De borgerlige partiene styrer i nesten alle de store kommunene her til lands. Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Bærum, Kristiansand, Drammen, Asker, Lillestrøm, Fredrikstad, Sandnes, Sandefjord, Nordre Follo, Sarpsborg, Tønsberg, Skien, Bodø og Moss har alle en ordfører fra Høyre.

Det er to unntak fra regelen blant de 20 største kommunene: I Ålesund er ordføreren også borgerlig, men fra Frp. Det eneste rødgrønne unntaket finner vi i Tromsø. Her er det som kjent Gunnar Wilhelmsen (Ap) som er ordfører.

Han følger en lang tradisjon. Tromsø har lenge vært en rød kommune. Siden 1999 har Arbeiderpartiet «eid» ordførerkjedet, med unntak av de fire årene da det borgerlige byrådet styrte kommunen, fra 2011 til 2015.

Ved kommunevalget om 17 måneder har de rødgrønne styrt i tre nye perioder på rappen. Den siste meningsmålingen i Nordlys, som ble tatt opp i februar, viste dessuten at posisjonspartiene beholder makta.

Men selv om venstresiden fortsatt står relativt sterkt i Tromsø, er det flere forhold som tilsier at vi kan få et regimeskifte:

For det første: Frp seiler i medvind, både nasjonalt og lokalt. I måling etter måling er de det største partiet. I Nettavisens måling rett før påske sa mer enn 30 prosent at de vil ha Fremskrittspartiet. Avstanden ned til Arbeiderpartiet var på over ti prosentpoeng.

I Nordlys-målingen i februar var Frp størst også i Tromsø. Her var det riktignok langt jevnere mellom Frp (24,7 prosent) og Ap (23,1 prosent).

For det andre: De som til enhver tid har makt, utsettes for styringslitasje. Frp har verken makta i Tromsø eller i regjering. Dermed kan de spille rollen som opposisjonsparti fullt ut, noe Frp mer enn noen andre er gode til.

I Tromsø-politikken har Bjørn-Gunnar Jørgensen og co. lenge profittert på å være et tydelig motsvar til Arbeiderpartiet og de andre samarbeidspartiene, enten det handler om kommuneøkonomi, bompenger eller boligbygging.

For det tredje: Arbeiderpartiet i Tromsø er på defensiven i flere saker, særlig når det gjelder kommuneøkonomien. Frp vil bruke den begredelige situasjonen for alt den er verdt, og appellere til mange som merker kutt og dyrtider på kroppen.

For det fjerde: Frp og Høyre samarbeider tilsynelatende godt i Tromsø-politikken om dagen. Det har ikke bestandig vært tilfelle. Ved forrige kommunevalg skilte de borgerlige parhestene lag som følge av bompengesaken.

De siste årene har imidlertid Frp og Høyre samlet seg om et alternativt budsjett, og alt tyder på at de går til valg som én koalisjon. Da Frp, Høyre og Venstre gikk til valg som en enhet i 2011, vant de også velgerne i Tromsø.

For det femte: Den borgerlige alliansen vil med stor sikkerhet jobbe for å gjeninnføre byrådsmodellen i Tromsø. Det er en modell som på sitt beste er mer effektiv, og som ansvarliggjør politikerne i større grad enn i dag. I en valgkamp kan dette brukes som et trumfkort for Frp og de borgerlige overfor velgerne.

Så er det flere forhold som ikke taler til Frps fordel. Og det er lenge til september 2027. Nærmere bestemt 17 måneder. Det er en hel evighet i politikkens verden. Mye kan skje.

Arbeiderpartiet har utvilsomt en jobb å gjøre. Partiet trenger en stemmesanker som ordførerkandidat. Det er uvisst om det blir Gunnar Wilhelmsen eller en annen kandidat.

I tillegg må partiet levere politiske løsninger mens de sitter med makta. Det vil kreve særdeles tøffe prioriteringer framover.