Mandag 2. mars 1998 tok den da ti år gamle Natascha Kampusch farvel med sin mor Brigitta og forlot familiens hjem i Wien for å gå til skolen.

Hun kom aldri fram. Forsvinningen ble utgangspunkt for en av de største politijaktene i Østerrikes historie, og skulle få verdensomspennende mediedekning i åra som fulgte.

Et vitne skulle seinere fortelle at hun så Kampusch bli dratt inn i en hvit varebil. Flere hundre slike kjøretøy ble kontrollert den påfølgende tida.

BILEN: Det var med denne bilen Natascha Kampusch ble kidnappet som tiåring. Foto: Herwig Prammer/ Reuters/ NTB

Politiet var innforstått med at for hver time og hver dag som gikk, ville sjansene for å finne tiåringen i live svinne hen. Til tross for at det ble innledet en omfattende etterforskning, sto politiet uten spor.

Natascha Kampusch var og ble borte.

Ignorerte kvinnen

Dagene, månedene og åra gikk. Medieinteressen rundt saken falt i takt med tida, og selv uten svar på det enorme mysteriet gikk livet videre også for publikum.

En helt ordinær augustdag i 2006 skjedde det imidlertid noe som skulle sende sjokkbølger gjennom Østerrike – og resten av verden.

SKJERMET: 23. august 2006 dukket en kvinne opp fra intet i Strasshof utenfor Wien og hevdet at hun var Natascha Kampusch, som åtte år tidligere hadde blitt kidnappet. Pressen var raskt på stedet. Her blir kvinnen eskortert bort fra området av politiet. Foto: Helmut Stamberg/ AP/ NTB

En forvirret ung kvinne kom løpende gjennom Wien-forstaden Strasshof. På sin vei forsøkte hun å få forbipasserende til å kontakte politiet. Ifølge The Guardian ignorerte flere hennes desperate bønn om hjelp.

Noen minutter seinere banket kvinnen på vinduet til en 71 år gammel nabo. Åtte år etter forsvinningen kom hun med følgende sjokkpåstand:

«Jeg er Natascha Kampusch.»

Naboen ringte politiet klokka 13.04. Synet som møtte dem, var alarmerende. Kvinnen, som var 18 år gammel, var bleik, medtatt og veide i underkant av 41 kilo. Dersom kvinnen faktisk var den hun hevdet å være, var vekten under det hun veide da hun ble bortført, ifølge The Telegraph. 

Ifølge The New York Times veide hun cirka 41,7 kilo da hun ble funnet, og dette skal ha vært nøyaktig det samme hun veide før den skjebnesvangre kidnappingen nesten åtte og et halvt år tidligere.

Både helsepersonell og presse var raskt på stedet. 18-åringen ble imidlertid fraktet bort, uten at offentligheten fikk et bilde av henne. Identiteten ble holdt skjult under et teppe som dekket både ansikt og kropp.

På dette tidspunktet kunne ingen forestille seg hvilket mareritt kvinnen hadde rømt fra. På politistasjonen skulle hun gjennom DNA-tester og et arr på kroppen bli identifisert nettopp som Natascha Kampusch.

Ingen dom

Onsdag 23. august 2006 markerer dagen da 3096 dager i fangenskap var over. Hele ungdomstida hadde hun blitt holdt innesperret i en kjeller i huset til ingeniøren Wolfgang Priklopil. I et «hjemmelaget fangehull» under garasjen hans, beskriver The Guardian.

CELLA: I dette rommet, i Wolfgang Prikopils kjeller i Strasshof utenfor Wien, tilbrakte Natascha Kampusch ungdomstida si. Foto: Politiet/ Reuters/ NTB

Ifølge den britiske storavisa var rommet utstyrt med ting de fleste tenåringsrom inneholder, som ei bokhylle, seng, TV, skrivepult og klesplagg i en haug.

PRIVAT: Natascha Kampusch har tidligere uttalt at hun ikke likte at bildene av rommet hennes ble offentliggjort. Foto: Politiet/ Reuters/ NTB

Imidlertid var det flere ting som sørget for at rommet hadde mer til felles med en fengselscelle eller et fangehull: Det lå skjult bak blant annet en lem i garasjen, og rommet var så hemmelig og forsterket at det tok én time å komme seg inn dit. Det var nakent og upersonlig, lydisolert og uten vinduer, skriver The Guardian. 

GODT SKJULT: Bildet viser garasjen som lå over Natascha Kampusch’ skjulested. Til venstre i bildet ser man lemmen som ledet ned til kjelleren. Foto: Politiet/ AFP/ NTB

Her kommanderte og fornærmet Priklopil henne via et høyttaleranlegg. I en kjeller der dagslyset aldri slapp inn, ble hun bedt om å omtale ham som «mester» – noe hun nektet å gjøre, ifølge avisa.

INNGANGEN: Det var bak denne døra Natascha Kampusch ble holdt fanget. Foto: AFP/ NTB

Etter hvert som tida gikk, fikk Kampusch oppholde seg korte perioder i huset. En sjelden gang i hagen. Til og med ute blant folk.

– Det var viktig at jeg var stille, så jeg hadde ikke lov til å si noe. Jeg fikk ikke nærme meg vinduene, og jeg fikk heller ikke lov til å ta på noen gjenstander ettersom han var redd for fingeravtrykk. Jeg måtte også ha på meg ei plasthette mens jeg var der oppe, sa hun på «Skavlan» i 2011, og fortsatte:

– Det var en merkelig følelse å se solstråler igjen. Jeg så også for første gang en mulighet til å komme meg vekk, så dette var det første glimtet av håp på lang tid. Jeg trodde jeg skulle finne andre personer i huset som jeg kunne få hjelp av.

HOLDT HENNE FANGET: I en kjeller i huset til ingeniøren Wolfgang Priklopil ble Natascha Kampusch holdt fanget i over åtte år. Foto: AP/ NTB

Det var da Kampusch støvsuget bilen til kidnapperen, mens han snakket i telefonen, at hun klarte å stikke av.

Priklopil måtte aldri møte i retten for de grufulle handlingene han hadde begått. Han ble aldri formelt dømt. Da han innså at politiet jaktet på ham, gikk det bare noen timer før han tok sitt eget liv.

Sjokkerende avsløringer

I mars 2018 var det 20 år siden Kampusch først forsvant, og i august i år er det 20 år siden hun unnslapp Priklopils vold. Det som skulle markere starten på hennes nyvunne frihet, ble i stedet til intense år med mediesirkus, spekulasjoner og ryktespredning.

– Da jeg rømte fra overgriperen min, skulle alle ha en del av meg. Alle skulle tolke alt jeg sa, og vite bedre enn meg hva som hadde skjedd. Det var andre som skulle definere hvordan jeg følte meg. Hvordan familien min hadde det. Sånn har de holdt på i ti år, men det er ikke mitt liv de snakker om, fortalte Kampusch til Dagbladet i 2016 i forbindelse med lanseringen av sin egen bok «Ti år i frihet».

Hun har kommet med sjokkerende og grufulle avsløringer om livet i kjelleren. Om hvordan Priklopil nektet henne mat. At han utsatte henne for seksuelle overgrep, og at han slo.

MEDIESIRKUS: Natascha Kampusch avbildet i forbindelse med sitt første tv-intervju etter at hun klarte å rømme. Intervjuet ble solgt til kanaler i 120 land. Foto: AP/ NTB

I et TV-intervju med Østerrikes ORF i 2021 fortalte Kampusch at Priklopil beundret Adolf Hitler og ønsket at hun skulle føle seg som et av nazistenes ofre, ifølge Sky News.

I intervjuet sa hun også at hun ikke passet inn i bildet folk hadde av et «normalt» offer, og at hun tror det har bidratt til noe av kritikken og netthetsen hun har opplevd etter flukten.

– Folk trodde nok at jeg manglet et øye eller noe, at jeg bare gråt hele dagen og var påvirket av medisiner. Mange hadde nok foretrukket det som et bilde av et offer, uttalte hun.

Sørget over hans død

Samtidig har Kampusch, som i dag er 38 år gammel, beskrevet hvordan åra i fangenskap og nærheten til Priklopil skapte visse følelsesmessige bånd mellom dem.

I slutten av august 2006 refererte CBC fra et brev som psykiateren hennes, Max Friedrich, leste opp for media. Her benektet Kampusch deriblant meldinger om at hun brast i gråt da hun fikk vite at Priklopil var død, men hun innrømmet at hun sørget over ham.

– I mine øyne var hans død unødvendig. En straff ville ikke ha vært verdens undergang. Han var en del av livet mitt og det er derfor jeg, på et vis, sørger over ham, sa hun den gang.

SØRGET: 38-åringen har tidligere erkjent at hun sørget da hun fikk vite at kidnapperen hennes var død. Her er hun avbildet i 2011. Foto: Heinz-Peter Bader/ Reuters/ NTB

Uttalelsen skapte vantro og sinne hos mange. Flere mente at Kampusch trolig var rammet av det såkalte Stockholmsyndromet. 38-åringen har selv forsvart uttalelsen ved å forklare at Priklopil var den eneste hun hadde menneskelig kontakt med i løpet av åra hun ble holdt fanget. Han var, tross alt, den eneste som holdt henne i live.

– Jeg synes det er veldig naturlig at du tilpasser deg til å identifisere deg med kidnapperen din. Spesielt hvis du tilbringer mye tid med den personen. Det handler om empati, kommunikasjon. Å søke normalitet innenfor rammen av en forbrytelse er ikke et syndrom. Det er en overlevelsesstrategi, sa hun i et intervju med The Guardian i 2010.

Overtok huset

Igjen fikk Kampusch hard medfart da det i 2007 ble kjent at hun hadde valgt å kjøpe skrekkhuset hvor hun hadde blitt holdt fanget.

– Natascha ønsker ikke selv å bo i huset, men hun vil heller ikke at det skal bli et slags museum der. Hvis huset i Strasshofer Heinestraße 60 utvikler seg til et pilegrimssted, eller at noen kjøper det for å lage et Disneyland, ville det være sterkt imot min klients vilje, sa hennes advokat Gerald Ganzger til avisa Bild den gang.

KJØPTE HUSET: Wolfgang Priklopils hus hadde vært i familiens eie i generasjoner. Nå er det Kampusch som står som eier av boligen. Foto: NTB

Kampusch har tidligere fortalt at hun besøker huset innimellom for å sjekke eiendommen, hagen og hekkene. Å eie huset har ifølge Kampusch hjulpet henne til å føle at hun har kontroll og gitt henne tilfredsstillelsen av å overleve.

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det ennå. Tross alt vil jeg ikke at noen skal gjøre noe rart med det, har hun tidligere uttalt, ifølge The Mirror.

I RAMPELYSET: Natascha Kampusch på premieren til filmen «3096 Days», som er basert på hennes første selvbiografi, i München i februar 2013. De seinere åra har hun holdt en betydelig lavere profil. Foto: Willi Schneider/ REX/ NTB

Deler oppdatering

Om noen få måneder er det akkurat to tiår siden Natascha Kampusch flyktet ut i friheten. I anledning 20-årsmarkeringen har Østerrikes allmennkringkaster ORF laget en dokumentar i regi av journalist og programleder Christoph Feurstein, som gjorde det første intervjuet med henne i 2006 og som har jobbet tett med Kampusch flere ganger siden.

I forbindelse med dokumentaren har søsteren hennes, Claudia Nestelberger, kommet med en sjelden oppdatering om det tidligere kidnappingsofferet:

– Alle vet hvordan Natascha pleide å snakke foran kameraet. Det er helt borte nå. Hun er stort sett i sin egen verden. Hun er i et slags fangenskap igjen. Det er hjerteskjærende, og vi føler oss hjelpeløse, sier Nestelberger til ORF.

I flere medier omtales Kampusch’ tilstand som et «sammenbrudd», og et par dager før dokumentaren skulle på lufta i midten av mars valgte kringkasteren å avstå fra å sende den inntil videre. Dette som følge av negative reaksjoner fra blant annet 38-åringens leger og en offerstøtteorganisasjon, ifølge avisa Der Standard.

TRUE CRIME: Fengslende krimserie basert på en av Englands verste drapssaker. Video: NRK

– Som en fysisk sykdom

Den nylige oppdateringen om Kampusch’ tilstand er langt fra det første offentlige innblikket i hvordan skrekkopplevelsene i oppveksten har preget henne. 

I 2009, tre år etter at hun rømte, uttalte hun at hun følte seg rotløs og misforstått.

– Jeg lider av angstanfall og har blitt som en eremitt, sa hun til avisa Süddeutsche Zeitung den gang, ifølge The Guardian.

Hun har fått profesjonell hjelp i form av terapi, men har tidligere erkjent at det fortsatt ligger en sorg der som ikke forsvinner. I et intervju med The Telegraph i 2017 forklarte 38-åringen at hun hadde blitt diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTSD). 

Ifølge Store medisinske leksikon er posttraumatisk stresslidelse en psykisk angstlidelse som kan oppstå etter svært redselsfulle opplevelser.

SLITER FORTSATT: Natascha Kampusch sliter fortsatt med vonde minner, som spesielt kommer til henne på dager hvor hun er alene. Det fortalte hun i et intervju med The Telegraph i 2017. Her avbildet i 2016. Foto: Joe Klamar/ AFP/ NTB

– Det er som en fysisk sykdom. Det er tidvis utmattende. Når det er stille rundt meg og jeg er helt alene, får jeg flashbacks. Jeg må alltid holde meg i aktivitet, fortalte hun i The Telegraph-intervjuet den gang.

Foruten å ha gitt ut flere selvbiografier, vært involvert i veldedig arbeid og fått bygget et sykehus på Sri Lanka har hun også brukt tid på å bygge opp igjen relasjonen til sine foreldre.

– Da jeg rømte forventet mine foreldre å møte jenta som var blitt tatt fra dem, men jeg var blitt voksen. De gikk også gjennom smerte, fortsatte hun.