De aller fleste, i alle fall utenfor Grenland. vil ikke tro det, men det er likevel et faktum. Fra Odd rykket opp igjen til eliteserien høsten 2008 etter en sesong i daværende Adeccoligaen, til nedrykket i fjor høst, er laget landets tredje beste både når det gjelder plasseringer (plassiffer) og antall poeng.

Bare suverene Rosenborg og Molde som toer er foran. Dagens flaggskip Bodø/Glimt er ikke i nærheten. De har vært ute av eliten i fem av de 16 sesongene. Før de begynte å dominere norsk fotball i 2019, hadde bodøværingene følgende fem plasseringer i eliteserien: 15 (2009), 13 (2014), 9 (2015), 15 (2016) og 11 (2018). Et bedre eksempel på at det nytter finnes ikke enn Bodø/Glimt under trener Kjetil Knudsen.

Rosenborg er landets beste lag i perioden med seks seriegull. Trønderne har bare vært utenfor medaljene fire ganger, men påtagelig nok fire av de fem siste sesongene. Da har Molde vært eneste utfordrer til Bodø/Glimt. Moldenserne har fem seriegull, men har vist svakhet de to siste årene i tillegg til i år.

På 16 sesonger har Rosenborg samlet 923 poeng, 9 mer enn Molde. Deretter kommer Odd med Strømsgodset, Vålerenga, Brann og Viking på de neste plassene.

Bodø/Glimt mangler 144 poeng på å tangere Odd og er såvidt inne blant topp 10, tross seriegull fire av de fem siste årene. Det som er interessant med Bodø/Glimt er at tallene viser at det nytter, hvis klubbledelse, sportslig apparat og trenere er enige om veien og gjør det rette. I 2018 var det ingen som kunne forestille seg at klubben de neste årene skulle komme til å dominere norsk fotball. Akkurat nå presser de kommune og investorer om behovet for 150 millioner kroner for å begynne byggingen av nytt stadion til en milliard, og forbereder seg til gruppespill i Champions League.

Fare for nedrykkskamp

De viktige spørsmålene å få svar på er hvordan Odd har havnet i noe som kan bli en kamp for å overleve i OBOS-ligaen utover høsten. Det har ikke skjedd plutselig. Odd har over tid beveget seg i farlig farvann og gradvis blitt dårligere.

Mye er definitivt ikke trener Knut Rønningenes ansvar. Han har et mannskap som man maksimalt kunne tro var et lag som kunne bli nummer 6 før seriestart. Nå ser det enda verre ut.

Likevel sitter en undrende og lurer på hvordan det er mulig å spille så dårlig som mot Egersund, Hødd, Ranheim, Raufoss og Kongsvinger. Laget henger ikke sammen. En skjønner ikke hva de prøver på. Rønningene har etter 20 kamper ikke funnet en 11’er han kan stole på.

Akkurat det handler naturligvis en del om kvaliteten på spillerne. Men er en spillerstall med mange som har spilt eliteserie virkelig så dårlig som de har framstått i år?

Laget er ikke i stand til å forsvare egen boks. Midtbanen skal presse høyt, men er sårbare og blir enkelt overspilt av de fleste motstandere. Angrepsspillet virker planløst. Odd skaper omtrent ikke sjanser.

Det er ikke så mange på dagens lag som spilte under Pål Arne Paco Johansen. Men arven etter ham kommer av og til så tydelig fram at en skulle tro han satt på benken, når spillerne klumper seg sammen langt oppe på banen og spiller småspill som det skulle være five-a-side. Innlegg som kan skape sjanser kommer så godt som aldri.

To lange pauser

OBOS-ligaen hadde 14 dagers pause på grunn av landskamper i juni og fire ukers ferie i juli. Så vidt jeg registrerte hadde Odd 9 dagers ferie fra fellestreninger begge gangene. Ingen treningskamper mot ekstern motstand. Dessuten et opplegg i juli hvor en trente noen dager etter siste kamp, tok ferie før en startet opp igjen.

Da serien var i gang igjen sto en foran 10 kamper på 36 dager, åtte i serien og to cupkamper. Så langt i dette maratonprogrammet er fasiten en seier, en uavgjort og fem tap, pluss avansement til 2. runde.

Det er åpenbart at forberedelsene i sommer ikke var gode. Men det frikjenner naturligvis ikke Norges Fotballforbund fra å ha laget en totalt ubrukelig terminliste med fire ukers sommerpause og deretter 10 kamper på fem uker.

Hvorvidt en tror Knut Rønningene er rett mann til å fortsette utover høsten, er naturligvis en diskusjon i styrerommet på Skagerak. Der har en ikke mye å gå på for egen del, med hvordan klubben er styrt de siste årene.

Hvorvidt det finnes en trener som kan gå inn og gjøre det noe bedre i de 10 kampene som gjenstår er usikkert. Knut Rønningene er en sta fyr som står på sitt. Likevel kan det være et godt råd å justere kursen en smule og tenke på hva som er klokt for å sikre de nødvendige poengene. Fortsatt trenger en 12 for å være sikker på å overleve. 35 poeng har ingen gått ned med de siste 10 sesongene.

Det gjenstår en seriekamp før det er ny landslagspause. Hvis Odd-styret tenker på å bytte trener er kommende mandag tida for å gjøre det. Da er en ferdig med Lyn i Oslo. Etter denne kampen er det 14 dager fri på grunn av landskamper.

Er det aktuelt må en ha treneren klar og alle forberedelser gjort. En ny trener vil ha 14 dager med laget foran oppgjøret mot Hødd på Skagerak. Det er i alle fall en ting en ikke må gjøre: Ta ny ferieuke fordi spillerne er slitne og må lade batteriene for tredje gang i sommer.

Men vær ikke sikker på at det blir noe bedre. En ny trener arver en spillerstall som er dårligere enn det Kenneth Dokken hadde. Av 10 nye spillere som er kommet til er det bare Rafik Zekhnnini og Hans Christian Bonnesen, som har vært klare forsterkninger og har gått rett inn og styrket laget. Det forteller nok en gang at apparatet hvor det handler om spillerlogistikk har sviktet.

Uansett – om Knut Rønningene eller en annen er trener utover høsten, trenger Odd et lag som blir mer stabilt, og som kan rade opp en rekke med tre eller fire seire.

Så langt i år har Odd vunnet to på rad bare en gang (mot Kongsvinger og Moss). Det er naturligvis alt for svakt.