Jeg står i chips-avdelingen på butikken. Her har noe gått fullstendig av hengslene.

Hva er dette for fjas? Ikke bra for noen.

Jeg skal bare ha en helt vanlig pose salt chips. Det er alltid godt.

Salt smak, verken mer eller mindre. Den som uten fiksfakseri knaser harmonisk av tradisjon og sunne verdier. Noe varig.

Men nå må jeg lete etter gullet.

Salt chips har i generasjoner vært en sikker vinner. Nå er den på vikende front.

Vi er invadert av tullete smaker og fasonger. Feilslått innovasjon truer chipsen, og de nymotens posene lider av farger som hører hjemme på karneval i Rio.

Chips-bransjen er ikke alene om tullball som fører til forfall. En sørgelig utvikling har gode dager blant bergene av sjokolade og smågodt.

Vi har fått et grelt lavmål av friterte potetskiver med smakstilsetning

Før hadde vi oversikt. Mokkabønner her, melkesjokolade der. Nå er det ikke sikkert du finner Kvikk Lunsj i virvaret.

Kutt ut å lage noe nytt hele tiden. Det beste er for lengst på plass.

Se hva som skjer hver gang en kjær sjokolade dør. Det blir ramaskrik og landesorg.

Krembanan, Opal og Lohengrin er borte. De virkelig gode sjokoladene erstattes med halvhjertede forsøk i store mengder.

Tiden er forbi da en sjokolade hadde sjel, god smak og en historie.

Det er også slutt på de fine årene da chips-skålen var et høydepunkt som samlet familien.

Husker du da flokken koste seg sammen, og alle visste at salt chips leverte så det sang?

I dag fører chipsen til splittelse. Og skuffelse. Bror står mot bror, med poser fra en ukultur som ikke snakker samme språk.

Et grelt lavmål i avdelingen for vegetabilsk olje og friterte potetskiver med smakstilsetning.

Jeg er lei av jåleriet og massenes trang til variasjon. Det som skjer med chipsen speiler samfunnet.

Hva med parforholdene?

Har de eventyrlystne chips-eterne samme stil og umettelig behov? Dekkes ikke kaloriene inn med det faste, vante og sikre?

Chips lærer oss at moter og misnøye er onde tvillinger

Valg av partner og chips forteller hvilket menneske du er. Her får vi se om du er stil å stole på, er trofast eller kravstor.

Her avdekkes om du er lett bytte for fristelser hver gang det dukker opp noe nytt.

Ingen har godt av å hoppe rundt og bytte potetgull og partnere med noe som er mer fargesprakende, kanskje med smak av hvitløk, en eller annen cream og noen dråper eddik.

Chips skal smake potet, salt og dårlig samvittighet.

Helt siden middelalderen har dette vært en god og usunn variant som har dekket menneskelige behov og forlokkende utskeielser.

Visst er det usunt. Fettet renner, årer tettes, du må vaske hendene etterpå. Skammen klistrer seg til kroppen og alarmklokkene ringer hos Folkehelseinstituttet.

Men du verden så godt.

Få vekk nymotens «Limited Edition» og varianter som smaker tang eller taco, Thailand og hint av torsk. Jeg trenger ikke poser som lover «eksplosjon av chili og lime».

Oppfinnelsen chips er så genial og enkel at suksessen ikke skal besudles. Vi trenger rent gull i posen, ikke tverrfaglige smakskombinasjoner.

Moter er en uting. Moter styrer oss. Vi slutter å tenke, lar trendene bestemme og betaler dyrt.

Du har sett hvor galt det kan gå i bransjene bil, bolig, møbler og klær.

Moter og misnøye er onde tvillinger. Alt som popper fram og blir populært i øyeblikket, får aldri betydning. Trender er døgnfluer – før alle ler av det.

Følger du moter, kan du like gjerne fortelle alle at du har sluttet å tenke selv.

Når moten er over, står du der, liten og akterutseilt. Det er både komisk og trist.

Så følger misnøyen.

Gir du etter og blir gissel av skiftende trender, blir du aldri fornøyd. For det kommer noe nytt hele tiden.

Hold på det som er varig. Hold fast i din egen smak. La skiftende vinder i chips-hyllene blåse forbi. Ta vare på varianten du liker.

Chips er ikke motesak. Chips handler om god smak.

Alle liker den salte.

Selv dyrene har tatt poenget. De jakter næring med godt saltinnhold. Forståelsesfulle bønder rigger saltslikkesteiner og gjør alle hverdager til helg for buskapen.

Jo, vi skal passe oss for salt og kalorier. Men et liv uten chips blir like tomt som godteskålen etter at seks venninner har hatt klubb en onsdag og delt siste nytt om ham som minner litt om Brad Pitt og nettopp er fraskilt.

Kan vi ikke bare være ærlige og si at chips og sjokolade er noe griseri, som bidrar til trivsel og glede?

Unnskyldninger og livsløgner har ingenting å gjøre i snack-reolene. Trenger du lavt kolesterol og ren samvittighet, får du tasse til grøntavdelingen.

Hver nordmann og -kvinne spiser i snitt over fem kilo potetchips i året, leste jeg nylig.

Du er altså ikke alene om å sirkle rundt chipshyllene. Garantert har mange par funnet hverandre der, før Tinder gjorde alt så mye enklere, der et sveip ikke koster en kalori.

Du kjenner følelsen, når du lørdag formiddag gleder deg til kvelden. Eller en tirsdag, faktisk alle dager som slutter på bokstaven -g.

Jeg tror ikke på deg hvis du nekter for å ha trødd i trynet en hel pose til Netflix en tirsdag. Bak lukkede gardiner, kanskje under et pledd.

Det kjipe med chips er hvis noen skal ha av skålen din. Du har aldri mer enn du trenger selv. Det verste som kan skje er at bunnen er nådd uten at du har fått nok.

Vi skal verne om chipsen.

Når du ler av oss som holder fast i den salte, gode gamle, skal du vite at lesebøker i skolen er på vei tilbake. Utelek er bedre enn gaming. Folkeskikk trumfer frekkhet.

Gode gamle venner er verdt å ta vare på. Vinylplater holder stand. Selv husmødrene er på vei tilbake.

Bruk gjerne kunstig intelligens, men den hjelper verken i kjærlighet eller i chips-hyllene.

Krev at Maarud, Kims, Sørlandschips og de andre setter strek for tuklingen. Be de kreative hodene i markedsavdelingen roe seg.

Jeg aksepterer paprikasmak en gang i kvartalet. Salt & pepper hvis jeg er i det frekke hjørnet. En ostepop i påsken.

Men salt chips er klassiker av en grunn. Det vil si tre ting:

  • Chips er godt

  • Den salte er best

  • Alle liker chips

Vi blir ikke bedre mennesker av chips. Men vi vokser av den.