Da Melania Trump nylig ledet et møte i FNs sikkerhetsråd, sa hun: «Når en nasjon begrenser tanke­fri­heten, be­grenser den sin egen fram­tid».

Det er interessant at første­damen i et land der det foregår om­fattende sensur av bøker for barn og unge, våger seg på en slik uttalelse.

Sensur er det motsatte av tanke­fri­het. Sensur er en form for forsøk på å ta kontroll over menneskets ånds­liv og det innerste, private.

Dette så den svenske forfatteren Karin Boye da hun i 1940 skrev romanen «Kallocain». Nå settes den opp ved National­theatret.

Seks personer i hvite uniformer og hatter står i en gruppe på en lys scene. De ulike personene ser mot kameraet, med noen i stående positurer og én i kne. Omgivelsene er en enkel, lys bakgrunn med minimal dekorasjon.(Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Besetningen på romstasjonen har frivillig latt seg forske på for å optimalisere menneskeheten. Men angrer de? Det gir sannhetsserumet svar på. Fra venstre: John Emil Jørgensrud, Håkon Ramstad, Anneke von der Lippe, Selom Emnetu, Torbjørn M. Davidsen og Ole Johan Skjelbred.

Foto: Lars Opstad

Optimalisering og kolonisering

Handling­en er flyttet fra år 2000 i romanen til 2040 på scenen, altså spilles stykket ut 100 år etter at boken ble skrevet.

Om­stendig­hetene i 1940 var sentrert rundt nazismens klo. Dette var ikke en verden den skeive forfatteren Boye kunne puste i, og i 1941 tok hun livet sitt.

Teater­stykket «Kallocain» har på et vis koblet seg på USAs eskapader siden forrige president­skifte. National­theatret og De Utvalgtes «Kallocain» foregår i en tekoligark-dominert verden der lederne er ivrige brukere av kunstig intelligens.

Planen er kolonisering av rommet. For å finne det perfekte mennesket til å be­bo de nye koloniene, er et knippe utvalgte individer sendt til en rom­stasjon. Der ut­settes de for ulike eksperimenter.

Og til dette er Leo Kalls sannhets­serum et perfekt virke­middel.

←

  • Flere personer i hvite uniformer står på en scene. En av dem gestikulerer med hånden, mens de andre ser på. Omgivelsene er en lys og moderne innendørs plass. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

    Leo Kall, Kallocainets opphavsmann, spilles av Ole Johan Skjelbred.

    Foto: Lars Opstad

  • Et kvinnelig medisinpersonell i hvit drakt bruker et medisinsk verktøy mens hun står foran en pasient i en lys, futuristisk setting. Pasienten sitter i en stol med en hvit drakt, delvis skjult bak et gjennomsiktig materiale. Omgivelsene har svakt lys og gir en moderne, teknologisk atmosfære. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

    Eksperimenter innebærer også frembæring av barn. Under full kontroll. Fra venstre: Selome Emnetu og Anneke von der Lippe.

    Foto: Lars Opstad

  • To personer står foran en utydelig bakgrunn. Den ene personen har på seg en kappe og virker å se mot det som ser ut som en gjennomsiktig figur av en mann i uniform. Bakgrunnen er preget av mørke farger og abstrakte former. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

    Boya Bøckman står bak scenografi og videodesign i «Kallocain».

    Foto: Lars Opstad

  • En person iført en beskyttende hjelm og drakt står i et mørkt rom. Lys spiller over drakten, som gir en fargesterk refleksjon. Bakgrunnen er uklar og inneholder uklare former som kan være planter. Bildet skaper en atmosfære med en følelse av mystikk. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

    «Ensam, ensam är nattens rymd över vita vägar» skrev Karin Boye i diktet «Vinternatt». Her: Torbjørn Davidsen som astronautlignende skikkelse i «Kallocain».

    Foto: Lars Opstad

→

Ytre og indre menneske­rom

I det hvite og striglede rommet der be­setningen går i bane rundt jorden, brettes menneskets to sider ut: den ytre og den indre. Del­takerne blir satt i en stol, får injisert sannhets­serumet, som igjen selvsagt får frem følelser og hemmelig­heter hos dem.

Ærlig­het­en rører ved følelses­livet hos de andre passasjerene, også hos Leo Kall. Serumet Kallo­cain frem­kaller lengsel hos dem alle, de har alle noe å skjule.

De Utvalgte er kjent for å være innovative. «aka Macbeth», som de gjorde på Teater Inn­landet i 2024, sitter ennå i minnet.

Tross gode skue­spillere opp­leves «Kallo­cain» mer striglet, form­messig mindre spennende og rent visuelt mindre gjennom­gripende enn «aka Macbeth».

Tematisk kretser de to fore­stillingene rundt det samme: kunstig intelli­gens, forskning på mennesket, verdens­herre­dømme og språkets rolle.

Der «aka Macbeth» hadde et form­messig vilt preg, er det færre over­raskelser i «Kallo­cain». Og det selv om bare inngangen til publikums­plassene er en liten ekspedisjon i seg selv.

En person iført romdrakt ligger på bakken, mens en annen figur står bak med hvitt antrekk. Omgivelsene består av runde, organiske former, muligens laget av materiale som ser ut som stein. Det er røyk i luften, noe som skaper en dramatisk stemning i rommet. Belysningen er intens og fremhever de visuelle elementene i scenen. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Når språket ikke virker, overtar bevegelser og fortvilede skrik i «Kallocain». Her: Selome Emnetu.

Foto: Lars Opstad

Primal

«Kallo­cain» viser hvordan kunst, fri­het og livs­kvalitet henger sammen. Og den viser hvordan språket forvitrer når vi forsøker å kontrollere det det ut­trykker.

I «aka Macbeth» var Shake­speares verse­linjer totalt overlegne det glatte, kontrollerte maskin­språket. I «Kallo­cain» overtar det fysiske når ordene ikke lenger strekker til.

Og det er kanskje i dette forestillingen er på sitt mest interessante: at svaret kommer i det språk­løse. Ikke minst i avslutnings­scenen, som både minner om apene fra filmen «2001: En romodyssé» og en for­tvilet astronaut­dans i rommet.

Når språket ikke lenger har en funksjon, er det primal­skriket som blir menneskets for­tvilede uttrykk. I dette, og i fine skue­spiller­prestasjoner, ligger fore­stillingens sterkeste teater­øyeblikk.

Men De Utvalgte bringer mindre nytt til torgs denne gangen enn de har for vane.

Om stykket

Tittel: «Kallocain» basert på Karin Boyes roman

Tid: 11. mars – 16. juni 2026

Sted: Nationaltheatret, Oslo

Varighet: Ca 2 timer (uten pause)

Med: Selome Emnetu, John Emil Jørgensrud, Ole Johan Skjelbred, Håkon Ramstad, Anneke von der Lippe, Torbjørn M. Davidsen

Regissør: Kari Holtan

Scenograf og videodesigner: Boya Bøckman

Scenograf: Kittil Kittilsen

Kostymedesigner: Katja Ebbel

Lysdesigner: Bjørn Olav Hauknes

Maskører: Hege Ramstad og Alvilde Kippersund

Dramaturger: Elin Grinaker og Anne Holtan

Produsent: Rune Reksten

Inspisient: Lina Hallem

Sufflør: Heidi Sørsdahl

Scenemester: Tony Hamran

Lysmester: Bjørn Olav Hauknes

Lydansvarlig: Magnus Dahle Larssen

Videoansvarlig: Torbjørn Ljunggren

Produksjonsansvarlig kostymer: Maren Sælensminde

Kostymetekniker: Tove Klausen

Rekvisitører: Helene Marie Frøisland og Juliane Solvang Danielsen

PR-ansvarlig: Abdirahman Hassan

Formidlingsansvarlig: Gunhild Kilde

Publisert

13.03.2026, kl. 19.14