Kan rocken fortsatt overraske, sånn egentlig – og samtidig gi deg et skikkelig kick i sentralnervesystemet?
Svaret får vi ett minutt inn i «Eidolon», fjerdesporet på Poison Ruïns nye album. Det er som å bli slått i trynet når adrenalin- og endorfinrusen er så sterk at smerten konverteres til nytelse. Rocksjokket er «til å ta og føle på». Som hun sa, brura.
«Just a shadow looming down. But I can feel the malice seething. Eidolon! Eidolon!»
Det er noe helt feil med stemmen til frontmann Mac Kennedy, men de desperate brølene hans blir helt rett midt oppi dette musikalske uværet. Ah, faen så deilig. Dette er rock som er svart i sinnet, svart i hjertet og svart i ræva. Hør bare den høyenergiske dommedagsbluesen «Pilgrimage».
Om verktøyene er gitar, bass og trommer skal det – i 2026 – godt gjøres å bygge en helt egen stil. Poison Ruïn moser sammen goth-rock, post-punk, hardcore og heavy metal, med en ny type krutt som resultat.
Men, vent! Det er også masse fin musikk på dette albumet. Bruken av synth gjør at vi i enkelte partier glir inn i et svært behagelig drømmeland. Dette er velkomne pauser fra marerittkjøret Philadelphia-bandet pumper ut, med nådeløs overbevisning. «Howls From the Citadel» er en psykedelisk folkballade hvor sollyset svir i panna, mens den milde brisen stryker deg varsomt over nakken.
Lysglimt til tross – alt sammen passer fint inn i den okkulte estetikken, og åpenbare fetisjen for middelalderen, som preger albumet. Tekstene, og den grimme auraen som omfavner hele opplegget, hvisker ut grensene mellom virkelighet og fantasi.
Denne miksen: Fra mørke til lys, og fra sinne til ømhet, gjør «Hymns From the Hills» til et makeløst album. Bandets tre forrige skiver har hatt sine øyeblikk, men her har kvartetten funnet et nytt og høyere nivå.
Lo-fi-entusiaster blir kanskje skuffa, men Poison Ruïn har denne gangen ofret kjellerlyden for å litt mer muskler og finesse fram i lydbildet. Det må jo ikke låte som en gammel kassett som har blitt piratkopiert 666 ganger, for å få formidlet faenskapet i musikken.
Dette er nemlig også melodisk musikk, hvor gitarspillet er alt annet enn plankekjøring. Som med mye annen godlyd, vokser disse 13 låtene for hver gjennomlytting. Til slutt er du avhengig.
Andre halvdel av denne skiva er litt mindre metal, og hakket nærmere punkrock, enn på kvartettens tidligere utgivelser. Flere låter fremstår som basketak mellom Ramones og Discharge, med Crime & the City Solution som krigshissere. Jepp, tenk for et syn det ville ha vært! I «Serpent Curse» stjeler Poison Ruïn flere riff, deriblant ett fra Radio Birdmans klassiker «New Race».
På metalfronten er tidlig Celtic Frost den gjennomgående vibben Poison Ruïn kanaliserer. På albumets avslutningslåt, «The Standoff», tar går bandet først helt black metal-bananas, gjennom en haglskur av blastbeats, før de tar farvel gjennom å dra oss ned i en bekmørkt punkrock-bunker.
Jeg vet ikke hva slags prestasjonsfremmende urter Poison Ruïn har kasta på leirbålet der oppe i fjellsida, under innspilling av «Hymns From the Hills», men jeg spør meg selv: Er årets album allerede levert?