske kreftene som er en del av deres tradisjon. Fortiden er en hemsko for et samfunn med alle forutsetninger for å bli et av verdens mest vellykkede. Nå handler det om å riste av seg den loppebefengte pelsen til Dareios og Xerxes, for ikke å snakke om Muhammed og Khomeini.

Men at noe slikt skal skje ly av i bomberegnet fra Den store satan, kristendommens høyborg USA, er illusorisk. Alt peker i retning av en terroristisk hodepine i årene vi har foran oss. Religiøsitetens inngrodde ondskap, basert på absurde forestillinger, vil fortsette å manifestere seg. Det er trist å tenke på at også kommende slekter vil måtte slite med religionskrig.

Min samtalepartner fra Karachi-flyplassen fikk rett. Siden har verden aldri vært den samme. Den er blitt mye kjipere.