Engasjementet for kvinnesak startet da jeg var ganske ung, da jeg la merke til at kvinner i mitt liv måtte ut å gjøre jobber som var harde, fysiske og ikke minst foregikk på kveldstid.

Når mannen kom hjem, så hadde kvinnene laget middag, ordnet med hus og unger og maten var handlet inn – også dro de på jobb. Som renholdere, som nattevakter, som sesongarbeidere på Diplom Is og / eller på sykehjemmet. De var såkalt ufaglærte og jobbet som assistenter. De hadde ikke tatt noen utdanning, derfor ble det slik.

Det hører med til historien at jeg vokste opp på Herøya, og videre på Stathelle. «Alle fedre» jobbet på Hydro, Norcem, Elkem, eller en annen stor bedrift – mest på en av Hydro-fabrikkene. Barnehagedekningen i Bamble var på 16 %.

Jeg greide å legge sammen to og to, selv om matte aldri var mitt sterkeste fag! Barnehagedekning hadde med kvinnesak å gjøre! For at kvinner skulle kunne ta jobb på dagtid måtte vi ha barnehageplasser. Videre fulgte det med SFO-plasser, igjen for at kvinnene skulle kunne jobbe fulltid. Kampen om fulltid er ennå ikke vunnet. Fortsatt jobber kvinner deltid!

Jeg er i dag en kvinne i middelalderen, på vei mot pensjonsalder – og mange av de kvinnene som går ut i pensjon i dag får så liten pensjon at de ikke kan greie seg på sin egen pensjon alene, og de kan iallfall ikke gå av på 62 år som AFP-pensjonister. Det kan veldig mange menn som jobbet på Hydro. Ikke kvinnene – for de var deltidsarbeidende og har ikke opptjent nok til å gå av på 62 år.

Så når folk snakker om at vi ikke har behov for kvinnekamp – så forteller jeg dette! Uten den kampen som er gjort kunne ikke kvinner jobbet på dagtid, eller i 100 % stillinger. Som en liten digresjon vil jeg legge til at min mann var den første i hans firma som gikk ut i «pappapermisjon» – året var 1996, og han fikk fire uker permisjon. 1996 er kanskje lenge siden for noen, men de kvinnene – dere – dere trenger å vite at noen gikk foran, og dere må fortsette kampen om svangerskapspermisjon, like lønnsvilkår og kreve 100 % stillinger. Der er vi ikke i mål.

Så hva brenner jeg for?

Vi som tok de tidligere kampene vi skal nå ut i pensjon – og noen av oss oppdaget premissene for lønnsarbeid, utdanning og stillinger som ga nok penger for å sikre en pensjon å leve av. Ikke ta rettighetene for gitt, plutselig så er det noen som driver og overtaler deg til å ta mer av ansvaret hjemme «for barnas skyld» – også sitter du der som minstepensjonist om 40 år. Utfordringen er å ta utdanning, bruke den og jobbe 100 % – og kreve at man deler på oppgaver.

Oppgavedeling handler ikke om at «noen må skifte dekk» og «gjøre ting ute». Det handler om større ting. Dekkskifte kan man kjøpe – ikke er det så dyrt heller!

Seieren er at kvinner i dag tar utdanning – og flere er i heltidsarbeid! Det var kvinnekampen som gjorde dette mulig – da barnehagedekningen i Bamble gikk fra 16 % til en rettighet – og fortsatt er ikke alt det helt på «G», men det skal visst ordne seg. Det handler om å holde ut, fortsette og å kjempe!

Lykke til og god 8. mars feiring!