Kultur & underholdning, Sarpsborg scene

Den 2. mai inntar et vaskeekte stykke norsk rockehistorie Sarpsborg scene. Rockeveteranene i Sons of Angels er tilbake for å levere klassisk hardrock i samme musikalske landskap som TNT og Østfold-bandet Dream Police.

Debutalbumet deres, Sons of Angels, samme navn som bandet selv, fra 1990 har i ettertid blitt trukket fram av musikkpressen som en kultklassiker innen norsk rock.

Nå opplever bandet en revival, og med seg til Sarpsborg har de sikret seg et spennende lokalt oppvarmingsband.

Lokal oppvarming

For Sarpsborg-publikummet er det et stort trekkplaster at de deler kvelden med det lokale bandet 1747 fra Skjeberg.

– De har gjort en kjempefin låt som ligger ute på Spotify, og er absolutt et band som er «up and coming», så vi tenker at det blir en veldig fin kombo at folk får høre dem der, sier vokalist Hans-Olav Sollie til Sarpsborg Arbeiderblad.

I tillegg er det en reell sjanse for at det dukker opp storfint besøk fra Fredrikstad. Medgrunnlegger av bandet, Lars Kilevold, som i dag bor i Sarpsborg – kanskje mest kjent for slageren «Livet er for kjipt» fra 1980 – har ikke lenger en aktiv rolle på scenen, men er fortsatt essensiell for bandet.

– Lars har liksom alltid vært «the holy ghost» i det her prosjektet, det låtskrivergeniet som jeg mener han er, sier Sollie.

Vokalisten utelukker ikke en gjesteopptreden i Sarpsborg:

– Han var litt åpen for at han kanskje kommer opp på scenen der og joiner inn på et par låter.

Partybandet 1747 fra Skjeberg består av Anders Bjerknes (t.v.), Herman Ravneng, Alexander Skorpen, Emil Pettersen og Simon Røed (t.h.).
Foto: Vetle Granath Magelssen

Som å starte en brann i USA

Historien om Sons of Angels er fortellingen om en usannsynlig suksess som gikk i et enormt tempo. Bandet ble startet av Torstein Bieler og nevnte Kilevold i 1988, med en visjon om å lage «groovy hardrock» og sikre seg en internasjonal platekontrakt.

Sollie kapret vokalistjobben gjennom en audition på slutten av året, og i påsken 1989 reiste trioen til USA med en demo bestående av åtte låter. – Det var liksom som å starte en brann, minnes Sollie under intervjuet vi gjør med ham på kafeen Fuglen i Oslo.

– På den tiden hadde man jo ikke mobiltelefoner. Så det var sånn at beskjedbunken i hotellresepsjonen vokste fra dag til dag. Det var liksom så sykt at vi trodde nesten vi var utsatt for en prank, humrer han.

For å bevise at de var et ekte band, krevde de at de interesserte plateselskapene måtte komme til Oslo for å høre dem spille live.

De rasket sammen et fullt band, deriblant gitarist Staffan William-Olsson, som ble huket inn etter et tilfeldig møte på gata. Etter en showcase i hovedstaden sto valget mellom giganter som Warner Brothers, MCA og Atlantic.

– Vi valgte Atlantic, for vi ville jo ha den gode gamle logoen på plata vår som Led Zeppelin og mange andre store artister hadde, forklarer Sollie.

Fikk platekontrakt

Dette gjorde dem til pionerer innen norsk eksportmusikk.

– Vi var altså det første bandet som fikk direkte platekontrakt i USA. Både a-ha og TNT som var litt før oss, var jo signet i henholdsvis Norge og England før de kom til USA. Så vi gjorde den der øvelsen som ingen hadde gjort, for å dra rett til USA og få en «major deal».

Debutalbumet ble spilt inn i Los Angeles med Kevin Elson, superprodusenten bak Europes «The Final Countdown» og flere Journey-plater. Skiva ble sluppet over hele verden i mai 1990, og gjennombruddet kom raskt.

Singelen «Cowgirl» gikk på tung rotasjon på MTV i både USA og Europa, godt hjulpet av en dyr musikkvideo filmet i Paris av det samme crewet som nylig hadde jobbet med U2.

Bandet levde rockelivet på forskudd og turnerte tett, men det varte ikke evig.

– Vi hadde våre 15 minutes of fame. Eller, vi hadde vel 15 måneder vi da, erkjenner vokalisten.

For i 1992 traff Nirvana og musikkverdenen, og endret spillereglene fullstendig.

– Som Torstein så fint sa det: Vi ble litt for sent med å hoppe fra skinnbuksene til shortsen. Så vi sto der og så litt dumme ut et lite øyeblikk da vi ble vasket på land av grungen, sier Sollie.

Eventyret var over for denne gang, og gruppa ble oppløst etter kun tre år.

Staffan William-Olsson og Hans-Olav Sollie lot seg avbilde i motlyset i de avslappede og uformelle 70-tallsomgivelsene på kafeen Fuglen i Oslo
. Nå gjør kultklassikerne i Sons of Angels comeback og inntar Sarpsborg scene 2. mai.
Foto: Vetle Granath Magelssen

Hedrer avdøde venner

Bortsett fra et par små gjenforeninger, lå bandet dødt i årevis før de i dag brått befinner seg på veien med om lag 40 konserter i året. Årsaken har en dypt tragisk foranledning.

Grunnleggeren Torstein Bieler levde med kreft i nesten 20 år, før han gikk bort i jula 2023. Ikke lenge etter mistet bandet også sin daværende trommeslager. Da medlemmene spilte i Bielers bisettelse, kjente de en sterk trang til å la musikken leve videre.

– Vi har et tredelt «mission» nå. Det er å spille den fantastiske musikken Torstein og Lars skrev, det er å hedre de to medmusikantene som har gått bort, og så er det forbasket gøy å spille ordentlig rock igjen, slår Sollie fast.

Til daglig er vokalisten langt unna rockesirkuset, som direktør for Romsdalsmuseet i Molde. Han mener imidlertid formen er på topp til konserten 2. mai.

– Jeg lever jo ikke av musikk i dag, og spiller for så vidt sjelden. Men jeg har spart stemmen. Så den er i behold!

Når Sons of Angels inntar Sarpsborg, er det med et rutinert stjernelag i ryggen. Stammen av Sollie og William-Olsson er forsterket med den svenske bassisten Svante Henryson (Yngwie Malmsteen), tangentspiller Dag Selboskar (Da Vinci) og den svært anerkjente session-trommeslageren Per Erik Tørrfoss (Ole Børud).

Dermed er alt duket for en kveld spekket med tung, norsk rockehistorie og klassisk hardrock.

Hopp over karusellen.

Innholdskarusell med 20 artikler.