På lørdagen rett etter vårjevndøgn fikk vi den triste beskjeden om at reineier og tradisjonsbærer Per Lars Kitti ikke får oppleve den fineste tiden for enhver reindriftssame denne våren, nemlig tiden når de nye kalvene kommer til verden.
Per Lars Kitti vokste opp med reindrift på Kvaløya i et landskap som var et ganske annet enn dagens. En landskap hvor beitemarkene ennå gikk fra fjell til sjø, og hvor fine villaer, veier og boligfelter ikke hadde nådd å spise seg innpå families beitemarker, hjemsted og livsgrunnlag.
Per måtte gjennom hele livet forsvare sin rett til føre videre den arven han hadde fått fra sin markante bestemor, Margrethe Lango Kitti. For det var mange som mente å ha behov for hans beitemarker. I møte med kommune, statsforvalter og til tider også andre fra sitt eget folk, opplevde han et utilbørlig press; et press om nettopp utfordret den arven han med hevet hode bar etter Margrethe Kitti.
Per opplevde den kalde siden av det samfunnet som er satt til å ta vare på oss. Reindriftsforvaltningen og statsforvalteren sto sjelden opp for ham. Det gjorde heller ikke Landbruksdepartementet eller domstolene – som han fikk opplevde på en måte ingen ønsker å møte fru Justitia. For hva kan være bitrere enn å tape en rettssak selv om lovparagrafene er tydelige på at du er i din fulle rett?
Per var likevel ingen bitter mann. Han sto rakrygget i vinden. Ikke bare mot inngrep og stadige arealkrav, men også overfor en offentlighet som i perioder reduserte hans levevei til simpel underholdning. TV-serien Reindrømmen, sendt i fire episoder på statskanalen NRK, ble for ham verken en drøm eller en vakker fortelling, men snarere et såpeopera hvor virkeligheten blir snudd på hodet og Per ble forsøkt gjort til skurken. Tross denne parodiske forestilling sto han oppreist mens TV-skjermene forvrengte realitetene.
Per var mann som sto for de verdiene han mente var riktige.
Han gikk aldri ut til pressen eller TV selv, men når de kontakt ham, gav han dem sine klare meninger om det han mente var urett. Og som oftest hadde han rett.
De av oss som hadde gleden av å bli kjent med Per, opplevde å bli kjent med en mann med inngående forståelse av naturen, vegetasjon og endringer i klima og beiteforhold; en kunnskap han hadde opparbeidet seg gjennom et langt liv i samspill naturen og reinsdyrene. Han hadde en nærhet til reinen man sjelden ser i dag. Hans innsikt i beiteforholdene og øy-reindriften hadde en dybde ingen reindriftsagronom eller statsforvalter vil være i stand til å opparbeide seg på noe universitet eller offentlig kontor.
Per Kitti tilhørte en generasjon som bar tradisjonene videre til tross for at han til tider måtte bære en tung bør. Hans liv minner oss om de spenningene som fortsatt finnes mellom tradisjonell samisk naturbruk og storsamfunnets stadig økende jag etter landområder, arealer og naturressurser.
Med hans bortgang er en tydelig stemme blitt borte. Samtidig lever arven hans videre, i landskapet, reindriften og i den fortsatte kampen til de som kjemper for reindrift, natur og de samiske tradisjonene der fjellviddene møter havgapet.
Vi lyser fred over hans minne.