Nok en gang ble et årsmøte i Bodø/Glimt preget av en debatt om det skal være anledning for medlemmer å delta digitalt. Men i stedet for at debatten omsider kunne handle om praktiske løsninger, ID-sikring og hvordan man best ivaretar både møteform og klubbkultur, endte den i rene konspirasjonsteorier. En av talerne advarte mot at medlemmer «utenfor sentrum» kunne dele BankID-en sin med folk som vil klubben vondt, og ba årsmøtet stemme ned styrets eget forslag om i 2027. Som Mats Høyer helt korrekt skriver i et leserinnlegg i AN, innebærer dette i praksis å antyde at tusenvis av egne medlemmer er potensielle lovbrytere – samtidig som det ikke var ID-kontroll ved døra på Scandic Havet.

Å være redd for BankID-delinger i teorien, men helt uproblematisk stole på at alle som fysisk går inn i møtesalen er akkurat den de utgir seg for, er ikke logikk. Det er symbolikk. Og symbolikken peker én vei: De «ordentlige» medlemmene er de som kan møte opp fysisk i Bodø en lørdag ettermiddag. Resten får pent holde kjeft, selv om de både betaler kontingent og følger klubben tettere enn mange av dem som tilfeldigvis har kort vei til Scandic.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at styret på forhånd hadde lagt fram et forslag som åpnet for hybrid årsmøte i 2027, som prøveordning. Medlemsdemokratiutvalget – ledet av Øyvind Iversen – hadde anbefalt nettopp dette: fysiske møter i Bodø som hovedregel, men med mulighet for digital deltakelse og stemmegivning for medlemmene som bor andre steder. På podiet slo Iversen fast at utvalget vil ha mer medlemsdemokrati, flere arenaer for debatt og hybrid løsning for å inkludere de som ikke kan møte fysisk.

Likevel ender vi med et årsmøte der flertallet av de 173 stemmeberettigede sier nei til hybrid, og der styrets eget forslag faller – uten at noen i styret stemmer for det de selv har lagt fram. Da er det vanskelig å lese forslaget som noe annet enn en taktisk øvelse: Man kan vise til at man «prøvde» hybrid, samtidig som man i realiteten ikke løfter en finger når motstanden kommer. Den som virkelig mener at digital stemmegivning er viktig, stemmer ikke mot sitt eget forslag.

Når historieprofessor Steinar Aas går på talerstolen for å advare mot digitale årsmøter fordi «vi må sikre oss at det er folk HER som bestemmer over Glimt, og ikke folk på nettet», er det fristende å minne om at også historien skrives av hvem som får slippe til. Aas fikk støtte fra profiler som Benn Eidissen og Ann-Kristin Moldjord. Sammen utgjorde de den mest synlige fronten mot digitalt medlemsdemokrati. De kunne ha brukt sin posisjon til å åpne dørene for de flere tusen som ikke bor i Bodø, men endte i stedet opp med å holde dem lukket. Samme Steinar Aas besteg talerstolen i Tottenham-klær og kom med et forslag som gikk imot styrets forslag. Kan vi da si at det møtte opp fans fra andre klubber og kuppa årsmøtet? Det hadde for øvrig vært interessant om samme Aas kunne redegjort for hva han mener «folk på nett» er for noe – hvis han da mener det er noe annet enn vanlige folk?

Glimt har i dag godt over 7000 medlemmer. Mange bor i andre deler av landet, noen i utlandet. De kjøper supporterutstyr, reiser på bortekamper, betaler kontingent – men når klubbens øverste organ møtes, er deres stemme prinsipielt mindre verdt enn stemmen til den som bor fem minutter unna og tilfeldigvis har fri denne lørdagen. Det er en ganske drøy definisjon av «fellesskap».

Det mest grunnleggende spørsmålet etter dette årsmøtet er – nok en gang: Hva er det Glimt egentlig er redd for? At 7000 medlemmer plutselig skal mobilisere for å stemme gjennom noe styret ikke liker? At folk som «ikke har lokal forankring» skal ødelegge for klubben gjennom skjermen? Hele medlemsdemokratiutvalgets arbeid tok utgangspunkt i nettopp denne frykten, men konkluderte med at fordelene ved hybrid gjennomføring var større enn ulempene – gitt noen tydelige rammer. Årsmøtet valgte å overse dette.

Et klubbstyre som styrer et konsern med hundrevis av millioner i omløp, har all interesse av å ha legitimitet hos medlemmene. Da er det et paradoks at man samtidig aksepterer en praksis der flertallet av medlemmene blir henvist til å være betalende tilskuere til demokratiet, ikke deltakere i det. Det er vanskelig å bruke uttrykk som «hele Glimt-familien» med et årsmøte som kun er for dem som kan møte opp fysisk i Bodø.

Utfallet av denne avstemningen på årsmøtet handler ikke bare om teknologi og møteform. Det handler om hvem Glimt skal være som medlemsklubb i en tid der klubben samtidig er blitt et profesjonelt fotballkonsern. Når hybrid årsmøte avvises, og digitale stemmer behandles som en sikkerhetsrisiko, sender Bodø/Glimt et klart signal: Vi stoler ikke på medlemmene våre – i hvert fall ikke nok til å gi dem reell innflytelse hvis de ikke sitter i samme rom som oss.

For fire år siden skrev jeg en kommentar med spørsmålet: Skjønner styret i Glimt hva slags nye medlemmer som nå engasjerer seg i klubben? Svaret den gangen var et forsiktig nei. Etter årets årsmøte er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at mye er ved det samme. Styret og årsmøteflertallet oppfører seg fortsatt som om de største truslene mot Glimt kommer fra egne, engasjerte medlemmer – ikke fra en fotballverden der makt og penger flyttes stadig lenger vekk fra supporterne.

Forskjellen er at medlemsmassen har vokst, og at de «nye» medlemmene har rukket å bli både mer erfarne og mer tålmodig lojale. De vil klubben alt godt, men de forventer å bli behandlet som det de faktisk er: medlemmer av Bodø/Glimt, ikke en sikkerhetsrisiko som må holdes unna stemmeknappen fordi de tilfeldigvis bor et annet sted enn Bodø