Ultras Bodø har vært ubehagelige, høylytte og til tider grenseløse – men også imponerende. De har vært det alle klubber sier de drømmer om: supportere som har dedikert en stor del av livet sitt til å støtte laget sitt, også da Bodø/Glimt var milevis unna gull, Europa og fulle tribuner. Samtidig er det ingen vits i å late som om alt de har gjort har vært klokt. Ultras Bodø har enkelte ganger gått for langt – det må sies før hyllesten begynner.

Ultras Bodø er det motsatte av godværs‑supportere som kaster seg i sytingen når Glimt taper en kamp, eller lar være å gå på Aspmyra når været er dårlig og motstanderen anonym. Engasjementet deres har løftet tribunekulturen i Bodø. For klubben – og for oss som er glade i den – burde det være åpenbart at denne gjengen, på godt og vondt, fortjener både respekt og takknemlighet.

Før Ultras Bodø fantes Supporterklubben 1916 – et alternativt miljø som vokste fram som et supplement til Den Gule Horde, med tydeligere fokus på sang, tribuneliv og det å pushe grenser. 1916 fikk både bøter og utestengelser, og ble til slutt lagt ned, etter at de angivelig mistet banneret sitt i Trondheim i 2021. Flere av de samme menneskene sto senere bak etableringen av Ultras Bodø.

Ultras Bodø representerer en kultur som skiller seg tydelig fra det jevne J‑felt‑medlemmet. Balaklavaer og pyro er en del av pakken. For mange framstår uttrykket provoserende og fremmed. Men et fotballstadion trenger nettopp denne friksjonen. Byen og klubben bør gi plass til et alternativt supportermiljø – det beriker kulturen og fungerer som et korrektiv mot en stadig mer regissert publikumsopplevelse.

Samtidig har Ultras Bodø gått for langt. Bluss‑ og fyrverkerisaken kan ikke bagatelliseres. Det går et skille mellom kraftfull støtte og handlinger som setter andre i fare, og noen av episodene – også utenfor Aspmyra – har ligget på feil side av den streken. Når folk tross alt vet at blussing gir utestengelse, ser det heller ikke spesielt lurt ut å bli sjokkert over konsekvensene hver gang det smeller. Sympatien for blussingen blir ikke større av at enkelte hendelser åpenbart har hatt skadepotensial.

Likevel framstår klubbens håndtering av Ultras som iskald. Bodø/Glimt har valgt de hardeste virkemidlene: øyeblikkelige utvisninger, lange utestengelser og bøter, i tett samarbeid med politiet. Forsøk på kompromiss – kontrollert blussing og seriøs dialog – er blitt avvist; klubben virker rett og slett ikke interessert. Resultatet er at en hel gruppering av de mest dedikerte supporterne opplever at de kastes under bussen.

Det går an å være konsekvent uten å være nådeløs. Når utestengelser varer i år, og noen risikerer ekstra straff etter å ha sneket seg inn kun for å se laget sitt vinne seriegull, blir straffene humørløse. Da er det ikke lenger snakk om å verne sikkerheten, men om å statuere eksempler. Det er vanskelig å se at straffene står i forhold til hendelsene, særlig når klubben gjerne omfavner den samme energien.

Ser vi ut i Europa, er ultraskulturen en viktig del av fotballen. I Italia vokste ultrasbevegelsen fram på 60‑ og 70‑tallet som ungdomsopprør på tribunen, med kollektiv identitet, massive tifoer og vilje til å utfordre både klubbledelse og myndigheter. I Tyskland er ultrasmiljøene en sentral kraft i kampen for ståplasser, lave billettpriser og mot kommersialisering, og de driver organiserte protester mot alt fra kampoppsett til brudd på 50+1‑regelen. England har en annen historie, der hooligan‑miljø og «casuals» står sterkere enn klassiske ultras, men også der presses grensene for hva supportere får lov til før sikkerhet og image trumfer alt. Idrettssosiolog Arve Hjelseth har beskrevet ultras‑lignende miljøer som supportere som setter deltakelse, ritualer og fellesskap foran det å være ‘kunder’ på et underholdningsshow. (Hvis du vil lese mer om ultrasbevegelser og supporterkultur anbefales denne artikkelen av Hjelseth: Bluss, atmosfære og organisert kaos.)

Korona-stengte tribuner og Ultras-gjengen løste problemet med å leie seg en lift for å kunne støtte laget i Europa League-kvalifiseringskamp mot Kauno Zalgiris. Det ble det bråk av og etter hvert UEFA-bot til klubben av.
Foto: NTB

Ultras Bodø er en nordnorsk variant av denne tradisjonen. De har brukt tid, masse penger og kreativitet på å følge Glimt land og strand rundt. At en slik gruppering ser seg nødt til å legge ned, sier noe om klimaet for alternativ supporterkultur i norsk fotball. Det handler ikke bare om bluss, men om hvem som egentlig eier tribunene: supporterne eller klubbens omdømmeprosjekt.

Når Ultras nå takker for seg, mister Aspmyra noe som ikke så lett kan erstattes. Fotball er kultur, og for mange på J‑feltet – også langt utenfor Ultras – er supporterskapet selve kjernen i identiteten. Da gjør det noe med en klubb når de mest kompromissløse stemmene føler at døra lukkes i stedet for at konfliktene løses.

I dette «avskjedsbrevet» understreker Ultras at det krever mye å være en gruppe som identifiserer seg som ultras, og konkluderer med at de ikke lenger har «kvaliteter nok» til å opprettholde gruppen. Det er en sjelden selvkritisk formulering, som bekrefter at dette ikke bare handler om konflikt med klubben, men også om slitasje og interne vurderinger av nivå og struktur. Det står respekt av dette også.

Man kan både mene at Ultras Bodø gjorde feil og at Bodø/Glimt har reagert for hardt. For min del er det ingen tvil: Byen står igjen med en klubb i europaklasse, men et hull i tribunekulturen. Takk for bråket, engasjementet og alle turene dere har tatt for å støtte laget. Om noen år kan det godt hende Glimt savner denne gjengen mer enn de vil innrømme i dag.