Intervjuet skulle egentlig ha funnet sted for 14 år siden, da denne journalisten i 2011 sendte en melding til Benedicte Adrian og ba om et intervju om å være i akkurat hennes alder. Ingen svar kom, slik arbeidshverdagen kan være. Men så, i 2025, skjedde noe uventet: KI-algoritmer utløste plutselig et skred av gamle meldinger til fjern og nær.

En av dem gikk til Benedicte Adrian, som nå fikk det 14 år gamle spørsmålet. «Ja, gjerne», svarte hun. Akkurat da passet det ikke, men hva med om noen uker? Latter-emojiene hennes talte ti i tallet da jeg forklarte den 14 år lange forsinkelsen. Og her sitter vi. I 2026, hele 15 år etter den opprinnelige meldingen.

Benedicte Adrian

  • 62 år. Sanger, komponist
    og tekstforfatter.
  • Ble
    kjent som en av to
    i Dollie, som senere
    ble Dollie de Luxe, og
    representerte Norge
    i Eurovision. 
  • Har de
    siste årene deltatt i flere
    reality-programmer.
  • Har
    to voksne barn, en datter
    og en sønn.

Vis mer
Vis mindre

– Jeg er glad det i hvert fall ikke var min skyld, sier Benedicte Adrian (62) og forteller om fanposten hun og Ingrid Bjørnov fikk en gang på 1980-tallet, da de var på høyden av karrieren med duoen Dollie.

Med filler i håret og eklektisk Kate Bush-sound hadde tenåringene representert Norge internasjonalt i Eurovison Song Contest, vært på turné i Japan og blitt kjørt i limousin opp Champs-Élysées. Fanbrevet var fra en fem år gammel sveitsisk/norsk jente som hadde slitt ut Dollie-kassetten.

– Det var mitt ansvar å svare, men jeg er ikke flink på kontorarbeid og åpnet det ikke før tre år senere.

Benedicte forteller om nattsvart samvittighet og ilpost med kassett.

– Men det åpnet for et vennskap med familien som består den dag i dag. Vi har vært og besøkt dem i Sveits, og det hender jeg spør faren om råd når det gjelder yrkesvalg for barna mine og sånne ting.

– Å gå på date er livsfarlig for meg

Å gå «all in» er et trekk ved Benedicte. Derfor er hun forsiktig med å svare mennene som sender henne melding på Messenger og mener de er akkurat den rette for henne.

– Jeg er nødt til å passe meg for mannfolk. Hvis jeg først møter noen, skjer ting så fort og impulsivt. Å gå på date er livsfarlig for meg.

Du skal snart få vite hvorfor. Nylig gjorde Benedicte nemlig en oppdagelse som skulle gjøre henne raus overfor sine feilskjær og tilkortkommenheter. Ja, du leste riktig. Tilkortkommenheter. Den blonde popstjernen som alle ville være på 1980-tallet, og som attpåtil giftet seg med en fransk pilot.

– Det er ikke sånn jeg ser meg selv i det hele tatt, forsikrer Benedicte.

– På en kor tur til Danmark lurte noen gutter på hva jeg het, og jeg tenkte: «Hvorfor lurer de på det?»

– Du har ikke identitet knyttet til skjønnhet?

– Nei. De som tror det, skulle sett meg om morgenen. Jeg føler at skjønnhet nesten er et valg. I hvert fall i våre dager, med så mye bra sminke.

Benedicte vokste opp på Oppsal og var «guttgæren» allerede i første klasse. I Dollie-tiden kom en jente bort og ba om autografen og sa: «Onkelen min lever ikke lenger, men dere har vært kjærester.»

– Jeg mistet flere nære venner på grunn av rus. Veldig mange var kjekke, men kunne ikke ta vare på seg selv, sier Benedicte.

Benedicte løper til T-banen og tror
hun kunne løpt fra mange 20-åringer,
takket være stemmetreningen.
– 20-åringer sitter så mye foran
skjermen. Det er mer futt i meg! FOTO: Astrid Waller

Selv gikk hun på ballett, spilte piano og orgel, og dannet band med nabojenta Ingrid Bjørnov. Før de var 15, hadde Dollie opptrådt på NRK og fått platekontrakt – og siden har «alle» visst hvem hun er. Koloratursopranen som selv da hun var tobarnsmor i Frankrike beholdt stjernestatusen. Lite visste vi at selvoppholdelsesdriften er ikke-eksisterende før klokken 11.

– Mannen min, Gauthier, sa like etter at vi hadde truffet hverandre: «Du er ikke så spesiell som du tror, Benedicte. Selv du trenger dagslys for å fungere.» Jeg har jo alltid vært en nattugle.

Benedicte og eksmannen møttes på blind date. Hun kaller det behagelig å gå fra stjerne til «dama til». Fransk kunne hun ikke, og hun måtte på kurs før hun flyttet.

– Men det var litt sånn kamikaze-fransk, altså. Jeg tok dykkersertifikatet uten å kunne ordentlig fransk.

– Kunne du ordet for … trykkventil?

– Haha. Ja. Détandeur. Og ordet for «Hai». Det samme med å føde på fransk– det er mye man ikke kan. Men de er proffe i Frankrike. Selv når ting begynner å gå litt halvdårlig.

– Du hadde noen halvdårlige øyeblikk?

– Jeg hadde to harde fødsler, tror jeg vi kan si. Nummer to ble keisersnitt. Ungen satt fast, så det var litt voldsomt.

– Jeg ble sugd inn i det

Hun husker babytiden, med kirketurneer og amming i sakristiet, og den norske au pairen som hjalp henne mens mannen var på jobb. Etter 12 år tok ekteskapet slutt, og Benedicte tok barna med seg til Norge og startet på nytt.

– Skilsmissen var helt klart min største smell, sier Benedicte.

– Men vi var enige om at vi ikke skulle ha noe anarki. Vi er en oppløst familie, men fortsatt familie og hører sammen. At jeg fikk flytte med barna til Norge, hvilket han kunne ha satt seg imot, var snilt av ham.

Første jul uten barna ringte Ingrid Bjørnov og inviterte henne hjem til seg. I dag har begge barna utdannelse fra Frankrike, og datteren bor der fortsatt:

– Hvis hun blir boende der og sønnen min i Norge, skal jeg være glad. Jeg har jo venninner med barn i Australia!

I sommer var Benedicte tilbake i sin fars fødeby, Sandnessjøen. Fjellturen skulle være medium vanskelig, men snart lå hun på alle fire mens regnet pisket:

– Ruten var jo livsfarlig! Etterpå tenkte jeg: Nordlendinger er spik spenna gærne.

– Hvordan har du vært med ungene? «Opp igjen!» eller «Kom så skal jeg blåse»?

– Jeg har vært redd, men ikke vist det for mye. Vi har jo vært på ski med dem fra de var så små at det knapt gikk an å få på dem ski.

FOTO: Astrid Waller

Barna fikk beskjed om å velge seg én sport og ett instrument. Benedicte humrer over hvor lure de var som fikk dem til å tro at alle barn måtte det.

– Men jeg holdt på å dø på rugbykampene. En gutt på 13 fikk en fot rett i munnen og måtte hentes med ambulanse, og jeg tenkte: «Moren min er tannlege. Vi skal hjem fra dette med alle tennene i behold!»

På instrumentsiden landet sønnen på obo og datteren på fiolin. Flink hadde hun ikke tenkt til å bli, bare så det var sagt. Selv ikke en signert fiolin fra Alexander Rybak hjalp. I dag er Benedicte glad ingen av barna satset. Hun mener musikkbransjen der artister og komponister kan leve av at folk kjøper musikken deres, er «død».

– Jeg kommer ut med ny musikk i år, men det er mer på trass. Jeg ser ikke på det som et levebrød, men noe jeg må, fordi jeg er kunstner.

De siste årene har hun tatt steget inn i reality-tv, mye takket være coachen som mener at hun har godt av å bli et ja-menneske. Denne våren er hun klar for Boksen, et realitykonsept der deltakerne settes av i gule metallbokser på ymse steder og i ymse situasjoner uten anelse om hva slags oppgaver de skal løse:

– Jeg takket først nei, men ble overtalt til et møte, og da var det gjort. Det er akkurat som med mannfolk. Jeg blir sugd inn i det.

Hun ler. Oppgitt.

– Jeg var i konstant beredskap, og sto opp hver dag og var redd for å bli avlivet. Du aner jo ikke hva de skal utsette deg for!

– Deilig å bli 50

Tre år etter skilsmissen var Benedicte i et nytt forhold. De siste sju årene har hun vært singel. I høst var hun på KK-gallaen og fikk terningkast seks av Jan Thomas. Benedicte forteller om det med oppriktig glede:

– Nå har jeg satt en ny standard for hvordan jeg skal kle meg!

Hun mener det kommer en frihet med alderen og har sluttet å tro at alle andre vet så mye bedre.

– Å fylle 50 var deilig. Jeg hadde det nok ikke like godt da jeg var 40.

– Kanskje like greit at den meldingen min ikke kom frem før nå?

– Ja. Haha! De sier lykken er på topp når du er et par og seksti, og det kan jeg skjønne. Ennå er jeg ikke så gammel at jeg er syk, og jeg har masse erfaring. Og jeg har plutselig fått mange beilere! Yngre menn også. Ti år og vel så det. En som dukker opp jevnlig i feeden min er i 20-årene.

– I 20-årene?

– Ja. Meldingene kommer helst på Messenger.

FOTO: Astrid Waller

Hun understreker at hun aldri har innlatt seg med noen mer enn et par år yngre, og kaller seg et «alvorlig menneske».

– Jeg kan være farlig impulsiv, men må føle den dype kontakten. Det var lett å bli forelska da jeg var 17, men nå kjenner jeg det ikke. Da jeg var ung, trodde jeg at en mann skulle gjøre meg lykkelig.

– Fikk dere mange frierbrev i Dollie-tiden?

Hun rister på hodet. Tvert.

– Det er jo ingen jevnaldrende som når deg da. Ingrid ble jo sammen med lydmennene våre, etter hvert!

I 1989 satset Benedicte og Ingrid alt på en egen musikal om hekseprosessene. Manager Ole Sørlie satset til og med huset. Da «Which Witch» hadde premiere på West End i London, ble den sablet ned, og konkursen var et faktum. Da KK intervjuet Ingrid Bjørnov i 2025, fortalte hun om penger i fryseren for å holde dem unna namsmannen. Hvordan var det for Benedicte å ha titall millioner i gjeld?

– Jeg levde på mannen min, flyttet til Frankrike, og det hjalp at jeg var forelsket. Men jeg var jo sju måneder på vei og måtte møte i retten.

Hun forteller om da hun etter skilsmissen troppet opp i banken i Norge og fikk beskjeden: «Du er ikke kredittverdig. Men her har du tre luer til deg og barna»:

– Jeg gikk fra møtet uten lån, men med tre luer med logo på. Men jeg er glad jeg ikke har levd for beskyttet. Da blir du et persilleblad som ikke vet hva som får verden til å gå rundt.

– Hvor lang tid tok det før du ble kvitt gjelden?

– Evigheter. Ti år? En kompis hjalp meg, og etter hvert, da jeg ville betale det siste, sa han: «Det er så lenge siden. Det glemmer vi.»

Musikalsk banksjef

Hva har det gjort med henne å bli kjent da hun var bare 15 år gammel? Benedicte følte ikke selv at det gikk henne til hodet. Eller forresten:

– I Paris parkerer alle i fri, så andre biler kan dytte for å få plass. Jeg vente meg til det og gjorde det samme på et hotell i Stjørdal. Å, herregud!

Hun tar seg til kinnene.

– Et ungt par kommer løpende: «Du har kjørt inn i bilen vår!» Og jeg sier: «Ja, jeg har jo det. Men det er ingen bulk. Jeg bare kjørte helt rolig inntil.» Da hørte jeg en stemme i hodet: «Hva er det du driver med?»

Stemmen ble kraftigere den dagen i Bogstadveien hun plutselig så noe i et vindu. Benedicte vrengte bilen opp på fortauet og løp inn for å spørre om prisen. Snart snudde folk seg:

– Jeg tenkte: «Å, Benedicte! Nå begynner det. Du har ikke hatt stjernenykker før, men nå er de her.» Så til dem som så meg, dette er en beklagelse!

FOTO: Astrid Waller

Moren var fra Sandnes og morfar i avholds-organisasjonen IOGT. En fredagskveld foreldrene var nygifte, delte de en flaske vin. Plutselig ringte det på, og faren gikk for å åpne:

– Da ryddet mor fortere enn svint glassene og flasken under bordet. Far lurte hva hun drev på med, men skammen satt så i henne.

Benedicte selv drikker moderat og bryr seg ikke om at folk kaller henne prippen og festbrems.

– Folk som drikker mye, liker å få med seg andre og kaller det «en sosial greie». Men det medfører så mye antisosial oppførsel.

Faren jobbet i bank og levde med kroniske ryggsmerter. Krumbøyd, iført hatt, kalosjer og press i buksene, støttet han seg på et antikvarisk klenodium av en ornamentert sølvstokk.

– Det var et helvete, men han nektet for at det var synd på ham. Svigermor hadde et ordtak: Det er bedre å bli misunt enn syntes synd på. Og det lærte jeg fra jeg var liten: Hold stilen!

Familien Adrian kunne spille kort til langt på natt og åpnet julegavene nærmere midnatt, etter diskusjoner rundt farens forslag om å utsette gavene til dagen etter. Benedicte mener at hun har fått med seg mye sprøtt.

– Om jeg skal invitere noen inn i livet mitt, bør det være et ordnet menneske. Samtidig er det jo fint om han kan akkompagnere meg.

– En musikalsk banksjef, kanskje?

– Oh my god! Haha. «Billett merket: Musikalsk banksjef.» Man sier jo at man leter etter sin far om igjen.

Besøkte ikke graven på 10 år

Det var romjul i Frankrike. Benedictes far hadde servert reinsdyrsteik og stått over grytene i den vinkelen ryggen tillot. Benedicte gikk gravid med nummer to. Den 30. desember ringte telefonen innstendig. Og mens svigermor i andre enden ville vite når julelunsjen begynte, sto Benedictes mor plutselig ved siden av og sa: «Dictus, jeg tror pappa er død.»

– Jeg måtte si til svigermor: «Unnskyld, mor sier at hun tror pappa er død. Jeg må gå og se hva det er.» Det var helt surrealistisk.

Hva gjør man når faren ligger død i sengen? En 69-åring som ikke var gammel i alder, men med en kropp som ikke lenger lot seg holde oppe av en sølvstokk.

– Da lager man lunsj på terrassen, og så setter man seg der, sier Benedicte.

– Nødetaten sendte et gjenopplivingsteam, og jeg tenkte: «Dere kjenner ikke pappa. Dette var den største gaven livet kunne gitt.» Han var redd for å bli en byrde, og jeg unnet ham å dø. Men det var jo som en Lars von Trier-film. Og typisk ham: Yes! Sånn skal det gjøres. Å sovne inn med brask og bram i Sør-Frankrike, så mor må komme hjem med en kiste.

Hun tar en pause.

– Men jeg besøkte ikke graven hans på ti år. Jeg synes ikke noe om å gå på kirkegården. Jeg har sagt til barna mine: Jeg er over 60 og fornøyd med å ha opplevd mye. Jeg har mye igjen, men skjer det en bilulykke eller flystyrt, må dere bare gå videre og tenke at det var best for meg.

FOTO: Astrid Waller

Da moren døde, greide Benedicte så vidt å synge i begravelsen. «Con Te Partirò», sang hun. Tid for adjø. Til moren som hadde gjemt vinflasken den fredagen som nygift. Som hadde sett datteren gå fra tenåring til superstjerne i Japan. Siden til hvit brud en varm sommerdag i Sør-Frankrike og til mor for sine egne to små. For det er så mye livet kan vise deg. Også om deg selv.

– Mamma elsket Andrea Bocellis «Time To Say Goodbye» og spilte den høyt fra rommet på sykehjemmet i årevis. Så jeg ville gi henne den.

På skolen begynte Benedicte på stilene på do om morgenen, fortsatte på T-banen og førte inn i frikvarteret. Til dags dato rekker hun sjelden avtaler. Hun maler bilde av konstant tankeflom og dårlig impulskontroll. Vi spør rett ut: Har hun muligens ADHD?

– Ja, sier hun, og forteller at hun fikk diagnosen for et halvt år siden.

– Jeg tenkte: «Jeg orker ikke å være sånn mer» og ville ha medisiner. Men legen mente at det ikke var nødvendig.

– Når du sier «orker ikke å være sånn», hva tenker du på da?

– Kverningen der alt er umulig og slitsomt. Innfall har fått meg til å tvile på meg selv, men nå, når jeg angrer noe jeg har sagt, vet jeg at det har å gjøre med diagnosen. Dette er første gang jeg snakker om det i et intervju, for jeg vil ikke løpe rundt med diagnoser. Men kanskje det kan hjelpe noen å se at ADHD ikke betyr at du ikke kommer til å få til ting?

Hun mener at det er en utfordring å fungere litt annerledes enn flertallet. Samtidig:

– Jeg tror ADHD og mitt hyperfokus gjør meg til en bedre kunstner og pedagog. Diagnosen sier noe om hvordan du fungerer, ikke at du ikke fungerer.

– Kunne noe vært annerledes om du hadde fått diagnosen før?

– Ja. Jeg ville nok vært snillere med meg selv. Og flinkere de gangene jeg fornærmet folk.

Hun humrer:

– Jeg skal faktisk ta en kopp te med en dame nå etterpå som jeg har fornærmet. Hun har tilgitt meg, altså.

– Folk blir for lett støtt

Hun forteller om et seminar for et par år siden som det har tatt tid å komme over. Flere av deltakerne var av den yngre garde, den såkalte generasjon Z (Gen Z), og Benedicte kom med noen karakteristikker som folk 50 pluss ofte nikker gjenkjennende til. Nå ble det dørgende stille. I den skriftlige evalueringen etterpå skrev flere at de følte seg støtt.

– Jeg var nok en litt mer aktiv deltaker enn jeg kommer til å bli fremover. Men de kunne jo sagt det til meg ansikt til ansikt. Offentlig debatt blir vanskelig om alle sier: «Det er ikke greit.» Folk blir for lett støtt. Men det er mitt syn. Jeg «eier» ikke verden lenger, så jeg legger meg flat.

Etter en liten pause legger hun til:

– Og jeg tok meg selv i å tenke: «Gratulerer! Nå er du synlig.» Jeg som alltid har prøvd å være høflig og flink, var plutselig blitt «naughty», så jeg var litt stolt. Men det var tungt.

– Jeg har ingen ordentlige
påsketradisjoner, men elsker å omgi
meg med påskepynt. Og jeg blir gjerne
med venner på hyttetur, men det er blitt
flest bypåsker med kafébesøk, sudoku
og strikking på meg. Det er en vakker og
deilig tid, som jeg nyter samme hvor jeg
er, sier Benedicte. FOTO: Astrid Waller

Latteren sitter løst. Pengene likeså. På én dag kan hun handle mat i fire forskjellige forretninger. For ikke å snakke om på Finn. Som orgelet hun fikk sendt langveisfra. Og spilte på én gang.

– Og så er det klær jeg i nattens mulm og mørke synes hadde vært artig. «Artig» er alltid et rødt flagg.

I dag har hun lært seg å trekke pusten og lytte til råd.

– Hvis du lurer på hva slags fyr jeg kunne vært sammen med, er det en som hadde «drifta» meg. En som sukker, men ikke gir opp, og som ser potensialet.

Apropos menn, det hender at hun kommer i stuss over motivene deres:

– Noen menn har sett på meg som et trofé. Da har jeg tenkt: «Hva vil de? Hva er greia?» Venninner prøver å spleise meg med enkemenn, men jeg får hetta av tanken på å bli styrt. En blind date er i grenseland for hva jeg kan tåle. Jeg ble jo gift med min eneste blind date.

– Det var en fin tittel. «Ble gift med min eneste blind date».

– Haha. Men det er jo sant.

– Bærer verdens problemer

Bendicte er sangpedagog og har gitt ut boken «Lær å synge på 21 dager». Hun ser på tonene som et biprodukt av søvn, mat, trening og tanker. Sønnen har gjort skriften på telefonen hennes større. Utover det er det få alderstegn å spore. Hun demonstrerer ansiktsgymnastikk mot slurvete artikulasjon og skulle gjerne trent bort alderssynet.

– Om man skal leve til man blir 110, hvordan skal de siste 40 årene bli? Nei, det er bare å holde seg i form. Vi må slutte å tenke at når du er 50, er du gammel.

I barndommen hadde vi noen sagnomsuste
hytteturer med danske gjester! Jeg skulle
vise hvor tøffe og flinke vi nordmenn er på
ski, selvfølgelig, og slo meg helseløs! Det
tok noen år å få meg ut i løypene igjen, sier
Benedicte, som håper det i år kanskje blir
litt slalåm på Tryvann. FOTO: Astrid Waller

Hvis hun ser inn i glasskula. Hvor er hun om ti år? Svaret kommer i en flom. Hun er blitt fotomodell, holder konserter verden over, sangelevene synger på store scener, hun er reiseguide og får brukt fransken. Og jobber som T-banefører, og strikker mellom holdeplassene.

– Vi har så mye ustrukket, som Ingrid og jeg bruker å si. Og så skal jeg være statsminister for én dag, og da skal alle menn gå på høye hæler.

– For å få kjenne på det?

– Ja. De skal bare få gnidd det inn. Og så har jeg ikke en arm eller et bein som er stivt. Jeg er myk som en fjær. Man blir jo mykere med alderen, det vet jo alle! Haha.

– Hvor sitter dine stivheter?

– Nakken, sier Benedicte og peker.

– Jeg bærer verdens problemer på mine skuldre.