Tirsdag lanserte kommunalminister Kjersti Stenseng og utenriksminister Espen Barth Eide den nye nordområdestrategien i Kirkenes. Samtidig sto statsministeren Jonas Gahr Støre på et podium ved universitetet i Tromsø og gjorde det han liker best: Ga en milliard kroner til forskning, et nytt landslag «Polhavet 2050».
Som vanlig snakket Støre godt om store internasjonale samarbeid og vidløftige visjoner for norsk idéforsprang i Polhavet.
Støre er nordområdenpolitikkens far i Norge. Problemet er at nordområdepolitikken alltid var en idé, heller enn en helhetlig satsing. Det ble den ikke på tirsdag heller.
Den nye strategien var en sammenrasking av tilfeldige tiltak, og et sterkt politisert forskningsprosjekt til havs.
Ingenting hang sammen med noe.
«Polhavet 2050» er riktignok det mest visjonære tiltaket opp i det hele. Men selv det ble blåst opp ganske kraftig.
18 institusjoner skal dele på milliarden, som de må matche selv, over de neste ti årene. Det blir man ikke storkar av. Men signaleffekten er viktig. Prosjektet er en melding til Putin, Kina og andre som hevder seg i Arktis.
Og slike meldinger er viktige.
Bevilgninger på forskning vil ikke bevege en stemme i Nord-Norge. Dette var et utenrikspolitisk manøver, der forskning politiseres for å oppnå et nasjonalt mål.
Det er fair nok. Men fri forskning er det ikke. Det var mer snakk om allierte enn det var om samarbeidspartnere på UiT på tirsdag. Klima og miljø var nevnt to ganger i bisetninger. Ellers handler visstnok «Polhavet 2050» om geopolitikk, beredskap, forsvar, sikkerhet og suverenitet.
Selv Bjerknessenteret, som bare forsker på klima, virket bekvem med det budskapet.
Det var nesten som å være på et seminar i regi av Hæren, og ikke på en pressekonferanse ved en uavhengig forskningsinstitusjon.
Det er ikke første gang at forskning brukes som et anker for norsk suverenitet i farvannene i Arktis. Idéforspranget til Jonas Gahr Støre er i tradisjonen til polfarere som Nansen.
Det handler om å ta i bruk symbolikken rundt de store polare havområdene våre, som en del av styrkingen av nasjonal identitet. Dette er smart. Ideer betyr noe. Ellers vil det være vanskelig å få folk til å forsvare norske ressurser.
Ressurser som befinner seg i ubekvemme strøk, der det knapt finnes folk, for ikke å snakke om teaterhus og regjeringskvartaler som koster milliarder.
Og det er her nordområdepolitikken begynner å lugge. Som, i stor grad, utenrikspolitikk om de store havområdene, kan den ikke fungere hvis det ikke bor folk på fastlandet.
Nordområdestrategien må ha legitimitet på land. Det har den ikke.
Før lanseringen sa noen til meg på spøk at Barth Eide sikkert vil åpne et kontor i Kirkenes.
Fire vegger og et tak man kan skryte av, som man kan fylle med noe såpass ullent, at det er lett å levere på.
Og sannelig – regjeringen skal utrede opprettelse av et statlig nasjonalt kompetansesenter for nordområdene i Kirkenes.
Nordområdepolitikken har blitt en samling forutsigbare floskler. Det var et feilgrep av Støre å ikke etablere et eget departement, med en egen nordområdestatsråd, da han dannet regjering i 2021.
Nå er nordområdene en løsunge i Utenriksdepartementet, og lite annet. Det er på tide å samle trådene her, hvis ikke vevet skal rakne.
Nordområdenstrategien i 2025 beløper seg til småpenger. Totalt 106 millioner det neste året, forutsatt at disse pengene kommer på statsbudsjettet. Enn så lenge er dette bare et valgkamputspill. Det er ikke en strategi. Det er ikke et nytt helhetlig syn på nordområdene til lands og til havs. Det er en reprise av det vi har sett før.
En innpakning av svake tiltak. 5 millioner kroner i ekstra reisestønad for nordnorske idrettslag er et hån. Vanlige landsomfattende kommunale oppgaver omtales som særegne for Nord-Norge, i en tekst som jeg har lest før. En del av det særs ordrike dokumentet, er nemlig lett omskrevet fra Solbergs strategi fra 2020.
Og når vi snakker om klisjeer: Nordområdestrategien av 2025 rammes inn med Rolf Jacobsens dikt «Nord». Det har gått alvorlig politisk inflasjon i det diktet. Hver gang en politiker ikke vet hva hen skal si i Nord-Norge, så sier man bare «Det meste er nord».
Dette skal kanskje være et blidgjørende mantra for kravstore nordlendinger. Ikke vet jeg.
Akkurat i denne sammenhengen er det dypt ironisk. Nordområdestrategien er ment å styrke vår nasjonale suverenitet i nord, i møte med en fiendtlig makt. Strategien skal ha et signaleffekt.
Rolf Jacobsen ble dømt i landssvikoppgjøret for sitt virke som propagandaleder for Nasjonal samling under andre verdenskrig.
Det var kanskje ikke veldig gjennomtenkt å bruke akkurat dette diktet i akkurat dette dokumentet. Men jeg mistenker at resten av nordområdestrategien ikke var så veldig gjennomtenkt, heller.