Rana Blad Ung, Rana | De fikk ikke den hjelpen de trengte som barn: – Med rett støtte har folk med ADHD uante krefter

– Hverdagen ble for tung, og jeg kom til et punkt hvor jeg følte meg fullstendig utbrent. Det var da fastlegen min tok meg på alvor og hjalp meg med å få utredning hos VOP, forteller Oda Marie Brendmo.

I følge ADHD Norge er gjennomsnittsalderen 36-38 år for kvinner som får diagnosen ADHD. Etter noen år med mistanke fikk til slutt Oda et svar for bare ett år siden, og videre hjelp gjennom et nyttig behandlingsopplegg.

Hva er ADHD?

ADHD er forkortelse for Attention Deficit/Hyperactivity Disorder.

Rundt 5 % av barn og unge har ADHD. For mange fortsetter vanskene inn i voksen alder. Jenter får ofte diagnosen senere enn gutter.

ADHD gir risiko for å utvikle en rekke ulike vansker. Derfor er det viktig å få hjelp så tidlig som mulig. Snakk med fastlegen din om du eller barnet ditt viser tegn på ADHD som går ut over evnen til å fungere i dagliglivet. Legen kan ikke sette diagnose, men henvise videre.

Det er ingen enkelt test som kan bekrefte eller avkrefte ADHD. Diagnosen blir satt etter en grundig utredning, og er basert på en helhetsvurdering. De fleste som har ADHD, har også andre vansker og tilstander.

Ulike tiltak i miljøet, ofte i kombinasjon med medisiner, kan gjøre hverdagen lettere for personer med ADHD.

Kilde: helsenorge.no

En forskningsrapport fra 2023 viser at kvinner historisk har hatt høyere terskel for å få en ADHD-diagnose enn menn. Det betyr at jenter og kvinner ofte må ha tydeligere eller mer alvorlige symptomer før de får hjelp av den offentlige helsetjenesten.

– Jeg er takknemlig for at jeg fikk det. Det er jo ikke alle som får hjelp før livet har raknet på alle områder. Jeg har alltid vært en som kan stå på helt til jeg stuper, og sliter med å kjenne egne begrensninger, sier hun.

Forskning viser at ADHD trolig er nesten like vanlig hos kvinner som hos menn, men mange kvinner lever lenge med det uten å vite det. Nå øker fokuset på å oppdage diagnosen tidligere, og at flere skal få den hjelpen de trenger.
Foto: Kathinka K. Herbst

Studien peker på klare kjønnsforskjeller i diagnostiseringen, noe som kan ha ført til at mange kvinner enten har blitt oversett eller feildiagnostisert tidligere. Dette kan også forklare hvorfor stadig flere kvinner får vite at de har ADHD først når de er blitt voksen, og noen etter å ha blitt mamma, slik som Oda.

– Det var som om mange brikker falt på plass. Det jeg har strevd med hele livet fikk plutselig en forklaring, men det er samtidig litt vondt å tenke på at det kunne vært oppdaget tidligere. Jeg kjenner på bitterhet for at søsken og venner uten ADHD fikk til ting mye lettere i oppveksten. Jeg har spekulert mye på hvordan jeg kunne ha hatt det i dag, hvis jeg fikk den rette hjelpen allerede som barn.

ADHD hos kvinner

ADHD hos jenter og kvinner blir ofte oversett, underkommunisert eller feildiagnostisert. Mange får ikke diagnose før i ungdoms- eller voksen alder, blant annet fordi symptomene ofte er mer indre og mindre synlige enn hos gutter.

Kvinner er ofte flinke til å maskere vanskene sine. I stedet for tydelig hyperaktivitet kan ADHD vise seg som uoppmerksomhet, tankekjør, uorganisering og utfordringer med tidsstyring. Dette blir ofte tolket som personlighetstrekk heller enn en underliggende tilstand.

Udiagnostisert ADHD kan over tid bidra til psykiske plager som angst og depresjon, ofte som følge av langvarig stress og følelsen av å ikke strekke til. Symptomer kan også påvirkes av hormonelle endringer gjennom livet, og utfordringene blir ofte tydeligere i voksenlivet når kravene øker.

Kilde: adhdnorge.no

Tekst til faktaboks er laget med KI.

– Jeg ble nok sett på som rar

Oda forteller at hun hadde tydelige utfordringer som barn og mye indre uro, men at det ble forklart med noe annet.

– Jeg mistet min biologiske pappa da jeg var to år, og familien var overbevist om at det var derfor jeg slet. De mente at jeg trolig hadde fått et traume av det, men det stemte ikke for meg i det hele tatt, sier hun.

Hun minnes spesielt at overgangen fra barnehage til skole var vanskelig.

– Jeg var veldig sosial i barnehagen, men da jeg begynte på skolen klarte jeg ikke å fungere helt sånn som jeg ønsket og følte det var forventet av meg. Jeg ble nok sett på som rar av andre barn, og var i perioder mye alene, forklarer hun.

Det er ikke uvanlig at kvinner først får ADHD-diagnosen etter at de selv blir mødre, slik som Oda. Hun ble mamma da hun var 24 år og har nå to sønner.

Som en del av utredningen måtte også moren hennes bidra med et følgebrev, selv om hun aldri hadde mistanke om at Oda kunne ha ADHD.

– Det hadde hun aldri tenkt på før hun faktisk leste seg opp. Først da skjønte hun at mange av symptomene stemte med meg, sier hun og legger til:

– Det var også bra for vår relasjon. Som tenåring var jeg veldig mye sint på henne på grunn av mangel på forståelse, og det førte ofte til uro og konflikt. Men vi har funnet ut av mye siden den gang, og vi har det bra nå, sier hun.

I dag er Oda mamma til to gutter, og før hun selv fikk diagnosen mistenkte hun at hennes eldste sønn kunne ha ADHD. Det førte til at hun tilegnet seg mer kunnskap, og at hun skjønte hva som kunne være årsaken til egne utfordringer.

– Jeg merket allerede da sønnen min var rundt ett år at noe ikke helt stemte, og jeg vil sørge for at han får hjelp så tidlig som mulig. Han skal slippe å vente til han er voksen slik jeg måtte, slår hun fast.

– Jeg ble bare stemplet som en «drittunge»

Celina Leonore Andreassen fikk diagnosen da hun var ungdom, men det var nesten bare ved en tilfeldighet. Det var hun selv som måtte ta intiativ for å få utredning etter konflikt med en lærer på ungdomsskolen.

– Av ulike grunner kunne jeg være så trøtt i klasserommet at jeg nesten sovnet med hodet på pulten. En gang ble det krangling med en lærer på grunn av det, og det endte med at han ropte til meg i sinne at jeg burde testes for ADHD. Det var litt brutalt å høre det på den måten. Han sa det nok for å sette meg på plass, men jeg tok det veldig til meg, sier hun og legger til:

– Jeg gikk rett til helsesøster og sa at jeg trengte ADHD-utredning. Hun sa at på 30 år i yrket, så hadde hun aldri opplevd at en elev kom og ba om det selv, men hun tok meg på alvor og satte i gang prosessen.

Hun beskriver en skolehverdag der hun ofte ble tatt ut av klasserommet for å ikke være til bry for de andre.

– Jeg ble ofte satt på grupperom alene for å bare lese barnebøker. Og når jeg først fikk være sammen med de andre i klassen igjen, kunne jeg få fullstendig overtenning og slet med å regulere følelsene mine. Jeg har alltid vært energisk og veldig utadvendt, men likevel slitt med å passe inn. For de andre var jeg ofte «for mye», men samtidig ikke ille nok til at noen skjønte at det var mer som lå bak. Jeg ble som regel bare stemplet som en «drittunge».

Celina har alltid hatt et høyt aktivitetsnivå og pågangsmot, men opplevde å ikke få den støtten hun trengte.

Hun mener at mye kunne vært annerledes i oppveksten, hvis lærere og andre voksne faktisk så henne og involverte seg i hennes situasjon.

– Jeg hadde en tøff oppvekst med mange bekymringer for foreldrene mine og hvordan vi hadde det hjemme. Jeg kjente på et stort ansvar allerede som liten. Og jeg følte meg ofte ikke sett eller ivaretatt, verken hjemme eller på skolen, sier hun og legger til:

– Hvis jeg hadde hatt en mer normal familiesituasjon, så tror jeg at jeg hadde fått ADHD-diagnosen og hjelp tidligere. Jeg gikk også i en stor klasse på en stor skole, og jeg mener vi var for mange elever og for få lærere. I tillegg lav kunnskap om psykisk helse, så vi som trengte ekstra hjelp ble ikke fanget opp og fikk ikke den oppfølgingen vi trengte. For meg var det en svikt som jeg fortsatt er veldig skuffet over.

Utredningen tok lang tid, og hun fikk ikke satt diagnosen før hun gikk på videregående. Men heller ikke der ble hun møtt med den støtten hun trengte.

– Jeg ble til slutt bedt av en lærer om å bare droppe ut, fordi hun mente at jeg lagde for mye styr for de andre i klassen, sier hun.

Redningen for henne og skolegangen var å begynne på KVN videregående skole på Nesna.

– Det var en helt annen opplevelse. En mindre skole hvor det var enklere å bli sett og forstått av lærerne. Der fikk jeg den støtten jeg virkelig trengte for å få gode karakterer og fullføre påbygg, sier hun.

Celina setter stor pris på samboeren Tilde Nikoline Griegel og sønnen deres.

I dag er hun mamma til en gutt på ni måneder, og erfaringene hennes fra oppveksten påvirker i stor grad valgene hun tar, og det hun ønsker for han.

– Jeg er veldig redd for at han skal oppleve det samme som meg hvis han får utfordringer. Jeg ønsker blant annet at han ikke skal gå på en stor skole og i en stor klasse slik jeg gjorde. Det er faktisk en av mine største frykter, sier hun.

– Jeg er også bestemt på at han skal få være et vanlig barn, og da må jeg lære å tåle støy, matsøl, rot og mye av det som egentlig gjør meg veldig overstimulert. Jeg vil møte han på en bra nok måte uansett hvilke behov han får, og ikke være en forelder som viderefører generasjonstraumer, legger hun til.

– Det var først da mye falt på plass

Lisa Hanssen fikk ADHD-diagnosen for to år siden, og for henne ble det starten på en ny forståelse av seg selv, barna sine og sin egen oppvekst som hun har klart å legge bak seg.

– Jeg gikk i traumebehandling i tre år, og det var gjennom den behandlingen at jeg ble bedt om å også ta ADHD-utredning. Det var først da jeg diagnosen at en del falt på plass for meg, sier hun.

Traumer preget oppveksten til Lisa, men forklarte ikke alt. Først i voksen alder fikk hun vite at hun også har ADHD.
Foto: Privat

Hun forteller om en oppvekst preget av mye utrygghet og vold, og om en skolehverdag der hun aldri helt fant seg tilrette.

– Jeg slet med å tilpasse meg i skolen, og begynte å henge med andre som også hadde utfordringer og følte seg utenfor. Vi skulket skolen mye sammen, og etter hvert ble rus en stor del av livet mitt, forklarer hun.

I ettertid har hun fått en ny forståelse av det hun gikk gjennom.

– Det var først da jeg fikk satt diagnosen at jeg lærte at det ofte er en sammenheng med ADHD. Vi har høyere risiko for å drive med «selvmedisinering» og å utvikle avhengighet for blant annet rusmidler, koffein, nikotin og pengespill. Alt som kan gi et rask «dopaminkick».

Hun beskriver også hvordan krav og forventninger fra voksne ofte førte til en følelse av nederlag, noe som gikk utover selvfølelsen.

– Noe av det verste jeg kunne få beskjed om som barn var at jeg måtte bare gjøre «det og det», og så kjenne den største skuffelsen over meg selv for at jeg ikke klarte det. Voksne kunne fremstille det som helt enkle oppgaver, men det var bare ikke enkelt for meg.

Hun droppet ut av ungdomsskolen, men opplevde å få en ny start da hun senere flyttet til Nesna.

– I likhet med Celina, så var det KVN på Nesna som berget skolegangen min også. Jeg ble virkelig sett og forstått på en mindre skole. Da jeg flyttet kom jeg meg også bort fra det dårlige miljøet jeg var i på Mo, og de problemene jeg hadde av å bo hjemme, sier hun og legger til:

– Jeg ble også mamma da jeg var bare 20 år, og det var virkelig det beste som kunne skje for meg.

Lisa ble ung mor da hun var bare 19 år, noe hun er veldig glad for i dag.
Foto: Privat

I dag har hun to barn på 12 og 16 år, som begge er under utredning for ADHD. Diagnosen er i stor grad arvelig, og hun er opptatt av at de skal lære seg å leve godt med den.

– Barna mine er lik meg på mye og har mange av de samme symptomene. Jeg hater egentlig rutiner, planlegging og å knytte meg til avtaler. Samtidig er jeg helt avhengig av det for å kunne fungere i hverdagen. Men det er også en del andre ting jeg ikke er så nøye og streng på som mamma, som kanskje andre foreldre hadde brydd seg mer om.

Hun beskriver hjemmet som en trygg sone hvor de kan være seg selv. Utenfor er det ofte fokus på å maskere og passe inn.

– Vi har det så godt hjemme og der kan vi være rare sammen. Jeg er opptatt av at de skal ha det mye bedre enn det jeg selv opplevde som barn og ungdom, sier hun.

Behandlinger og forståelse

Det som startet som gruppetimer ved VOP (voksenpsykiatrisk poliklinikk), utviklet seg raskt til et sosialt fellesskap for de tre kvinnene. Selv om behandlingen er ferdig, holder de fortsatt kontakten med hverandre og resten av gjengen gjennom en Snapchat-gruppe.

Selv om historiene deres er ulike, deler de mange av de samme erfaringene. Følelsen av å ha vært utenfor, og tanken på om livet kunne sett annerledes ut dersom noen hadde sett dem tidligere, går igjen hos alle deltakerne.

Samtidig speiler historiene deres en større samfunnsutfordring: ADHD oppdages ofte senere hos kvinner enn hos menn, og mange bruker år på å ikke forstå hvorfor hverdagen oppleves vanskeligere enn for andre.

– Jeg trengte virkelig de gruppetimene. Det har hjulpet mye å høre andre sine ulike erfaringer, og det å få høre at man ikke er så alene og «gæren».

– I timene har vi blant annet hatt mindfulness og atferdsanalyse, og vi har lært mye av hverandre gjennom øvelsene. Det skulle absolutt ha vært et tilbud for alle med ADHD, men den type behandlingsopplegg var aldri et tema da jeg fikk diagnosen som ungdom, sier Celina.

– Jeg har prøvd ulike behandlinger i løpet av flere år for å forbedre psyken min, og jeg går jevnlig til psykolog. Men gruppetimene er absolutt det jeg føler har hjulpet meg mest, sier Lisa.

Celina, Oda Marie og Lisa møttes og ble kjent gjennom gruppetimer for voksne med ADHD hos VOP. En behandling som de føler har hjulpet dem mye.
Foto: Kathinka K. Herbst

Alle tre er tydelige om at de ikke ønsker å innta offerrolle. De vil dele sine opplevelser for å bekjempe myter og fordommer om ADHD.

– Jeg merker at noen kan bli litt sjokkerte og synes synd på meg når jeg forteller om oppveksten min og utfordringene jeg har hatt. Men det er ikke synd i meg. Jeg har det jo veldig bra i dag, sier Lisa.

Både Celina og Lisa forteller at medisinering er viktig for dem, men understreker at hver enkelt må finne det som passer for seg i samråd med lege.

Ifølge ADHD Norge vil mange voksne ha behov for medikamentell behandling over tid, ofte i kombinasjon med tilrettelegging og andre tiltak.

– Medisin er ingen «quick fix». Det krever tid og tilvenning for å finne ut hva som fungerer. Det ble feil dosering for meg de første årene etter at jeg fikk diagnosen, og da bare sluttet jeg. Jeg begynte igjen ti år senere da jeg var i en slags livskrise, og da merket jeg stor forbedring. Nå vet jeg nøyaktig hva jeg trenger og hvor ofte, sier Celina.

Samtidig har hun opplevd at medisinering også kan hindre valg av utdanning og yrke.

– Drømmen min var å bli politi, og jeg scoret høyt på alt av fysiske tester. Men jeg fikk streng beskjed om at man ikke kan komme inn i Forsvaret eller på Politihøgskolen hvis man bruker ADHD-medisin. Da måtte jeg velge mellom den drømmen, eller å miste resepten til det som faktisk gjør at jeg fungerer i hverdagen. Jeg visste at jeg uansett ikke ville klare å fullføre utdanningen uten medisinen uansett, så da ble valget egentlig tatt for meg.

– Noe som også er positivt for meg

En studie om voksne med ADHD viser at de som er bevisst på sine egne styrker og hvordan de skal bruke dem, vil få bedre livskvalitet og færre psykiske vansker.

Deltakerne i studien rapporterte blant annet at de har høyere grad av kreativitet, nysgjerrighet og evne til å tenke annerledes enn de som ikke har diagnosen.

Celina mener det er viktig å fokusere på styrkene som mange opplever med ADHD opplever å ha.

– Jeg opplever ADHD som en kraft og noe som er også positivt for meg. Jeg har alltid gitt mye av meg selv, vært veldig sosial og hatt mye energi. I tillegg kan jeg ofte få hyperfokus, og da er det alt eller ingenting. Og flere ganger gjennom livet har det vært en fordel for meg også, forklarer Celina.

Samtidig understreker hun hvor store individuelle forskjeller det er.

– Hvis du har møtt én person med ADHD, så har du bare møtt én. Vi tre har den samme diagnosen, men det er også sprøtt hvor forskjellig vi er. Vi har ulike grader av den og ulike symptomer. Jeg og Lisa har den typen med hyperaktivitet som flest gutter har, og Oda har den som mange jenter har med uoppmerksomhet og mest indre uro.

Arkivfoto: Lisa Hanssen driver for seg selv som vippetekniker i virksomheten sin Lashes By Lisa Hanssen. En jobb hvor hun får gjøre noe hun interesserer seg for, og i stor grad kan styre sin egen arbeidstid.
Foto: Beate Nygård Johansson

Hun mener mange med ADHD også har egenskaper som kan være en styrke i arbeidslivet.

– Det mange med ADHD kjenner seg igjen i, er at vi ofte fungerer veldig godt under press og i krisesituasjoner. Det finnes mange aktive yrker vi kunne passet godt til og blomstret i, så lenge vi får muligheten til å vise det, sier hun.

I dag jobber Celina som BPA, og Lisa driver for seg selv som vippetekniker. Oda prøver å finne sin vei tilbake til arbeidslivet, og har samtidig startet nettbutikken Hverdagskos.no hvor hun selger strikketilbehør.

– Jeg må finne noe som passer for meg, og som ikke fører til at jeg bruker opp all energien på jobb og har ingen overskudd når jeg kommer hjem. Akkurat nå trives jeg i arbeidstrening hos Mo Ull, og det passer også med interessen min for strikking. Jeg vet i hvert fall at jeg ikke passer til å sitte stille på et kontor en hel arbeidsdag, sier Oda.

Nytt lokallag for Rana og omegn

Da muligheten kom til å starte et lokallag for ADHD Norge i Rana og omegn, var valget enkelt for Oda og Celina. Der har de et tydelig mål om å bidra til mer kunnskap og forståelse for ADHD, slik at færre må gå like lenge uten svar som de selv gjorde. Med et lokallag vil de blant annet skape en møteplass og dele informasjon.

ADHD Norge

ADHD Norge er landets største frivillige interesseorganisasjon innen psykisk helse på feltet ADHD.
Organisasjonen er en landsdekkende medlems- og interesseorganisasjon for mennesker med ADHD, deres pårørende, fagpersoner og andre interesserte.

ADHD Norge ble stiftet i 1979 og har over 19 000 medlemmer. Med visjonen om et godt liv for alle med ADHD arbeider organisasjonen for å spre kunnskap og forståelse, styrke rettigheter og likestilling, utvikle aktiviteter i tråd med medlemmenes behov og bidra til økt kompetanse i hjelpeapparatet, samfunnet og politiske miljøer.

Kilde: adhdnorge.no

– Jeg er med i styret fordi ønsker bedre tilbud for barna våre og de andre som vokser opp i dag. I tillegg vil vi hjelpe de som får diagnosen som voksen og kanskje føler at de står alene, sier Celina og legger til:

– Vi har foreløpig bare hatt ett møte, og det er viktig for meg at vi får til flere. Vi planlegger også å arrangere fagdager hvor man blant annet kan få vite hvilke rettigheter man har, og hva man har krav på av ulike støtteordninger. Det var aldri et tema da jeg selv fikk diagnosen, og jeg har allerede lært en del nytt av ADHD Norge.

Lokallaget skal arbeide for å skape møteplasser, aktivitet og støtte for barn, ungdom og voksne med ADHD, samt pårørende og andre interesserte i regionen. Lokallaget dekker kommunene Rana, Hemnes, Nesna, Lurøy, Rødøy og Træna,

Oda påpeker at foreningen også er for pårørende.

– Det er veldig viktig med mer kunnskap gjennom alle ledd. Kunnskap er makt. Det er mange som trenger å sette seg inn i hva det innebærer å leve med ADHD. Det er vanskeligere å håndtere utfordringene hvis ikke foreldre og andre pårørende forstår det, og de bare opplever at de blir oversett og misforstått, sier Oda.

– Særlig mange jenter med ADHD «faller mellom to stoler». De blir ikke oppdaget fordi symptomene deres ofte ikke passer med det folk alltid har forbundet med diagnosen. Men nå kan vi klare å snu utfordringer til fordeler for flere. Med rett støtte har folk med ADHD uante krefter, legger Celina til med et smil.

LES OGSÅ:

Rana Blad Ung, Rana | De fikk ikke den hjelpen de trengte som barn: – Med rett støtte har folk med ADHD uante krefter

Tags: