Takketale – Hederspris Oslo Redaktørforening

Kjære alle sammen. Kjære venner, kolleger – og jury.

Jeg må innrømme én ting: at jeg er litt utenfor komfortsonen.

Som redaktør er jeg mye mer vant til å dele ut priser enn å få dem. Mest av alt er jeg mest vant til å få kjeft. Så da meldingen fra Knut Olav Åmås kom, tenkte jeg først at dette måtte være en misforståelse. Men så åpnet jeg den. Og da var jeg et litt utilgjengelig sted.

Jeg var på seiltur med familien – mellom Afrika og Mauritius. Midt ute på havet plinget telefonen. Alle om bord lurte på hva det var. Jeg åpnet meldingen og leste den høyt. Det ble helt stille. 

Så sa kona mi – hun er for øvrig veldig direkte i tilbakemeldingene sine:«Hederspris – jøss. Er det ikke bare gamlinger som får det?» 

Før hun gnir det litt ekstra inn: «Velkommen til resteloftet.» Det var et øyeblikk av ekteskapelig realisme. Derfor har jeg valgt å se på denne prisen på en litt annen måte. Jeg ser på den som en anerkjennelse – ikke først og fremst av meg – men av alle de dyktige medarbeiderne i alle aldre jeg har fått lov til å jobbe sammen med i Se og Hør. 

Journalistikk er jo egentlig en lagidrett. Ingen redaktør gjør noe alene. Hvis jeg en dag skulle havne på resteloftet, kan jeg i hvert fall ta med meg prisen opp dit – og vite at den egentlig tilhører veldig mange flere. 

Jeg har jobbet i en type journalistikk som ikke alltid har hatt høyest status i redaktør-Norge. Men jeg har alltid tenkt at hvis millioner av nordmenn leser det, snakker om det – og bryr seg om det – så er det også journalistikk. Og for å være helt ærlig: Hvis redaktører bare skulle lage journalistikk om det andre redaktører liker å lese – så hadde vi hatt et ganske lite publikum i Norge. 

Når jeg ser hvem som har fått denne prisen før … tenker jeg at juryen i hvert fall ikke er redd for mangfold av personer i ulike merkevarer.

Det skal dere ha.

Men jeg har alltid ment at journalistikk om mennesker – om relasjoner, makt, følelser og offentlighet – også er en del av samfunnsoppdraget. Historiene om kjendiser, kongelige og mennesker i rampelyset er også historier om Norge. 

Gjennom årene har jeg forsøkt å styre etter tre ord: Glede. Glød. Og litt galskap. Glede – fordi journalistikk skal engasjere. Glød – fordi redaktører må brenne for det de gjør. Og litt galskap – fordi du av og til må tørre å gjøre det ingen andre mener du bør gjøre. 

Og kanskje er det nettopp det journalistikk handler om. Å tørre. Å stille spørsmål. Å fortelle historier. Og noen ganger – å gå litt der andre redaktører kanskje ikke helt hadde tenkt å gå. 

Jeg tror faktisk norsk journalistikk trenger alle typene. De som gransker makt. De som analyserer politikk. De som forteller hva som skjer utenfor landets grenser Og ikke minst de som forteller historiene om menneskene vi alle snakker om rundt middagsbordet.

Til syvende og sist er det jo publikum som bestemmer. Og publikum har alltid vært våre viktigste dommere. Og redaktørens jobb er egentlig ganske enkel: Å sørge for at noen fortsatt kan fortelle historiene uten at andre blander seg inn. 

Så tusen takk for denne prisen. Den betyr mye. Men jeg lover én ting: Jeg har fortsatt både glød – og litt galskap igjen. Da jeg leste meldingen fra Knut Olav Åmås ute på havet, sa altså kona mi: «Velkommen til resteloftet.»

Kanskje hun har litt rett. Men hvis dette er resteloftet – Og jeg ser rundt meg hvem som sitter her- så er det i hvert fall et ganske fint loft å havne på. Og jeg har ikke tenkt å flytte opp dit helt ennå.

Nok en gang: Tusen takk til jurien for prisen.