USA, Debatt | Finn Bjørn er glad faren døde i tide: – Han slapp heldigvis å få se at fascismen kom sterkt tilbake.

Ja, vi var heldige vi i slekten hans også, at vi ble spart for å være vitne til hva han hadde måttet gå igjennom om han hadde blitt værende i en verden han umulig ville ha forstått.

Min far tilhørte den såkalte krigsgenerasjonen. Var fortsatt barn da nazistene marsjerte inn i landet hans. Og ble selvsagt preget av det han opplevde som gutt og ungdom i Bergen.

Spesielt gjorde bombingen av Holen skole inntrykk. Han snakket også ofte om glassbitene han måtte plukke ut av øret og kinnet etter eksplosjonsulykken i 1944. Og om matmangelen.

Mest snakket han likevel om freden og takknemligheten overfor de allierte. Krigen gjorde min far, og svært mange i hans generasjon, til evige støttespillere av England og USA.

Ja, jeg vokste opp med en følelse av at USA var det nærmeste vi kunne komme himmelen. For så vakkert snakket min far om frihetens land der på andre siden av Atlanteren.

Hans kjærlighet til det amerikanske tapte seg da heller aldri. Landet som passet på at fascisme aldri måtte komme tilbake.

Følgelig ble han også en varm støttespiller av NATO og bedyret alltid hvor viktig der var at vi i Europa alltid hadde amerikanerne i ryggen. Uten dem ville vi aldri kunne stå opp mot fæle Sovjetunionen.

Høvdingen min hadde også alltid respekt for og tiltro til politikerne våre. Han var slett ikke enig med alle, men respekterte også motstanderne av partiet han alltid stemte på.

Nøysomhet og sette tæring etter næring hadde også krigen lært ham. Selv om strømprisene alltid var stabile og forutsigbare i min oppvekst, formante mitt opphav meg alltid om at det var direkte tussete å ha lyset på i et rom vi ikke befant oss.

«Det kan komme nedturer», sa han alltid da jeg viste til at Norge bare hadde opplevd vekst etter den krigen han alltid snakket om.

Min far var også opptatt av at vi alltid måtte holde oss i bra form. Det kunne komme godt med hvis det brøt ut ny krig i verden, eller det kom en ny pandemi. Han hadde selv aldri opplevd en pandemi av betydning, men trolig blitt fortalt mye om spanskesyken, som i 1918 – åtte år før han selv ble født, rammet både i hans egen familie og over hele Norge. 15.000 nordmenn døde som følge av spanskesyken.

Etter hvert slappet han litt mer av når det gjaldt pandemier. Sa at vi skulle være glade for at vi hadde så gode politikere i Norge at vi alltid kunne stole på helsevesenet.

I ettertid virker nå nesten pandemien som en bagatell sammenlignet med alt det andre som har skjedd de siste syv årene, skriver spaltisten. Bildet er fra vaksineringen i Sentralbadet.
Foto: Skjalg Ekeland

Han ga faktisk Arbeiderpartiet mye av æren for at vi så raskt fikk det bra i Norge etter krigen, men han stemte aldri på dem. Jeg tror det hadde med hans kjærlighet til USA å gjøre, og fordi han mente at Høyre var det partiet som satte mest pris på forbildene i USA.

Jeg ga opp å motsi ham på det området, og forsto vel egentlig selv som ungdom at USA var svært viktig for Norge. Og at vi hadde mye å lære av demokratiets land nummer en i verden. «Men kapitalismen, pappa! Den er ikke alltid til det beste for alle», forsøkte jeg meg noen ganger, men snakket til døve ører.

Krigen, den han alltid snakket om, ble vel egentlig den eneste virkelige negative perioden i min fars vel 92-årige liv. På slutten ble han litt rotete i hodet, men sa alltid at han hadde det svært godt på det hotellet (sykehjemmet) vi hadde sjekket ham inn.

I 2019 takket han for seg, garantert tilfreds med alle de lykkelige årene etter at nazistene trakk seg ut av Norge.

Tenk hvordan verden har sett ut etter at min far døde for syv år siden! Han hadde for eksempel ikke ligget lenge i graven før covid-19 rammet verden. Slik han var på slutten ville han aldri forstått hvorfor familien plutselig ikke besøkte ham.

Jeg har ofte tenkt på de på sykehjemmene som ble ofre for sikkerhetstiltakene mot smittefaren.

I ettertid virker nå nesten pandemien som en bagatell sammenlignet med alt det andre som har skjedd de siste syv årene, med Putin, Netanyahu og Trump som verstingene for verden. Og de bare fortsetter med krig og elendighet, som først og fremst fører til tusenvis av unødvendige dødsfall, men også prisstigning og elendighet for stort sett oss alle.

I tillegg har vi hatt den ene politikerskandalen etter den andre også her til lands. Selv min far ville ha blitt skuffet over Høyre og Erna Solberg. Og han ville aldri skjønt dette med de stadig stigende matvareprisene, for ikke å snakke om at vi i fosselandet Norge skulle få skyhøye strømpriser fordi politikerne våre hadde rotet det til.

Kanskje hadde han i lyse øyeblikk innsett at kapitalismen ikke er så bra for folk flest, likevel. Han ville i alle fall ikke taklet all den uforutsigbarheten vi i dagens Norge må leve med. Den ihuga rojalisten ville også ristet på hodet av det som har skjedd i kongehuset.

Men verst av alt hadde nok Donald Trump i favorittlandet hans vært. Han fikk oppleve begynnelsen av Trumps første periode som president, men heldigvis aldri stormingen av kongressen og alt det andre, antidemokratiske Trump har funnet på.

Min far snakket alltid mye om fascisme. Om hvor farlig det er når fascister får makt, og bygger ned demokratiet. Han slapp heldigvis å få se at fascismen kom sterkt tilbake. Ja, faktisk også i det landet han så slik opp til: USA.