Det var bursdagen hennes på toppen av det hele. Hun er på vei hjem, om tre dager er det julaften. Så smeller det.
– Det høres helt crazy ut, men jeg fikk et føkkings badekar og en dass rett i frontruta.
Airbagene blåser seg opp momentant. Bilen får seg en skikkelig trøkk, men Lisa Tønne og ungene like hele.
Bilen foran henne hadde festet baderomsinventaret for dårlig, og i det bilen akselererte løsnet de tunge porselensgjenstandene.
– Jeg kan nesten ikke fortelle det til folk som ikke kjenner meg, når de hører om badekaret og ser på meg tror de det er derfor jeg er skeiv i trynet.
Latteren er mørk og rå. Hun vrenger ansiktet i en grimase, gestikulerer med hele seg.
SPORTY SPICE: Hun har stått på scenen som Ali Reza, spilt i flere tv-serier og snakker rett fra levra i podkasten hun deler med Sigrid Bonde Tusvik. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
Lisa Tønne tar stor plass til å være så liten.
Håret er samlet i en stram knute, to store ringer dingler fra hvert sitt øre, en tredje henger fast i nesa. Kort skjørt, lange, hvite Adidas-strømper. Blank treningsjakke. Rundt halser duver et bittelite, rødt hjerte.
Huset på Ekeberg er bare hennes nå.
– Jeg kommer ikke til å kommentere dette av hensyn til barna våre. Punktum.
Hun bestiller bagel med biffkjøtt og ekstra pommes frites.
– Taushet er sjelden gull for deg?
Tønner kikker opp med et skrått blikk.
– Man skal ikke mate trollet.
Taushet er ellers lite synonymt med dama som ukentlig ranter tøyleløst om gud og hvermann i podkasten hun deler med komikervenninna Sigrid Bonde Tusvik.
Som det står i programinfoen: Sigrid og Lisa er to altfor frittalende komikere. Ett sted må de få lov til å tømme seg.
Og akkurat nå er det mye å ta av.
– Epstein, Trump, Putin, Høiby-saken, kongehuset. Vi snakker om det alle andre snakker om akkurat nå, selv om vi har litt andre innfallsvinkler.
Hun fisker fram to plastbeholdere fra veska, en for glutenintoleransen og en for laktoseintoleransen. Hun hiver i seg to tabletter fra hver boks.
– Det er narsissistene og psykopatenes tid. Og de kommer ikke bare i form av statsoverhoder, de kan også være midt i blant oss. Det må vi våge å snakke høyt om.
PROFILERT DAME: – Vi må aldri slutte å rope høyt og si i fra om urett, sier Lisa Tønne. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
Vi lever i en verden hvor det begås overgrep av alle slag hver eneste dag, minner hun om.
– Vi må aldri slutte å rope høyt og si i fra om urett. Når vi blir utsatt for mennesker som lyver og manipulerer må vi holde på vår egen sannhet, ikke bli så redde at vi ikke tør å snakke høyt om det.
– For mange kan det være vanskelig?
– Det krever et sterkt indre arbeid, en slags emosjonell opprydding for å gjenkjenne den typen mennesker og holde dem på avstand, men umulig er det ikke.
Tønne mener vi må tilbake til metoo, fordi det virker som om mange ikke har fulgt med i timen.
– Metoo var ingen kampanje, men en holdningsendring. Vi kan ikke unnskylde overgrep fordi offeret kledde seg sexy eller ønsket oppmerksomhet, den tankegangen har gått ut på dato for lengst.
Maten havner på bordet. Tønne griper bagelen begjærlig.
– En overgripers beste forsvar er å snu narrativet så de fremstår som offer i en situasjon de har skapt selv. Det gjør meg så forbanna at folk som gjør slemme ting mot andre slipper unna med det.
En gang ble hun kalt Forozan, det persiske ordet for solstråle. Nå skygger tordenskyene for sola.
– Så skal vi lissom sitte der da, og synes synd på en voldsutøver fordi det er så vanskelig for vedkommende å måtte være så slem.
IRANSK SJEL: – Jeg kjenner at jeg blir påvirket av det som skjer i Iran nå, selv om jeg først og fremst føler meg norsk, sier Lisa Tønne. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
Tønne ser sinna ut der hun sitter i lokalene som en gang huset Den norske Amerikalinje, og som i dag rommer hotell og restaurant.
– Ei skiten din!
Hun slår over til trøndersk når hun blir forbanna.
Det var Trondheim hun havnet i, da hun liten og skjør ble hentet av sine norske adoptivforeldre våren 1978, under opptakten til det som ble kjent som den iranske revolusjonen, og som førte til at Iran gikk fra å være et autoritært monarki til å bli en teokratisk islamsk republikk.
– Jeg kjenner at jeg blir påvirket av det som skjer i Iran nå, selv om jeg først og fremst føler meg norsk.
Som nyfødt ble hun plassert i en kurv utenfor et barnehjem i Teheran.
– Det er ufattelig for oss i Norge å forstå at det kan være farlig for en norskiraner å uttale seg fordi det kan gå utover familien til det mennesket i Iran, men det skjer jo. Jeg synes det er guffent.
– Har du merket noe selv?
– Nei. Jeg har ingen familie i Iran, så jeg vet ikke hvilke konsekvenser det ville fått for meg.
Lisa Tønne vet ingenting om sine biologiske foreldre, kanskje vil hun aldri få vite noe om dem heller. Med fødested Teheran stemplet i passet har det aldri vært trygt for henne å reise tilbake til Iran.
– Jeg har lyst til å reise tilbake hvis det noen gang blir trygt, det har noe med identitet å gjøre. Sjelen og temperamentet mitt tilhører en annen kultur, det kjenner jeg på.
TUSVIK & TØNNE: Lisa Tønne setter ukentlig fyr på samfunnsdebatten sammen med komiker og venninne Sigrid Bonde Tusvik. Her på rød løper i 2023. FOTO: Heiko Junge / NTB.
Oppveksten i Trondheim var trygg og god, med to foreldre som overøste henne med kjærlighet. Men de første månedene har satt spor.
– Da mamma og pappa hentet meg hadde jeg ligget i en sprinkelseng nærmest uten fysisk kontakt de første fem månedene i livet mitt. Jeg har blitt fortalt at jeg lå med armen over sånn her.
Hun dekker ansiktet med den ene armen for å vise.
– Jeg gav meg selv hudkontakt, det er jo en overlevelsesstrategi.
– Det er kanskje derfor du virker så tøff og sterk?
– Kanskje. Jeg er tøff på mange måter, samtidig er jeg veldig sårbar. Jeg har noen dype sår som ikke kan heles av å være tøff.
Kroppen husker det hodet har glemt.
– Jeg mangler den helt essensielle og viktige tilknytningen et spedbarn har med mor den første tiden. Det skjer noe med hele nervesystemet og utviklingen i hjernen når et nyfødt barn blir frarøvet den.
– Hvordan merker du det?
– Jeg er ikke så god til å sette grenser for meg selv, fordi jeg ikke vet hvor grensene går.
Hun kikker ut av vinduet. Folk flyter forbi i en jevn strøm.
– Når det aller første jeg opplevde i livet var å bli forlatt har jeg en dyp oppfatning av at jeg ikke kan elskes. Det er et krevende sår å reparere, men som alt annet, ikke umulig.
En løvetann blomstrer på den ene ankelen hennes. Et symbol på utholdenhet og styrke mot alle odds.
– Det eneste kjipe er at tatovøren ikke var spesielt flink, så løvetannen ser ut som en random blomst.
Latteren når det mørke blikket.
Nå er hun aktuell med soloshowet «Elsk meg i plenum »på Oslo Nye hvor hun tar publikum med på tur fra Iran til Trondheim, og livet videre.
– Jeg havnet i en livskrise mens jeg planla showet, og var helt på ekte livredd for at jeg ikke skulle komme i mål. Det var ubehagelig.
Bagelen er ferdispist. Hun bestiller svart kaffe.
– Det var forferdelig, men jeg er skrudd sammen sånn et jeg tenker at alt kan brukes til noe, uansett hvor jævlig det er. Jeg måtte bare sette en fot foran den andre.
Det er i motbakker det går oppover, mener Tønne.
– Jeg har god trening i å gjøre bæsj om til gull.
– Snakker du om hjernesvulsten?
– Den også.
Det er hjernesvulsten som har gitt henne det karakteristiske utseendet. I år er det tretten år siden den ble operert bort.
– Jeg var svimmel og kvalm, det opplevdes som å se verden gjennom et sånt håndholdt kamera. Husker du «Trainspotting»?
– Filmen, mener du?
– Ja, akkurat sånn var det. Alt bare gynget.
HJERNESVULST: – Det opplevdes som å se verden gjennom et håndholdt kamera, forteller hun om svulsten som presset på balansenerven. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
MR-bildene viste en svulst som presset på balansenerven. Tønne ble operert i Tyskland, siden de kunne tilby hørselsbevarende kirurgi.
– Akkurat det gikk sånn passe, jeg beholdt riktignok hørselen, men så ble jeg jo lam i halve ansiktet.
Det var en blødning som førte til lammelsen, forteller hun.
– Jeg er en av ytterst få som får Botox på resept, det må til for at ikke alt skal henge og slenge.
Hun gjør en grimase.
– Nå er det så lenge siden at jeg driter i det. Hva er alternativet? Å gjemme meg bort? Det gidder jeg ikke. Jeg føler meg heldig, tross alt, jeg er frisk og rask.
Tønne vrir litt på neseringen.
– Jeg kan bli sliten i hodet, men det kan like gjerne ha med ADHD å gjøre, jeg fikk diagnosen i voksen alder.
– Hvordan merket du det?
– Tja, generell uro, kanskje? Jeg har jo ikke noe å sammenligne med, det er bare sånn jeg er.
Rampete og full av krutt har hun alltid vært, forteller hun, som barn elsket hun å se reaksjonen til de voksne når hun gjorde noe upassende.
– Jeg har en litt ertete energi. Noen ganger kan jeg få litt hangup på ramp, sånn at jeg ikke klarer å gi meg. Da er det nok ADHD som slår inn.
Hun tar en lang slurk av kaffen.
– Å ha ADHD er en annen måte å ha hjerne på. Jeg må være litt mer obs på selvregulering og impulskontroll enn et gjennomsnittsmenneske.
Det hender hun topper andres historier med fortellinger fra sitt eget liv.
– Akkurat det der er veldig ADHD. Det virker så jævlig selvopptatt, men det er ikke sånn i det hele tatt, det er ment så innmari godt! Jeg har opplevd nesten det samme selv, jeg kan relatere, hør bare her! Det er egentlig et uttrykk for sterk empati.
SELFIETID: Lisa Tønne møter en beundrer midt i Oslo-trafikken. – Herregud, så bra du er. Min kone elsker deg, kan vi ta en selfie? spør Jan Lund Janson fra Bergen. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
Hun slenger på seg en fuskepelsjakke, og praier en taxi utenfor Amerikalinjen. I det hun skal sette seg i bilen blir hun stoppet av en bergenser på Oslotur.
– Lisa Tønne! Min kone elsker deg, kan vi ta en selfie? Værsåsnill?
Tønne smiler. Solstrålen fra Iran er tilbake.
Bergenseren er helt over seg av begeistring, og lister opp superlativ etter superlativ.
– Du er ydmyk, du er rå, du er ekte, du er modig, du er en helt. Herregud så bra du er. Jeg rødmer på dine vegne noen ganger, men jeg er helt enig i det du sier.
Mannen snakker videre, og skrur opp volumet når han blir gjort oppmerksom på at Dagbladet er til stede med opptaker og kamera.
– Dette er ei dame Norge skal høre på, drit i Jagland, drit i kongehuset, drit i Epstein og alle de andre. Lisa Tønne differensierer retorikken i mediebildet. Hun kalibrerer hele samfunnet, sier han på skarrende bergensk.
Lisa Tønne ser glad ut når hun endelig får satt seg i taxien.
– Wow.
Hun blunker og rekker tunge.
– Det der må du få med i intervjuet!
TUT OG KJØR: Intervjuet er ferdig, og Lisa Tønne må rekke nye avtaler. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
LISA TØNNE
Født: 21. desember 1977.
Familie: Lola og Jakob
Beste egenskap: Å kunne tilgi.
Verste egenskap: Utflytende grenser overfor meg selv.
Redd for: Å miste meg selv.
Ser på: Alt for mange reels.
Når gråt du sist? For to dager siden.
Det klokeste rådet du har fått? La være. Men jeg får det fortsatt ikke til.
Din mest dramatiske opplevelse? Da jeg fikk et badekar i frontruta.
Hva gjør deg forbanna? At folk som gjør slemme ting mot andre kommer unna med det. Ei skiten din!!
Hva gjør deg glad? Når folk er fri og ikke skammer seg.
Oppsummer helsa di i en setning: Det er noen riper i lakken, men fundamentet er godt.
Hva gjør du hvis du er statsminister for en dag? Får ikke gjort så mye på én dag, men jeg hadde tvunget hele landet inn i gruppeterapi.
Hva vet ikke folk (flest) om deg? At jeg spiller «Elsk meg i plenum» på Oslo Nye, og at jeg blir veldig lei meg hvis folk går glipp av det.
Hva gjør du om ti år? Forhåpentligvis både lever og ler jeg fortsatt.
Vis mer
Vis mindre