Dette er Sveriges mest omtalte øyeblikk hittil i år. Liberalernas partileder Simona Mohamsson og Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson forsegler en ny avtalene partiene imellom med en klem.
FOTO: Anders Wiklund / NTB

Meninger

Sverige er ikke lenger det landet du tror det er. Og nå ligger veien fri for at ytre høyre kan innta regjeringskontorene.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I forrige uke besøkte jeg det svenske bygningsarbeiderforbundet
Byggnads og LO i Värmland. Värmland var den delen av Sverige der fascismen
første gang fikk et politisk uttrykk, da veterinæren, fylliken og
fascistføreren Birger Furugård grunnla Svenska nationalsocialistiska
frihetsförbundet i 1924. Mens jeg var i Karlstad var nyhetsbildet preget av at
Liberalerna, en gang kjent som det sosialliberale Folkpartiet, for første gang åpnet
for regjeringssamarbeid med Sverigedemokraterna (SD).

Kort tid etter var alliansen et faktum: På en felles pressekonferanse
med Jimmie Åkesson ble SD-lederen bokstavelig talt omfavnet av Liberalernas
leder Simona Mohamsson. Så langt tyder mye på at det kan ha vært et dødskyss for
partiet hennes.

«Tidö-Sverige» er et helt annet Sverige enn det nabolandet mange nordmenn fortsatt tror vi har.

Flere av mine verter tolket omfavnelsen som nok et jordskred,
på en høyreside som ikke lenger ser ut til å ha noen forsvarsverker igjen mot de
autoritære og illiberale kreftene ytterst til høyre. Mange husker fortsatt
Moderaternas leder, statsminister Ulf Kristersson, som for få år siden ga et
løfte om at han aldri skulle samarbeide med SD, «om så Sverige gick åt
skogen». Det var et løfte han ga til holocaustoverleveren Hédi Fried, som
mistet begge foreldrene sine i Auschwitz, og som etter husbesøket fra
Kristersson fortalte at «han bedyrade att han aldrig, aldrig kommer att gå med
på något samröre med SD. Han lät mycket övertygande. Vi skildes åt i god
vänskap».

Når man åpner svenske aviser nå, er det som om det står et iskaldt
gufs opp fra sidene. Man møter ord som «tonårsutvisningar», og leser om de svenske
søstrene Darya og Donya, som måtte avbryte sykepleierutdanningen for å bli deportert
til Iran – et land svensk UD anbefaler at man ikke reiser til.

Eller om en barnefamilie i Forsbacka som nå risikerer
deportasjon fordi faren i familien tjener 4000 kroner for lite i måneden. Eller
om Tidö-regjeringens forslag om å senke den kriminelle straffealderen til 13
år, eller Jimmie Åkessons forslag om å omdøpe Kriminalvården til Straffverket. Und
so weiter.

«Tidö-Sverige», som det heter på folkemunne, er et helt annet
Sverige enn det nabolandet mange nordmenn fortsatt tror vi har. Det er et land
der LO mistet hundretusenvis av lavtlønte medlemmer etter at Moderaterna – «det
nye arbeiderpartiet», som de kalte seg selv – gjennomførte sine nyliberale
reformer for 15-20 år siden. Det er et land der fellesskolen for lengst er en
saga blott, og der store skole-konsern driver med utdanning som om det var business.

Et land der store deler av arbeidslivet er ødelagt av sosial
dumping og arbeidslivskriminalitet, og der integreringspolitikken har blitt
erstattet med beinhard straffepolitikk; et svar på en like beinhard og brutal
organisert kriminalitet, som har fått blomstre i det deregulerte og segregerte svenske
klassesamfunnet, der de sosiale forskjellene har eksplodert og milliardærene
yngler i takt med fattigdommen nederst i pyramiden.

I Norge burde vi snakke mer om slike svenske tilstander, og
forsøke å lære av dem. Helt siden arbeiderbevegelsens barndom har svenske og
norske arbeidere stått i nær kontakt med hverandre, utvekslet erfaringer og støttet
hverandre. Vi har søkt lykken på tvers av landegrensene – de mange
bygningsarbeiderne jeg møtte i Värmland, hadde for eksempel alle hatt perioder
der de arbeidet på norske byggeplasser – og mange har utvekslet erfaringer om faglig
organisering og kamp.

Svenske og norske arbeidere har mange ganger vært
solidariske når det har vært nødvendig: Vi har skrevet ut ekstrakontingent for
å bistå hverandre under langvarige arbeidskonflikter, og i 1905 bidro svenske
arbeideres trussel om generalstreik og militærstreik til at unionsoppløsningen
gikk fredelig for seg.

Under den største og mest dramatiske arbeidskonflikten i
norsk historie, storlockouten i 1931, hadde LO i Norge trolig ikke klart å stå
imot arbeidsgivernes forsøk på å påføre oss en knockout, om det ikke
hadde vært for den støtten vi mottok fra utenlandske – og særlig svenske –
fagforeningskamerater.

Dessverre er det lenge siden vi samlet oss på tvers av landegrensene
til skandinaviske arbeiderkongresser, slik det lenge var vanlig å gjøre. Men
fortsatt samles vi til møter og konferanser, og fortsatt forsøker vi å lære av
hverandre. I slutten av mai kommer for eksempel svenske organisasjonsarbeidere
til Folkets hjørne i Oslo, for å dele sine erfaringer med å organisere
migrantarbeidere innen bygg, renhold og landbruk. Og mange norske
fagforeningsfolk kommer de neste ukene og månedene til å ta turen over grensen,
for å bistå våre kamerater i en skjebnesvanger valgkamp.

Det var altså i et slikt ærend jeg var invitert til Värmland
nå nylig. Våre svenske venner ville blant annet høre hva vi har gjort for å snu
den mangeårige negative trenden med søking til yrkesfag, hva vi har gjort
med solidaransvar
for lønn, med bemanningsbransjen
og med kriminalisering
av lønnstyveri, og hva vi gjorde for å forhindre at norske milliardærer
kjøpte valgresultatet i fjor.

De fikk blant annet høre om oljearbeideren Asle Olsen, som
egenhendig gjorde den jobben norske medier burde ha gjort med å faktasjekke all desinformasjonen om
formuesskatt, om Snorre Reins
innsats mot «Gutta» og Øystein Stray Spetalen på Tiktok, og om den lange og
seige kampen for innkjøpsregler
á la Skiens- og Telemarksmodellen i norske kommuner – med nettopp de
organiserte bygningsarbeiderne som en viktig pådriver.

Å bli invitert på slike reiser er en anledning til å heve
blikket og reflektere over hva det er man selv gjør – både hva man gjør feil,
og hva man gjør riktig. Når jeg skulle forsøke å oppsummere noen av disse
lærdommene for svenske bygningsarbeidere, lød de fem viktigste erfaringene som
følger:

Vær forberedt på å kontre desinformasjon – og ta striden der
den foregår.

Finn gode konflikter, snakk om folkemakt
mot pengemakt  – og rett sinnet
riktig sted.

Vis at politikk betyr noe, helt konkret – også i
arbeidslivet.

Finn bunnplanken – snakk om urettferdighet med den
indignasjonen og sinnet det fortjener.

Stå opp mot rasisme, kvinnehat og frykt, og vaksinér mot
troen på Supermann – at vi aller er vår egen lykkes smed.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!