Hvorfor liker vi krim? Og spesielt i påska? Det er et merkelig fenomen at når man riktig skal slappe av, er det med mordmysterium og forferdeligheter. Svaret på hvorfor er nok sammensatt, men det sies at: Nordmenn liker krim fordi vi har det så bra. Det kan kanskje sammenlignes med å kjøre berg og dalbane; man vet man blir både skremt og vettskremt mens man hele tiden er trygg. Nesten trygg, i hvert fall. Og det er da det er gøy å bli skremt.
Krim i alle varianter hører for lengst påska til; både i bokform og i TV-versjon, både som true crime og gamle klassikere, i Donald og på melkekartongen. Og jeg er, som mange andre, først og fremst henfallen til den britiske. Britene sliter med sitt for tida; hva som skjedde rundt Brexit kunne vært en dystopisk og vill krimserie om hvor galt det kan gå, hadde det ikke vært for at det skjedde. Men uansett – ingen kan ta fra britene Shakespeare, røde telefonbokser, fotball, Last Night Of the Proms, ordet «sumptuous», James Bond, afternoon tea, the Beatles, mind the gap, David Attenborough og god krim. Kanskje den aller, aller beste krimmen.
Og krim hører for nordmenn påska til. Så skal man huske at grunnen til at vi i det hele tatt feirer påske, er jo uendelig mye verre og mer grotesk og bestialsk enn alt av dagens krim. Men det er ellers ikke det grusomme jeg liker. Det er den intellektuelle siden ved et mordmysterium, for å høres litt viktigper ut. Man blir sittende og gjette mer eller mindre aktivt underveis, spekulatoren går, og så lar en seg underholde av å se på folk som utad har alt på stell, og så er det slettes ikke like glitrende når man kommer nærmere. Det er kanskje en nyttig påminning om at, uansett hvor oppkonstruert historien er, så strever alle med sitt. Det er nydelig når forfatteren enten av boka eller manuset geleider oss elegant frem til løsningen; enten vi ikke ante hvem morderen var, eller fulgte morderen hele veien og håpet både vedkommende skulle bli tatt – og ikke. For det hender seg.
Lyden av en god krimserie har alt å si. Selve introen. Noen få toner av en dramatisk, mollstemt saksofon og man ser for seg Jack Frost. Eller om saksofonen er mer bestemt; en høflig liten belgier med bart, hatt og stokk. Alltid velpusset og ren, og sekretæren miss Lemon med så kunstferdig lagt pannelugg at den er et mysterium i seg selv. De nifse tonene av en hemmelighetsfull, sørgmodig bratsj til Dalgliesh gir meg fremdeles kuldegysninger. Og finnes det egentlig en mer skummel tittel på en påskekrim enn Dalgliesh-serien «Det svarte tårnet»? Yikes. Det meste av intro-musikk til britiske krimserier er godt håndverk fra komponisten, med litt dunkle toner, en melodisk stedegenhet så man straks blir hensatt til en liten engelsk landsby, de mørke bakgatene i Whitechapel, til Shetland eller til Midsomer.
Jeg tror en av de fineste musikkstykkene fra krim-verdenen må være temaet til serien om inspektør Lewis. Den er velkomponert og meditativt rolig, og så perfekt til serien at jeg umiddelbart er i Oxford. Jeg ser for meg kanalbåter, insekter som danser i kveldssola og Lewis og Hathaway sittende på en pub med et glass hver uten å ha stort å si til hverandre. Det er harmoniske strykere og en fredelig klarinett i ro og verdighet – mens man vet at noe dramatisk og sorgtungt ulmer og syder under overflata. For i det akademiske miljøet finnes høyst menneskelige egenskaper – både misunnelse, grådighet, frykt og forakt. Og slikt blir det drap av.
Men det går ikke an med biljakt, slåssing og skyting i en vakker tusen år gammel universitetsby med kupler og spir, velstelte parker og etterforskere i dress og slips hvor den ene kaller den andre «Sir». Skulle tatt seg ut. Og dette gjelder de fleste klassiske britiske krimserier; jeg elsker fraværet av våpen. Jeg nyter at når de står fast blir de småsure og hissige, kanskje krangler litt og dermed går på puben og blir venner igjen. Og at de ikke sier pub, men «påbb». Man tar en pint eller to sammen, så skal man se det løsner. Det er ofte minimalt med vold, og man får sjelden se bestialiteten, selv om det også hender at svært lite blir overlatt til fantasien. En britisk krimserie som virkelig gjorde dypdykk i det jævlige var «Happy Valley». Det må være den beste krimserien jeg har sett de siste år. Så mørk og skitten, så nydelig i all sin gru, så full av svart humor og så uendelig mange krus med te, briljant skuespill, respekt og kjærlighet, hat og varme, sigaretter og kompliserte familieforhold.
Det er i grunnen merkelig; jeg som ikke kan fordra vold. Jeg avskyr konflikter og alt som har med virkelig krim å gjøre, jeg kunne aldri i livet finne på å myrde noen hverken med kaldt blod eller gift … eller kunne jeg? Nei, jeg kunne nok ikke det. Kanskje. Men det er akkurat det som er så fascinerende med krim; selve mysteriet, og at morderen gjerne er den man minst venter. Enten man har med en hakkende gal psykopat å gjøre, eller at det i gitte situasjoner kunne vært deg eller meg – eller når morderen endelig blir avslørt, så viser det seg at man slettes ikke var alene om det. Så vanvittig sterk er både sjalusi og seksualdrift hos menneskene, at man begår grufulle handlinger – selv om man vet at risikoen for å bli tatt for ugjerningen er høy. For enkelte er fallhøyden også den dypeste avgrunn.
Har etterforskerne et familieliv, er det sjelden uten komplikasjoner. Men ofte er de sylskarpe særinger, både Sherlock Holmes, Vera og Luther – og for å svinge innom Norden; Lisbeth Salander, Saga Norén, Sarah Lund og Harry Hole; alle er de einstøinger med varierende arr i sjelen, mestrer ikke helt det sosiale og kan være litt vanskelige å ha med å gjøre. Ta gode, gamle inspektør Morse; en kronisk gretten etterforsker som elsker klassisk musikk, kryssord, real ale og sin røde Jaguar, og som bor i ensomhet. Egentlig glad i kvinner, men er som regel uheldig eller klønete, og så har man ikke tid til stevnemøter når det er så mange drap å oppklare. Eller når et sjeldent kjæresteemne endelig dukker opp, blir hun enten drept eller er selv en morderske. Morse er alltid hardtarbeidende og på drapsofferets side, intelligent og med fremragende hukommelse, småfrekk mot autoriteter og sjefer. Og man må jo bare bli glad i sånne? Jeg tror vi elsker heltene som er utskudd, fordi det får oss til å føle oss som litt mindre utskudd selv. Og du verden, som britisk krim byr på slike detektiv-perler. Det er ingen som kan fornærme hverandre så grundig og smart som briter, heller ingen som er så iskaldt høflige, men samtidig ingen som er språklig så kjærlige og nære hverandre. Med bøttehatt og knirkende stemme kaller Vera både kolleger og kjeltringer for «pet» og «love». Poirot sier «mon ami» til de fleste han snakker med, og Miss Marple benytter «my dear» både på drapsmenn og drapskvinner.
Men det er ikke bare tradisjon for krim i påska; påskenøtter og spørrekonkurranser hører for lengst også høytiden til. Her er tolv quizspørsmål om krim, vær så god.
Eller som Vera ville ha sagt: Here you go, love.
Krimquiz
- Hva er den ikoniske adressen til Sherlock Holmes?
- Hvem har skrevet bøkene om Harry Hole?
- Hvem spiller rollen som Harry Hole i Netflix-serien som akkurat har kommet?
- Hva er fornavnet til detektiven Poirot?
- Og hva heter forfatteren bak både Poirot og Miss Marple?
- Årets påskekrim på NRK er fra øygruppen hvor den største byen heter Lerwick. Hvilken serie?
- Årets påskekrim på TV2 er norsk, og heter «Mord i Sogn». Hvem spiller hovedrollen som politimannen Ole Vik?
- Hva heter kanaløya hvor Bergerac kjørte rundt i sin røde Triumph og løste mysterier?
- Hun vant Rivertonprisen i fjor for «Fuglekongen», og er nominert på nytt i år med «Kråketronen». Etterforskeren heter Vigdis Malmstrøm, hva heter forfatteren?
- Hvem spiller hovedrollen som Jackson Lamb i «Slow Horses»?
- I hvilken by i England foregår handlingen i «Peaky Blinders»?
- Hva er den norske tittelen på serien «Midsomer Murders»?
Her er fasiten på quizen:
Liv Boye Okkenhaug utfordret oss med 12 spørsmål om krim.
Her er de riktige svarene:
1. Baker Street 221 B
2. Jo Nesbø
3. Tobias Santelmann
4. Hercule
5. Agatha Christie
6. «Shetland»
7. Kristofer Hivju
8. Jersey
9. Eva Fretheim
10. Gary Oldman
11. Birmingham
12. «Mord og mysterier»