Jeg står på Hasle i Oslo en smågrå formiddag med en ziplock‑pose
full av kremfløte og et håp om at fysikkens lover skal spille på lag.
Det er noe som heter å ha salt til maten, men hva med
smør? Kan man virkelig lage smør bare ved å putte fløte og en halv teskje salt
i ei plastpose, slenge den i sekken og løpe ei mil?
Det hele startet selvfølgelig på internett – som alle
gode (og litt absurde) ideer gjør. Et amerikansk par, Libby Cope og Jacob
Arnold, tok med seg fløte på løpetur i Oregon og spurte seg:
«Jeg lurer på om det blir smør hvis jeg løper med
dette i sekken.»
Churn and burn
Libby og Jacob helte fløte og litt salt i doble
fryseposer og la i vei på skogsstien.
Etter noen kilometer var det fortsatt bare fløte, men
Libby lo i videoen:
– Vi fortsetter å churne og burne!
Ti kilometer seinere kunne de jublende filme
resultatet: Ekte smør.
Videoen har fått millioner av visninger i sosiale medier.
Trenden «Churn and Burn» har spredt seg til andre kanter av jordkloden som smør i sola, blant annet Australia og Sør-Korea.
Dermed var det gjort – Dagbladet kunne ikke stå på
sidelinja mens verden kjerner smør på Tiktok.
Dette trenger du
Ingredienser:
- Kremfløte (helst fersk, ikke kaffefløte eller
matfløte) – 3-5 dl pleier å være fint for en porsjon. - Litt salt (valgfritt) hvis du vil ha saltet
smør.
Utstyr:
- To ziplock-poser (bruk gjerne dobbel pose for
sikkerhet – det kan bli søl!) - En ryggsekk, eller et annet sted der posen skal
ristes og beveges mens du løper. - Eventuelt et kjølehåndkle eller lignende for å
holde temperaturen nede hvis du skal løpe langt i varme omgivelser.
Vis mer
Vis mindre
Spent løpetur
Jeg heller omtrent fire desiliter kremfløte i ziplock‑posen,
drysser i en halv teskje salt, presser ut litt luft og pakker den dobbelt for å
unngå eventuelt griseri.
Sekken snurpes igjen. Fløta på ryggen, kamera i hælene
– løpeturen kan begynne.
FLØTEFYLT POSE: Hell fløta i zip-posen og lukk den godt. Hvis du vil ha saltet smør, kan du tilsette salt. Foto: Henrik Ljosland / Dagbladet
Jeg hadde allerede fortalt kollega Henrik Ljosland at
jeg tross alt er påmeldt både Holmenkollstafetten og Oslo halvmaraton. Hvis jeg
ikke ville klare denne løpeturen, så har jeg et problem.
Men det er rart med det – når man vet at sekken på
ryggen bokstavelig talt inneholder potensialet for et påsmurt mirakel, får man
litt ekstra nerve.
SELVKJERNET: Dagbladet tester om det faktisk lar seg gjøre å kombinere smørkjerning med en solid løpetur i vårsola. Foto: Henrikl Ljosland / Dagbladet
Nedover mot Ensjø flyter det lett. Jeg kjenner det
skvulper bak meg – smør i emning, håper jeg. Oppover bakkene mot Tøyen får jeg
svettet oppdriften som en stampekjerne i tre fra 1700‑tallet.
Jeg ser det for meg: Seterjenter bøyd over tønna på
stølen, rytmisk arbeid opp og ned mens melkelukta fylte fjøsveggen.
De hadde
ingen anelse om at de en dag skulle få en kollega kledd i teknisk tekstil og utstyrt med GPS‑klokke.
– Vanskelig å forstå
Gull verdt i Norge
Sola gløtter fram idet jeg passerer Kampen kirke. Jeg
ser bort mot gata som fører ned mot bygården der Olsenbanden «bodde» og føler
meg litt Egon når jeg mumler planen: «Jeg skal kjerne smør, kamerater!».
GAMLE DAGER: Ei budeie på Haukeliseter demonstrerer kinning av smør for omreisende fotograf, trolig på 1880-tallet. Foto: Axel Lindahl
Planen er idiotsikker – i teorien. I praksis begynner
jeg å lure på om fløta bare har bestemt seg for å gå inn i maratonmodus.
Jeg tenker på det jeg har lest om at i gamle dager
var smør gull verdt på norske gårder. Så verdifullt at mange familier ikke
engang hadde råd til å smøre det på brødskiva si.
Smør var nemlig det viktigste melkeproduktet, og ble
brukt som handelsvare. Bøndene solgte eller byttet bort det meste av smøret mot
andre varer de trengte.
I dag kan vi gå inn i hvilken som helst dagligvarebutikk og velge mellom et bredt utvalg smør og margarin. Eller vi kan
kjerne eget smør, for eksempel kombinert med en lengre løpetur. Tidene har
virkelig endret seg.
POPULÆR VARE: Dette bildet er tatt i en butikk i Oslo i 1969. I taket henger det reklame for smør. Foto: NTB
Tegn til liv
Ved Jordal amfi er det folk i solveggen, ungdommer
løper rundt på fotballbanen, og så er det én fyr som puster som et lokomotiv
med noe mistenkelig flytende i sekken.
Hadde en australsk toller stoppet meg
nå, hadde jeg garantert endt opp i en episode av «Grensevakten».
På vei inn mot Tøyen torg, tenker jeg litt på det
faktum at jeg løper jo ikke på tid, men på smør.
Det handler med andre ord ikke om å skulle
komme inn på best mulig tid. I stedet må jeg fokusere på å skulle kunne løpe ei
mil og gjøre mitt til at innholdet i sekken på ryggen får ristet seg så mye og
kontinuerlig som mulig.
FØRSTE SJEKK: Ting skjer i posen, men det må mer løping til for at det skal begynne å ligne på smør. Foto: Henrik Ljosland / Dagbladet
Etter en solid runde mellom busker og trær fra ulike
deler av verden i Botanisk hage, er det på tide å sjekke innholdet. Konsistensen
har endret seg – litt tykkere, som flytende steikesmør. Et tegn på liv.
Jeg legger den tilbake, knepper sekken og løper
videre, denne gangen med ekstra sprett for å gi litt «shake».
Jeg ser sikkert
ut som en blanding av antilope og vaskemaskin, men alt for smørkunsten.
– Vanskelig å slutte
Dobbel shake, dobbel effekt
Opp mot Carl Berner kjenner jeg litt krampe i leggene
og får økt respekt for fortidas kjernekvinner.
De trengte ingen pulsklokke; de
hørte når smøret var klart, på lyden av kjernemelka som skilte seg.
– Fy fader, sier jeg til lyden av min egen pesing.
På toppen av bakken som går opp Carl Berner i retning
Hasle, der Dagbladet holder til, er det tid for en siste sjekk før målstreken.
Ni kilometer er unnagjort,
men jeg synes ikke innholdet er heeelt der det burde være.
UT PÅ TUR, ALDRI SUR: Det er viktig med jevn bevegelse under løpeturen. Posen plasserer du nær kroppen i en sekk, ikke dinglende. Foto: Henrik Ljosland / Dagbladet
Jeg snur sekken foran brystet og løper videre –
dobbel shake, dobbel effekt.
Rundt Løren får jeg blod på tann. Jeg løper forbi
Vinslottet og svinger ned mot hovedveien, ser Aller‑bygget blinke i sola og
kjenner at jeg nærmer meg mål.
Inni hodet mitt står redaktøren klar med blomster og
sjampanje. I virkeligheten møter Henrik meg med mobilkamera og heiarop.
Jeg strekker
hendene i været i det jeg passerer den innbilte målstreken: Mission
accomplished.
Eller er det det?
Påskepriskrigen: Ny vending
Velsmakende gullklump
Spent åpner jeg sekken som om det var en helligdom på
innsida, fisker fram posen og trekker zip-låsen til side. Der ser vi at
innholdet har skikkelig kremete konsistens – det lover meget godt.
KREMETE: Slik så det ut oppi posen etter endt løpetur – her hadde det definitivt skjedd saker og ting underveis. Foto: Henrik Ljosland / Dagbladet
På kjøkkenet heller jeg innholdet over i en bolle hvor
jeg knar det godt og grundig mens jeg klemmer ut kjernemelka.
Så er triumfen et
faktum: En lekker lysegul klump, akkurat myk nok til å smøres.
Det formelig lukter triumf, resultatet er så ekte at
jeg nesten forventer at en bonde fra 1600‑tallet skal nikke anerkjennende fra
kjøkkendøra.
GULT GULL: Resultatet ble en fast, kremgul klump, myk nok til å enkelt smøres utover rundstykket. Foto: Henrik Ljosland / Dagbladet
Når jeg smører det første rundstykket, glir smøret
utover som – ja, du vet.
Og smaken? Som smør i sola. Kanskje litt lite salt,
men det er fullt mulig å justere.
Slik kombinerer du smørkinning og løpetur
- Hell fløten i en zip-pose og lukk den godt. Hvis du
vil ha saltet smør, kan du tilsette en klype salt. - Press ut mest mulig luft før du lukker posen.
- Putt posen i en ny pose i tilfelle lekkasje
og legg så i sekken. - Ta deg en løpetur – 40-60 minutter bevegelse med litt
støt vil etter hvert få fettklumpene i fløten til å samles og separeres fra
kjernemelka. - Når du er ferdig, åpne posen og hell av væsken (det er
kjernemelk – kan drikkes eller brukes i baking). - Kna smøret for å få ut
rester av kjernemelk. Dette gjør at det holder seg lenger. - Form
smøret og oppbevar det kjølig.
Vis mer
Vis mindre
Viktig valuta
Mens jeg står der med den gylne klumpen foran meg, tenker
jeg på det at smør en gang var Norges viktigste valuta. Folk betalte skatt i smør.
Kanskje er det en slags rettferdig rundgang i universet at vi i 2026 igjen
forsøker å få valuta ut av smør – i form av klikk, likes og latter.
Og mens tidligere generasjoner bar smørbutter til
stabburet, bærer jeg min lille klump til kjøleskapet. Det er kanskje ikke like romantisk, men
logistikken er omtrent den samme.
FORNØYD LØPER: Etter å ha tilbakelagt 12 kilometer i vårsola, smaker det ekstra godt med smør – kjernet i en sekk på ryggen. Foto: Henrik Ljosland / Dagbladet
Henrik løfter kameraet og spør:
– Så … er det mulig å kjerne smør mens man løper?
Jeg smiler, kjenner pulsen endelig synke, og svarer
fornøyd:
– Ja.