Jeg fryktet jeg aldri skulle få muligheten til å anmelde «Don Carlo», min personlige favoritt blant Verdis operaer.
Den er for gigantisk, for problematisk, for dyster og vidløftig til at noen nåværende norsk operasjef tør å ta i den, har jeg tenkt.
Om «Don Carlo»
- Opera av Giuseppe Verdi, til en libretto av Joseph Méry og Camille du Locle, basert på Friedrich Schillers skuespill «Don Karlos, kronprins av Spania» (1787)
- Denne opprinnelige franske 5-akters versjonen hadde premiere ved Paris-operaen 11. mars 1867 under tittelen «Don Carlos»
- Utover på 1870- og -80-tallet foretok Verdi flere revisjoner av operaen, nå oversatt til italiensk, og med tittelen «Don Carlo»
- Handlingen foregår i Spania på midten av 1500-tallet, og er delvis basert på historiske hendelser.
- Kong Filip 2. av Spania har giftet seg med Elisabeth av Valois, datter av kongen av Frankrike.
- Elisabeth var opprinnelig forlovet med Filips sønn, Spanias kronprins Don Carlos.
- Operaen skildrer Don Carlos’ kamp for å overkomme tapet av Elisabeth, og for å innføre større toleranse og politisk frihet i Flandern, som styres brutalt av Filip med støtte fra inkvisisjonen.
Så feil kan man ta. Når jeg ramler ut i den kjølige Osloluften etter endt forestilling, føles det på sett og vis som en drøm som har gått i oppfyllelse.
Frontalangrep på sanseapparatet
HORROR: Skildringen av den spanske inkvisisjonens offentlige henrettelse av kjettere (autodafé) utgjør den mest spektakulære scenen i Don Carlo.
Foto: Erik Berg / Den Norske Opera & Ballett
«Don Carlo» i Bjørvika er den italienskspråklige «Milano-versjonen» fra 1884, som igjen er basert på en revidert utgave av den franske originalen fra 1867.
Selv i nedstrippet versjon fremstår «Don Carlo» som et strålende eksempel på «Grand opéra», det påkostede frontalangrepet på menneskets sanseapparat som var Paris-operaens varemerke på midten av 1800-tallet.
Vi snakker her om opera i det mest storslåtte formatet, hvor historisk storpolitikk utgjør bakteppet for kjærlighet og intrigemakeri ved maktens høyeste sirkler.
Handlingen i «Don Carlo» er lagt til i Spania under Filip 2. på midten av 1500-tallet. For en frihetskjempende liberalist som Verdi var dette det mest grelle eksempel på politisk tyranni og religiøs fanatisme.
«Don Carlo» har en solid dose gotisk horror, med messende munker, intrigante hoffdamer og truende gjenferd.
Det som gjør «Don Carlo» til kvintessensiell Verdi, er likevel plottets kombinasjon av tragisk kjærlighet og glødende politisk idealisme.
Fascisme med inkvisisjon
I Davide Livermores regi er 1500-tallets verdensomspennende spanske imperium byttet ut med 1970-tallets fascistregime.
TYRANN: Franco har tatt plassen til Filip 2., som likevel er visuelt til stede i forestillingen. Brindley Sherrat (t.h.) og Yngve Søberg (Rodrigo, Marki Posa)
Foto: Erik Berg / Den Norske Opera & Ballett
Kong Filip 2. har rett og slett blitt til Spanias brutale diktator Francisco Franco (1892-1975).
Dette skjer åpenbart ikke uten at det oppstår noen pussige anakronismer.
I motsetning til Filip 2. hersket Franco som kjent ikke over Flandern. Den spanske inkvisisjonen brant ikke kjettere på bålet til rytmene av Baccaras «Yes Sir, I Can Boogie».
Ser man tilstrekkelig stort på det, er Livermores grep likevel effektivt. Francos fascistregime ble opprettholdt gjennom former for politisk teater som ikke var grunnleggende ulikt det man så under Filip 2.
Alliansen mellom det politiske diktaturet og den katolske kirken var fremdeles sentral, selv om inkvisisjonen hadde vært avskaffet siden 1834.
Troverdig politisk drama
Faktisk har Livermore klart å skape et forbausende troverdig politisk drama fra nær fortid, båret oppe av en scenografi som lener seg tungt på videoprojeksjon for å skape de sterkeste visuelle inntrykkene.
På sitt beste gir D Woks videodesign bortimot cinematisk dybde til et scenebilde som slående demonstrerer monumentalarkitekturens politiske funksjon.
Inntrykket forsterkes av at forestillingen nesten gjennomgående bruker scenerommet i Bjørvika i sin fulle bredde, høyde og og dybde. Til tross for økonomisk bruk av kulisser og rekvisitter er opplevelsen overdådig kostymedrama i widescreen-format.
CINEMATISK: D Woks videodesign setter et sterkt preg på scenografien «Don Carlo»
Foto: Erik Berg / Den Norske Opera & Ballett
Dessverre går Livermore seg periodevis vill i videoprojektorens forlokkende muligheter.
Det irriterer meg at scenebildet farges blodrødt omtrent hver eneste gang Verdis musikk gjør en plutselig dramatisk vending.
Det største problemet er ideen om å gjøre forestillingen til en slags Powerpoint-presentasjon over temaet «billedkunst og makt», med malerier av Tizian, Mantegna, Picasso og andre til stadighet klasket opp på bakveggen.
Selv om dette er kunsthistorisk interessant, oppleves det dramaturgisk som både påklistret og overdrevent didaktisk.
Sterkt solistlag
Det er imidlertid på det musikalsk planet at denne oppsetningen virkelig viser klasse.
«Don Carlo» krever mye av både solister, kor og orkester. Her stiller Nasjonaloperaen med et solistlag som evner å løfte dette dramaet opp til det høystemt romantiske nivået hvor det hører hjemme.
GRIPER: Matteo Lippi (t.v., Don Carlo) og Yngve Søberg (Rodrido, Marki Posa)
Foto: Erik Berg / Den Norske Opera & Ballett
Tenor Matteo Lippi mangler kanskje en anelse varme og fleksibilitet i uttrykket, men gjør like fullt en meget solid prestasjon som Don Carlo.
Lippi takler overbevisende de voldsomme emosjonelle svingningene til en ung mann fanget mellom glødende politisk idealisme og bunnløs kjærlighetssorg.
Tenoren suppleres på beste vis av baryton Yngve Søberg i rollen som Rodrigo, Don Carlos barndomsvenn og politiske medsammensvorne.
Søbergs kombinasjon av klangfylde og vokalt særpreg er alltid en sann fryd. Det som virkelig gjør inntrykk denne gangen, er evnen til å gi hver eneste frase sjel og retning. Rodrigos dødsscene er sterkt gripende.
Den britiske bassen Brindley Sherratt klarer på en troverdig måte å forvandle Filip 2. fra renessansemonark til moderne diktator.
Sherratt skaper en aldrende og livstrett Franco-figur som kan minne om Bruno Ganz’ portrett av Hitler i filmen «Der Untergang» (2004). Dette krever både autoritet og sårbarhet i uttrykket, noe Sherratt har til fulle.
RESIGNERT: Marita Sølberg (Elisabeth av Valois) og Brindley Sherratt (kong Filip 2. av Spania alias Francisco Franco)
Foto: Erik Berg / Den Norske Opera & Ballett
Noe mer utydelig er sopran Marita Sølberg i rollen som Elisabeth av Valois.
I Sølbergs tolkning fremstår Elisabeth som en emosjonelt tilbaketrukket og resignert karakter. Noe av den tragiske tyngden uteblir.
Som prinsesse Eboli viser imidlertid unge Astrid Nordstad at hun kan takle de mest krevende utfordringene Verdi har å by på innen mezzosopranfaget.
Nordstads fremføring av Ebolis berømte arie «O don fatale» er et av forestillingens absolutte høydepunkt.
HØYDEPUNKT: Mezzosopran Astrid Nordstad i rollen som prinsesse Eboli.
Foto: Erik Berg / Den Norske Opera & Ballett
Solistene gjør ikke jobben alene med å løfte denne oppsetningen opp til de store høyder. Operakoret låter mektig og storslått.
Operaorkesteret spiller med sjelden glød og presisjon under ledelse av musikksjef Edward Gardner.
Faktisk er det en entusiasme og energi i Gardners tolkning som innimellom blir nesten i overkant. Enkelte tempi låter oppjaget, og orkesteret truer noen ganger med å overkjøre solistene.
Like fullt har Gardner har utvilsomt løftet det musikalske nivået siden han tiltrådte som musikksjef. Det er rett og slett et høyere ambisjonsnivå som lover godt for fremtiden.
Formidabelt løft
Som den lengste og mest komplekse av alle Verdis operaer er «Don Carlo» et formidabelt løft for hvilket som helst operahus.
I denne oppsetningen henter Den Norske Opera og Ballett intet mindre enn fem av sju hovedroller fra sitt eget solistensemble.
Det er rett og slett en maktdemonstrasjon som viser at Nasjonaloperaen er godt rustet til å gi seg i kast med Wagners enorme Ring-syklus i årene som kommer.
Om oppsetningen
Tittel: «Don Carlo»
Tid: 19. mars–18. april 2026
Sted: Den Norske Opera & Ballett, Oslo
Varighet: Tre timer og tretti minutter (én pause)
Kunstnerisk team:
Musikk: Giuseppe Verdi
Libretto: Antonio Ghislanzoni
Musikalsk ledelse: Edward Gardner
Regi: Davide Livermore
Gjenoppsetningsregissør: Diego Mingolla
Scenografi: Gio Forma
Kostymedesign: Mariana Fracasso
Lysdesign: Antonio Castro
Videodesign: D Wok
Medvirkende: Operakoret og Operaorkestret
På scenen:
Don Carlo, prins av Spania: Matteo Lippi/Anthony Ciaramitaro
Filip II, konge av Spania: Brindley Sherratt
Elisabeth av Valois: Marita Sølberg
Prinsesse Eboli: Astrid Nordstad
Rodrigo, Marki Posa: Yngve Søberg
Grev Lerma/en kongelig herold: Markus Bjørlykke
Tebaldo, Elisabeths pasje: Sandra Bendrik
Storinkvisitoren: Jens-Erik Aasbø
En munk: Johannes Nikolai Aas
En stemme fra himmelen: Eirin Rognerud
Publisert
23.03.2026, kl. 22.07
Oppdatert
23.03.2026, kl. 23.07