Da Susanne Sundfør slapp albumet «Blómi» i 2023, var det som et kjærlighetsbrev til sin datter. Det gjorde seg hørt gjennom et gledelig syn på livet og kjærligheten, etter en hel karriere preget av sorgtung musikk.

Det å få barn, har også fått utslag på tristessen over grensen, men på, tja, svenskere vis. Pop-pioneren Robyn har blitt mor, og i januar solgte 46-åringen inn singelen «Sexistential» sammen med en pressemelding om at hun kåt på livet.

Med et Peaches-aktig skriftemål om tilfeldig ligging som 10 uker gravid etter IVF, føles «Sexistential» som et seismisk møte mellom «Konichiwa bitches» og «Sayit».

En kvinne med kort, lyst hår står foran en grå bakgrunn. Hun har på seg en sort, tettsittende overdel og løse jeans som er åpne i livet. Kvinnen har den ene hånden på brystet og den andre på hoften. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Foto: Casper Sejersen / Playground Music

Ifølge artisten selv hadde låten delvis sitt utspring i en uttalelse fra artisten André 3000 om hvorfor han valgte å lage et fløytealbum. Amerikaneren, kjent fra Outkast, svarte han at han ikke hadde noe å rappe om, og med egen alder i fokus påpekte han at ingen ville høre ham rappe om å få en koloskopi eller å ha dårlig syn.

Er alderdommen virkelig så ubetinget at summen av nye opplevelser ikke lenger kan få utløp gjennom gamle skrøner?

Ikke etter Robyns nyeste album å dømme. På «Sexistential» fryder hun seg i fortellingen om gamle tragedier og nye gleder.

Livet går videre

Albumet åpner midt i kampens hete. «Really Real» hviner, vrenger og dunker seg rundt et forhold i oppløsning, og tåkelegges av den samme fatalistiske følelse som på Röyksopp-samarbeidet «None of Dem» fra 2010. Det føles som et hardt sted å starte, men Robyn skanner seg gjennom frekvensene, får betryggende ord fra mor og sjokkbehandling av en elgitar.

NRK har intervjuet Robyn i forbindelse med albumslippet:

Så går livet allikevel videre på førstesingelen «Dopamine». Låten ble først skrevet i 2015, som en demo til Daft Punk. Ti år senere riffer «Dopamine» fortsatt på dansemusikken, men med glitrende, varm pop i sin kjerne.

«Dopamine» kjemper følelser ut av logikken. Her er en følelse god nok og rettferdiggjort i kraft av at den sitter så godt i kroppen. Det er ikke nødvendig å dvele ved det.

Kvinne med kort, blondt hår ser inn i kamera. Hun er iført en svart topp med tynne stropper som ikke dekker brystene. Kvinnen har hendene foran brystet og den ene armen løftet. Bakgrunnen er lys med en skygge til venstre. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Foto: Marili Andre / Playground Music

Og det er ikke bare budskapet som slipper lytteren fri, men også låten i seg selv. Når den slipper seg som en rekke dominobrikker inn i versene, er låten ren beruselse.

Stålkontroll på NES-konsoll

Platen loser oss videre i kjente farvann, men med ny vind i seilene. «Blow My Mind» er hentet og jobbet om fra den selvtitulerte platen «Robyn» fra 2005. I 2026 har låten fått en langt mer funky drakt, og blitt en ode til sønnen hun fikk i 2022. Stemmen er øm og trygg, bassriffet går på loop og låten får et preg av citypop. Her dekoreres det med lyder som følger oss gjennom platen – som at produksjonen er kjørt gjennom en NES-konsoll.

En kvinne med blondt hår og bar overkropp holder hendene bak hodet. Personen har gnister som lyser foran brystene. Bakgrunnen er grå. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Foto: Marili Andre / Playground Music

På «It Don’t Mean A Thing» kommer Robyns kjærlighet for Prince til syne, når hun gjør sin «Dirty Mind» og sper låten med stønning. Her skues det tilbake på et tidligere forhold. Det er nostalgisk, men uten lengsel.

Nok en gang går livet videre. Det er vemodig, men det går helt fint.

Hør P3s Robyn-spesial her:

«Sucker For Love» høres ut som et herlig og smittende ekko fra en arkade, og føles som en direkte motsats til «Indestructible» fra albumet hennes «Body Talk». Slik låten snakker til Robyns lange reise gjennom kjærligheten, blir den, med sin flaue og befriende innrømmelse, Robyns alene. Når hjerteslagene i låten høres som de får arytmi på bridgen, blir lydbilde og tematikk finkalibrert.

Snakk skittent til meg, Max Martin

Snaske-snakkete «Talk to me» gir oss også et gjensyn med Robyn via Max Martin: Stjerneprodusenten som sist tok et alvorlig mageplask med Taylor Swifts mer avskallede «The Life of a Showgirl».

Nok en gang stripper han ned produksjonen, men på «Talk To Me» tar Martin med seg sin sterke backbeat fra Robyns debutalbum «Robyn is here» (1995) og kjører det gjennom sin ribbede og presise popformel, som går lettere og lettere ned for hver gjennomlytting.

En kvinne sees bakfra foran et storskala bilde av et ansikt. Hun har hvit t-skjorte, kort blondt hår og en truse som sitter over t-skjorten. Hun har armene bak ryggen.

Foto: Casper Sejersen / Playground Music

«Light up» kunne lett stått igjen som en friksjonsløs klisje med linjer som «Light up the radio heart» og helt ærlig en smak av Katy Perrys «Firework». Men når du tror Robyn har laget platens mest formalistiske poplåt, så får den bygge og bygge seg opp til et drop som ikke kommer første gangen, så vidt andre gang og som går i oppløsning tredje gang.

Likevel er det vanskelig at i en låt om å finne lindring i musikken, får en aldri helt lov til å rives med. Det blir ikke akkurat et «seven, eight, death drop», som låten avslutter med, men om noe en utforsking av hva som kan ligge mellom linjene i en klassisk pop-oppskrift.

Kvinne med blondt, oppsatt hår. Hun ser mot kamera med blå øyne og åpen munn. Bildet er et nærbilde i studio mot en ensfarget bakgrunn. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Foto: Marili Andre / Playground Music

«Into The Sun», også produsert med Max Martin, er som et romskip hjemsøkt av film- og seriekomponist Angelo Badalamentis ånd. Balladen knytter dobbeltknute rundt albumet. Veien hit er brolagt med knuste hjerter, men Robyn trenger ikke lenger spises opp av egen sorg og hig etter kjærlighet.

Mitt skip er lastet med hele livet

Robyn har definert klisjeen som er moderne skandinavisk pop: «energisk med en tristesse», slik Röksopp definerte artistens kvalitet i P3s Robyn-spesial.

Hør «Robyn spesial» fra lørdag 21. mars i appen NRK Radio.

Siden «Body Talk» fra 2010 har Robyn vært synonymt med å gråte på klubben.

Prosjektet var mildt sagt en bragd, der hun over tre album (to korte og en fullengder) og ett år kunne foredle egen diskografi med låter som «Dancing on My Own», «Call Your Girlfriend», «Hang with Me», «Indestructible», «Fembot» og «None of Dem» med Röyksopp.

Det var også et album preget av knusende kjærlighetssorg, armert med romantikk. 16 år senere ser Robyn til elektropopen igjen. Hun er eldre, men på denne platen er det ikke farlig å telle år. Du må ikke finne frem tverrfløyten, heller ikke engang heve deg over popmusikken.

Jeg kjøper det. «Sexistential» er livsbejaende.

Om albumet

En uskarpt bilde av en person med blondt hår som ler med armene hevet. Ansiktet vender mot kameraet, og munnen er vidåpen. Personens skuldre og overkropp er synlige. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Foto: Marili Andre / Playground Music

Tittel: «Sexistential»

Artist: Robyn

Utgitt av: Konichiwa Records (eget plateselskap)

Sjanger: Pop

Utgivelsesdato: 27. mars 2026

Sporliste:

  1. Really Real
  2. Dopamine
  3. Blow My Mind
  4. Sucker for Love
  5. It Don’t Mean a Thing
  6. Talk to Me
  7. Sexistential
  8. Light Up
  9. Into the Sun

Publisert

26.03.2026, kl. 11.29