Fram kino sendte alle tre Ringenes herre-filmene i forrige uke. I såkalt utvidet versjon, med scener som aldri er blitt vist før. Filmene var ikke bare i lang versjon, men i enda lengre versjon, og det var duket for deilig nerdorama i Sal 1.
Film nummer tre, Atter en konge, varte i fire og en halv time. Uten pause. Og jeg elsket hvert sekund. Regissør Peter Jackson åpnet hver film med ti-tolv minutter hvor han pratet og serverte historier om både scener og skuespillere. Han satt i sin egen stue og snakket til oss som om vi var med på verdens kuleste og allikevel helt ordinære Teams-møte under pandemien. Nips og smårot i bakgrunnen, og et stort klorestativ for katt.
Der satt Peter Jackson. Sjarmerende uflidd med Hawaiiskjorte og bustete hår – og fortalte hjertelig mumlende om skuespillere og manus, filmsladder og hvem, hva, og hvor.
Og publikum satt stille og lyttende i andektighet, og oppførte seg nøyaktig slik man skal. Og jeg visste at dette var publikum som virkelig ville. Ingen kom til å prate underveis, og ingen kjøtthuer kom til å rive oss ut av eventyret med grelt lys fra mobilen for å sjekke snap. Ingen i salen kom til å forstyrre med mindre man måtte på do underveis, og det er det da sannelig mer enn lov til å måtte. Må’ru så Maarud.
Jeg inviterte med meg Marianne, ei venninne som jeg aldri før hadde gått på kino med, men som jeg mistenkte var glad i Tolkiens univers. Bingo – det var hun, og ikke nok med det, hun fortalte at vi en gang hadde snakket om at vi er samme type hensynsfulle kinogjengere.
I dempede og rolige partier på filmene lar vi baconcrisp og knask smelte stille og lenge i munnen fremfor å lage knaselyd når man tygger. Av respekt for filmen og for alle rundt oss. Det er ikke mange av oss, men vi finnes.
Og så hardt koste jeg meg, at det var ikke før på onsdag, midt i «To tårn», at det gikk opp for meg at filmene ble vist uten norsk tekst.
Jeg la ikke merke til det før en av trilogiens sterkeste scener. Når kong Theodens sønn er død, og nettopp er blitt begravet. Faren sitter ved forfedrenes gravsted og sønnens krypt, og sier «No parent should have to bury their child», før han bryter sammen i gråt. Og altfor mange foreldre vet altfor godt hva han snakker om, og scenen er så sterk, sår og ærlig at man umulig ikke kan bli grepet.
Hvorfor går man egentlig på kino for å se en filmtrilogi man for lengst kan utenat?
For opplevelsen, ganske enkelt. For å dykke ned i en eventyrverden med karakterer og steder man er glad i. For å la seg begeistre av mesterlige skuespillerprestasjoner og monumentale slagscener. For å innta en eventyrblanding av fantastisk historie og storartet filmmusikk i symbiose. For å nyte Howard Shores vilt gode soundtrack – så mektig som bare fullt symfoniorkester med sinte tromboner kan være.
Ganske enkelt: For å bli overveldet med popcorn til.
Det er ikke rart man vil forsvinne inn i fiksjonen når den virkelige verden er så mørk og trasig. Det er noe trygt med ordentlige onde troll på film, fremfor dagens onde trollfabrikker man aldri vet hvor man har eller hvor er.
Fienden i Tolkiens verden er mer enn tydelig. De onde er ikke bare stygge, de er schtøgge. Og ondskapen er god, gammeldags og jævlig. Ren og pur.
Og alle de gode vi heier på har høyst gjenkjennelige menneskelige egenskaper – både i dumskap og sjalusi, humor, sår forelskelse og lengsler, skam, eventyrlyst, vekslende tilpasningsevne, empati og god matlyst. Og det er det som gjør det så stort når det gode vinner. Det kan være så mye fantasiunivers det bare vil, men det er allikevel «oss».
Tolkiens univers er uten uhyggelige former for religion. Helt uten droner, usmakelige klikkagn, algoritmer og Temu, og langt unna hvitsnipper som kjemper om oljemilliarder. En verden uten vårsøppel i gatene, laktoseintoleranse og forslag om avvikling av Bodø Rhythm Group. Si hva du vil om den onde Sauron, men han bombet ikke en jenteskole i Iran, drepte 160 barn og forsøkte å legge skylden på andre. Og visst var Grima Ormstunge en slu sviker, men han er i hvert fall ikke i Epstein-filene.
Men vet du hva? Peter Jackson sørget faktisk også for å blande inn en virkelig historie i sin trilogi. I de to siste Ringenes herre-filmene er en karakter ved navn Gothmog skrevet inn; et monster som er en slags heslig gris og sadistisk hærfører. Peter Jackson skrev inn denne karakteren som en kunstnerisk versjon av Harvey Weinstein, som hevn over at Weinstein ganske enkelt var et rasshøl. Weinstein og filmselskapet Miramax ville at Ringenes herre skulle bli én film, ikke tre – og Weinstein brukte skitne triks og trusler, og var utspekulert sjofel for å få det som han ville. Men filmselskapet New Line Cinema hadde troen på regissør Jacksons vidunderlige ideer, og takket være dem og en halsbrekkende satsing, fikk ikke Weinstein det som han ville. Noen år senere var en av tidenes filmsuksesser et fantastisk faktum – og Weinstein røk senere i fengsel for resten av livet fordi han var nettopp et helsikes svin. Hollywood tok hevn, liksom. Bortsett fra at dette var mer newzealandsk måte å få revansj på enn man gjør i storkarkretser i statene; uten våpen, utskjelling i media eller evigvarende saksøking. En stille, men allikevel eksploderende fornærmelse. Der fikk du, ditt svin.
Jeg tenkte faktisk på Glimt under deler av kinoopplevelsen. Små hobbiter utgjør store ting. Det er faktisk litt som Glimts eventyr. De to hobbitene Merry og Pippin skilles på dramatisk vis i film nummer to, men møtes endelig igjen i film nummer tre, etter det store slaget. Der ligger lille, modige Merry blodig og forslått, og Pippin finner endelig igjen ham. Og Merry sier til sin bestevenn: «I knew you would find me». De holdt sammen i tykt og syltynt, klarte seg så vidt det var med kløkt og uslitelig samhold. Jeg så for meg at det er litt som Glimt. Ord som vennskap og samhold blir så smått og litt klisjé, men betydningen av dem er fundamentale. Samholdet i laget, mellom Knutsen og laget, mellom laget og apparatet, mellom laget og supporterne.
Mellom alle som er venner for livet.
En snau uke etter Ringenes herre på kino, møtte Glimt Sporting Lisboa på Aspmyra. Og der var J-feltet med sitt enorme banner med tegning av Glimtspillere stående i ring, og ordene «The Fellowship of the Ring».
Glimts episke saga er så storslått at man uten blygsel kan låne av Tolkien og Peter Jackson. Ordene «fiskerlandsby» og «nord for polarsirkelen» blir gjentatt gang på gang av sportskommentatorene, og vi kan like gjerne kalle Nordland for The Shire, og gjerne døpe om Bodø til Hobbiton.
Små hobbiter som blir sendt ut på eventyr under kyndig veiledning av Gandalf Knutsen.
Og akkurat som i historien til Tolkien, er det ikke de største og sterkeste som bærer fortellingen. Det er de små og modige. De som holder sammen når det stormer, og som tror litt mer på hverandre enn på oddsen. De store hærene tror de vet hvordan historien skal ende – helt til noen små hobbiter blander seg inn.
God tur til Rohan! Jeg mener Lisboa.