En viktig del av øvelsen Cold Reponse har vært å transportere sårede soldater fra kamp-områder i Nord-Finland til et krigssykehus i Narvik. Det ble en sterk opplevelse for finske militære ledere. De er alle via sine krigsskoler flasket opp med hvordan Finland overlevde vinterkrigen mot Sovjetunionen 1939/1940, takket være jernbanen Tornio-Haparanda-Boden i Sverige. Ikke minst hvordan jernbanen reddet sårede finske soldater fra å dø.

Ofotbanen og mottakskapasiteten i Narvik skapte hos finnene og andre allierte ledere sterk uro. Det er et transportsystem som har vært og forblir det svakeste punkt i forsvaret av nordområdene, og det er norske politikere og myndigheter som har det fulle ansvar ansvaret for denne enorme svikten. De kan ikke si at «dette visste vi ikke». Handlingslammelsen er for lengst grov uforstand i tjenesten.

Togtransport av skadde personer. Fra Totalforsvars øvelsen i Narvik havn, her ble hele kjeden testet med skadde og døde som ankom Narvik med tog før de ble sendt videre. Det være seg til andre sykehus, med båt til annet sykehus eller de ble kjørt til Narvik sykehus.

TOGTRANSPORT: Skadde personer på vei mot Narvik på Ofotbanen |
Foto: Stian Olberg / DSB

Cold Reponse er den første store øvelsen der de tre nordiske land deltok i en felles nordisk ramme. Men bildet er det samme som før, med de samme logistiske svakhetene som ble avdekket i 2014, 2016, 2020 og 2022 – og i Trident Juncture 2018. Det nye er at Finland nå uttrykker sin uro offentlig, og at dette er knyttet direkte til Narvik som flaskehals.

… når de bruker begrepet «uro» – på finsk HUOLI – så er dette en advarsel, et alarmsignal om at dette går ikke lenger.

Gjennom Aftenposten fikk vi omtale av denne uro over norsk logistikk i Narvik. Finnene har ikke for vane å ytre seg sterkt, og når de bruker begrepet «uro» – på finsk HUOLI – så er dette en advarsel, et alarmsignal om at dette går ikke lenger. Det er første gang Finland uttrykker dette så tydelig i offentligheten.

For Finland er dette kun det mange av oss utallige ganger har påpekt, at Narvik havn er kritisk, men utilstrekkelig. Videre at Ofotbanen er en sårbar flaskehals og med manglende robusthet i norsk infrastruktur. Det nye nå er at finnene ikke lenger har tillit til at Nord-Norge pr. i dag kan inngå i logistikkjeden som det finske forsvaret er helt avhengig av.

Dette siste kan kun oppnås ved at flere store havner og spesielt Tromsø trekkes aktivt inn i beredskaps- og forsvarsplanleggingen – sammen med en jernbane ikke fra Narvik sentrum – men fra et koplingspunkt nærmes mulig Riksgrensen slik at man får alternativer til kun Narvik. Ikke minst fordi en viktig del av uroen over tilstanden ikke bare er overbelasting, men hvor uhyre utsatt hele Norden er hvis Narvik med havna og jernbaneterminalen blir bombet sønder og sammen og satt ut av spill.

Når Norge sier aldri mer 9. april så er det identisk med å vente på allierte assistanse.

Cold Reponse avdekker også den enorme kulturforskjellen mellom militære ledere i Nord-Norge og deres finske kolleger spesielt, men også de svenske. Norske offiserer har stort sett bakgrunn fra krigsskoler i Sør-Norge, Storbritannia og USA. De mangler kunnskaper og forståelse spesielt for Finlands nære historie og om hvor viktig lærdommene fra vinterkrigen mot Stalin er. De aner knapt hva dette var.

For Finland er således fungerende logistikk det samme som eksistensiell sikkerhet. Når Norge sier aldri mer 9. april så er det identisk med å vente på allierte assistanse. Norge, Sverige og Finland går inn i NATO med helt ulike strategiske kulturer. Finland tenker utholdenhet, mobilisering og logistikk som strategi. De planlegger for 100 dager alene.

Sverige tenker dybde, mobilitet og territorialforsvar. De har et totalforsvar som nå gjenoppbygges i full skala. Norge tenker alliert mottak, samvirke og presisjonskapasiteter. Vi planlegger for 10 dager til allierte kommer. Alt dette er særdeles sviktende i våre dager med Trump-USA ikke bare som isolasjonist, men en svikefull alliert vi ikke kan stole på.

For første gang trente Norge, Sverige og Finland som én sammenhengende region. For første gang ble de logistiske flaskehalsene synlige for alle samtidig. Og for første gang uttrykte Finland offentlig uro over norsk kapasitet i nord. Det er ikke tilfeldig. Det er strukturelt. Og det er historisk.

Alliert forsterkning til Finland og Sverige går gjennom én norsk havn, én jernbane og én akse. Narvik og Ofotbanen er ikke bare viktige – de er enkeltpunktsfeil. Når 7500 soldater skal inn i Finland og 20.000 opererer i Norge, blir dette ikke et teknisk spørsmål. Det blir et strategisk.

Norge har det lengste løpet å gå. I hovedsak fordi vår militære kultur er formet av helt andre erfaringer enn våre naboers.

Under Vinterkrigen var Boden–Haparanda–Tornio Finlands eneste livsnerve vestover. I 2026 ser Finland at Narvik–Ofotbanen er den moderne versjonen av samme akse – men uten robusthet og uten beskyttelse. Cold Response 2026 gjorde disse forskjellene synlige i felt. Det er ikke et problem – det er en realitet. Og det betyr at Norge har det lengste løpet å gå. I hovedsak fordi vår militære kultur er formet av helt andre erfaringer enn våre naboers.

Nordiske forsvarsministere besøker Rovaniemi, Finland og Cold Response 2026. Norges Forsvarsminister, Tore O. Sandvik, den svenske forsvarsministeren Pål Jonson, og den finske forsvarsministeren Antti Häkkänen.

MINISTERMØTE: Nordiske forsvarsministere på besøk i Rovaniemi i Finland under Cold Response 2026. Fra venstre: Antti Häkkänen (Finland), Tore O. Sandvik (Norge) og Pål Jonson (Sverige).
Foto: Oskar von Essen / Jääkäriprikaati

Derfor er den viktigste lærdommen fra årets Cold Reponse at et nordisk fellesforsvar krever en felles kommandostruktur, felles logistikk og infrastruktur. Og denne må bygges opp slik at den omfatter havner, jernbane, forhåndslagre og MEDEVAC-akser (evakuering av sårede) som må planlegges og bygges som ett nordisk system – ikke tre nasjonale.

Og ikke minst en felles offiserskultur. Norske offiserer utdannet i USA og Storbritannia må supplere sin kompetanse med nordisk operasjonskunst: utholdenhet, terreng, totalforsvar og logistikk som strategi. For Finland er det snakk om overlevelse. De har 1340 km fellesgrense med Russland og vet at en invasjon via Salla-området eller Ivalo må møtes med raske og omfattende unnsetningsstyrker vestfra. Forsinkes disse, så faller Finland i nord, og da er veien til resten av Nordkalotten, Troms og Finnmark spesielt, uten troverdig forsvar.

Manglene som hver eneste større øvelse avdekker er så alvorlige at våre naboer ikke lenger kan la være å reagere. Derfor planlegges allerede alternative løsninger. Finland vet hvor uhyre viktig jernbanen er og satser og mer på bruk av Sveriges jernbaner for å få frem forsyninger, bl.a. via Göteborg (som undertegnede tidligere har skrevet om). Men enda viktigere er at NATOs Rapid Reaction Force nå planlegger å støtte Finland med styrker som landes i Sør-Finland. Forstår Norge hvor alvorlig dette er også for oss?

Norge – og Nord-Norge – er forsvarsmessig ikke bare Nordens store svake del, men også i ferd med å bli hengende etter isolert, med sterke negative virkninger for forsvaret av landsdelen.

Det betyr ikke at Finland har mistet tilliten til Norge. Men at Finland ikke kan basere sin sikkerhet på én norsk flaskehals – og det kan jammen heller ikke vi som bor i denne landsdelen gjøre.