I en artikkelserie på Folkebladet snakker vi med tidligere idrettsutøvere fra Midt-Troms. Om karrieren de hadde og om hva de gjør i dag. I forrige uke kunne du for eksempel lese om den tidligere kappgangeren Fredrik Vaeng Røtnes. Denne uka er det den tidligere langrennsløperen Lovise Heimdal som står for tur.

Lovise Heimdal var blant de mest lovende langrennsløperne i landet. Så ga hun seg, bare 24 år gammel.

Seks år senere forteller Bardu-dølen om:

Litt om Lovise Vis mer ↓

Navn: Lovise Heimdal

Alder: 30

Fra: Bardu

Bosted: Oslo

Idrettskarriere: Langrenn

Yrke: Tilbudsleder i BDO Norge

 – Jeg angrer kanskje litt på det, samtidig føltes det rett der og da.

Hun hadde en gullmedalje fra stafett i junior-VM, samt en individuell bronse fra U23-VM.

Likevel valgte hun å avslutte langrennssatsingen – kun 24 år gammel.

I ettertid ser hun annerledes på beslutningen.

– Jeg kjente på at veien til toppen var veldig lang, til for eksempel Therese Johaug. Samtidig så jeg at venninnene mine begynte å få jobb og etter hvert familie, og jeg ble stresset over min egen framtid.

– I dag har jeg et annet perspektiv. Jeg var bare 23 år da, men klarte ikke helt å se det slik på det tidspunktet.

Hun tror hun ville valgt annerledes med det perspektivet hun har i dag.

– Jeg føler kanskje ikke at jeg fikk ut hele potensialet mitt. Det hadde vært gøy å se hvor god jeg kunne blitt. Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt at livet er langt, og at man har god tid til å gjøre andre ting etter en idrettskarriere.

Samtidig angrer hun ikke fullt ut.

– Jeg var litt lei på slutten, så der og da var det riktig å gi seg. Men tanken om at jeg begynte å bli «gammel» og måtte stresse med karriere, kunne jeg nok ha ventet litt med.

Starten 

Vi skal tilbake til der langrennskarrieren startet – i familien.

– Jeg vokste opp i en veldig skiglad familie. Vi er fem relativt tette søsken, med en mor og far som var aktive, så barndommen var preget av mye aktivitet.


Familien ute på juletrejakt.
Foto: Privat

Hun prøvde flere idretter – blant annet turn, håndball og fotball – før hun fant ut at langrenn var det hun både likte best og hadde størst talent for.

I barne- og ungdomsårene var hun likevel ingen ener i langrennsløypa.

– Jeg var litt sent utviklet, og ble ofte slått av de andre da jeg var yngre.

Det endret seg etter hvert. Med alderen begynte hun å vinne det meste lokalt.

Som 16-åring bestemte hun seg for å satse fullt og flyttet til Nordreisa for å gå på skigymnas.

– Det var en veldig fin tid. Det var noe eget med å gå i en klasse der alle jobbet mot det samme målet. Det ga mer dedikasjon, og jeg tok et nytt steg. Vi hadde flinke trenere og gode utøvere å måle oss mot.

Hun begynte nå å hevde seg nasjonalt.

Hun tok flere seiere i Norgescupen, og et gull i junior-NM, og viste hvilket talent hun var.

– Jeg hadde god utvikling og fikk mye ut av å konkurrere mot de beste. I Bardu var det færre å måle seg mot, så det hjalp å komme til et større miljø. Mer struktur i treningen gjorde også mye.


Lovise fra da hun ble norgesmester som junior.
Foto: PrivatLandslaget

På det tredje året av totalt fire år i Nordreisa fikk hun plass på juniorlandslaget.

– Jeg lærte mye og fikk motivasjon til å satse videre.

Deretter gikk veien til Team Veidekke Nord-Norge.

– Det var et veldig bra og sosialt lag. Jeg fikk god matching.

Hun var på lag med blant andre Anna Svendsen, Emilie Kristoffersen, Silje Theodoren, Merete Myrseth og Ingrid Mathisen.

– Vi var en sammensveiset gjeng med ulike styrker. Vi gjorde hverandre bedre.


Bak f.v Jan Lindvall, Torgeir Sulen Hovland, Eirik Solvang, Audun Erikstad og Kristian Skogstad. Foran f.v. Emilie Kristoffersen, Lovise Heimdal og Anna Svendsen
Foto: Privat

Parallelt flyttet hun til Lillehammer.

– Det var fint å få en hverdag med flere jenter rundt meg, ikke bare på samlinger. Jeg var eneste jente i klassen siste året i Nordreisa.

– Jeg visste også at Lillehammer er et bra sted å kombinere ski og studier, legger hun til.

Hun tok et årsstudium i pedagogikk, deretter en bachelor i sport management, samt et friår med full satsing på ski.

Overgangen

Overgangen fra junior til senior ble krevende, og for første gang i sin karriere møtte hun for alvor på litt motstand.

Likevel håndterte hun det.

– Enten presterte jeg, eller så gjorde jeg det ikke. Det var sjelden midt imellom, og det taklet jeg egentlig ganske bra.

Prestasjonene var varierende: pallplasseringer i Skandinavisk Cup, topp ti i senior-NM og uttak til verdenscup, men også svakere resultater.


Lovise fra da hun tok bronse i U23-VM i Park City i 2017.
Foto: Privat

Etter hvert meldte tvilen seg.

– Jeg visste at toppnivået mitt var høyt, men når jeg ikke fikk det til i verdenscupen, begynte jeg å tenke at jeg kanskje burde gjøre noe annet.

Som 24-åring tok hun beslutningen om å gi seg.

– Det var utrolig vanskelig. Langrenn var en stor del av identiteten min, og jeg følte at jeg skuffet folk rundt meg – trenere, familie.

– Jeg tenkte: Hvem er jeg uten langrenn? Hva skal jeg gjøre nå?

Samtidig åpnet det seg nye muligheter.

– Jeg hadde levd i en boble i mange år. Plutselig kunne jeg ta egne valg og gjøre det jeg selv ville. Det var både skummelt og spennende.

Veien videre

Hun ble værende i Lillehammer ett år til for å fullføre studiene, før hun flyttet til Oslo.

– Jeg ønsket å komme litt bort fra langrennsmiljøet og prøve noe nytt.

Der fikk hun jobb i Røa IL som skitrener for juniorer, i tillegg til å være prosjektleder for en sommerskiskole.

Hun trivdes godt – helt til pandemien traff.

– Da ble jeg sittende mye alene i Oslo mens alt stengte ned. Det var en tøff periode.

Samtidig begynte hun å kjenne på et behov for noe nytt.

– Jeg hadde holdt på med langrenn i så mange år. Selv om det var gøy, ble det litt for mye totalt sett.

Karriereskifte

Hun begynte derfor å søke på jobber utenfor idretten.

Hun ble kalt inn til intervju hos det verdenskjente revisjons- og rådgivningsselskapet Ernst & Young (EY). Selskapet er ett av verdens fire største innen revisjon og rådgivning, ofte omtalt som «Big Four», sammen med Deloitte, PwC og KPMG.

Selv uten utdanning innen økonomi imponerte hun i intervjuet – og fikk jobben.

– De syntes det var spennende å høre om idrettskarrieren min, og hva jeg kunne ta med meg videre inn i arbeidslivet. Jeg hadde kanskje ikke den klassiske økonomibakgrunnen fra BI eller NHH, men jeg tror de var nysgjerrige på hva erfaringen min fra toppidrett og Sport Management-studiet kunne tilføre.

På spørsmål om hva fra idrettskarrieren som ble verdsatt, svarer hun:

– Det handler mye om struktur og det å jobbe målrettet over tid. Man må ha en drivkraft, jobbe hardt og stå i det. I tillegg er det dette med lagarbeid.

Hun startet i avdelingen for salg, forretningsutvikling og revisjonstjenester.

– Det var veldig gøy, og jeg følte at jeg fikk brukt egenskapene mine godt.

Etter to år gikk hun videre til en tilsvarende rolle i et annet selskap, og jobber i dag som tilbudsleder i BDO Norge, i teamet Commercial Sales. BDO er en av de største aktørene i Norge utenfor «Big Four».

Hun er godt fornøyd med karriereskiftet.

– Jeg har funnet retningen min. Jeg synes fortsatt det er gøy å gå på ski når jeg har mulighet, men jeg trives veldig godt i næringslivet og med å gjøre noe annet.


Lovise og selskapet Ernst & Young (EY) etter at de vant Holmenkollstafetten for bedrifter.
Foto: PrivatBlitt mor

Samtidig har hun etablert seg i Oslo.

– Jeg har fått meg samboer og en sønn. Han er 13 måneder nå, så vi har begynt å bygge en familie.

På spørsmål om hvordan det var å bli mor, svarer hun:

– Det er en stor omveltning, men veldig fint. Jeg har alltid ønsket meg en familie, så jeg føler meg heldig.

Hun er sammen med tidligere idrettsutøver Per Christian Wessel, en tidligere kajakkpadler fra Oslo.


Samboeren Per Christian sammen med sønnen Kristian.
Foto: Privat

Med en travel jobbhverdag, et lite barn uten barnehageplass og et ønske om å holde treningen ved like, er hverdagen hektisk.

– Akkurat nå er det ganske travelt. Hverdagen går med til jobb, tid med sønnen min, samboeren min og litt trening når jeg får det til.

Sønnen ble født i slutten av januar og har derfor ikke rett på barnehageplass før i august.

– Vi har dagmamma tre dager i uka, svigermor hjelper én dag, og én dag har vi hjemmekontor (hun og samboeren). Det er litt kaotisk, men det går rundt.

Under intervjuet må hun flere ganger avbryte for å svare på jobbtelefoner – et lite innblikk i en travel hverdag.

– Hva er hemmeligheten for å få det til å gå rundt?

– Det handler mye om det samme som i idretten: å være dedikert. Og så hjelper det å ha en samboer som bidrar mye, og familie i nærheten. Det handler om prioriteringer.

Hun legger til:

– Når det gjelder trening, må jeg tenke annerledes nå. Det blir korte og effektive økter her og der, ikke lange økter som før.


Mor, far og sønnen Kristian på trilletur.
Foto: Privat

Foreløpig blir hun og familien boende i Oslo.

– Vi har snakket om å bo noen år i Nord-Norge, kanskje i Tromsø, og også vurdert utlandet. Men enn så lenge blir vi i Oslo. Samtidig prøver vi å reise hjem til meg i Nord-Norge så ofte vi kan. Det vil alltid være et viktig sted for oss.

Refleksjoner

Folkebladet stiller henne så et sett med spørsmål.

– Hvor ser du for deg at du er om 15 år?

– Da har jeg kanskje en komplett familie. Så har vi kanskje prøvd oss i utlandet ett år eller to, eller i Nord-Norge. Jeg tror fortsatt at jeg kommer til å være på det sporet jeg er nå karrieremessig, selv om jeg tror jeg fortsatt kommer til å ha veldig mye glede av idrett.

– Er det noen valg du angrer på fra idrettskarrieren?

– Hvis det er noe, er det vel at jeg kanskje kunne holdt på noen år til. Samtidig føltes valget veldig rett å ta akkurat der og da.

– Hva er det viktigste du har tatt med deg fra idrettskarrieren?

– Å være strukturert, ha en drivkraft og jobbe mot et mål.

– Hva anser du som viktigst i livet?

– Nå er det sønnen og samboeren min. Det prioriterer jeg over alt akkurat nå.


Familien betyr mye for Lovise.
Foto: Privat

– Hvem trekker du fram fra idrettskarrieren din?

– Mamma og pappa. De har støttet meg hele veien, og bidratt som smørere, trenere – egentlig alt mulig. I tillegg må jeg si trenerne mine opp igjennom, spesielt Karl-Gunnar Skjønsfjell fra skigymnaset i Nordreisa og Kristian Skogstad fra Team veidekke. Og så må jeg også si søstrene mine, Eline og Johanne, og Anna Svendsen og Emilie Kristoffersen fra tida på Team Veidekke.

– Hva gir deg inspirasjon i livet?

– Etter at jeg har blitt mor, har min egen mor begynt å inspirere meg veldig, som har fått fem barn. I tillegg har jeg kollegaer som inspirerer meg, og ikke minst en samboer, som er veldig flink til å satse på egne prosjekter.

– Hva bør folk gjøre mer av?

– Prioritere ting som gjør dem glade – det som gir energi i stedet for å tappe energi. Det er noe jeg selv har blitt flinkere på etter at jeg har blitt mor.