Duoen hadde i første halvdel av 2024 begynt på et nytt album, før en tragedie på sommeren skulle ramme familien med en voldsom kraft hinsides de flestes fatteevne. Barnebarnet Bebe King var ett av flere ofre som ble drept i en meningsløs voldshendelse i Stockport, som havnet i overskrifter i medier verden rundt.

Om naturen oppfører seg, skal man slippe å oppleve sine egne barns død, og sine egne barnebarn i særdeleshet. Det er slikt man aldri vil komme over, og der hver og en selv må lete etter egne måter å forsøke å deale med det på, om noe slikt i det hele tatt går.

Selv for et godt etablert ektepar dealer man forskjellig med sorgen, savnet og synet på livet på hvert sitt individuelle vis etter noe sånt. Michael og Lou la derfor duoplata på vent og begynte heller å skrive på hvert sitt soloalbum.

Michaels skive er først ut, og det har blitt ei plate som er vekselvis vond og fin å høre på. Fin, fordi låtene er noen av de sterkeste han har laget, fordi han synger helt suverent, fordi produksjonen er utsøkt og fordi plata oppleves både nær og personlig, uten at det tar bort alle plass til det musikalske.

Coveret, med tittelen «Nothing Can Hurt Me Anymore», og et bilde av bestefar Michael tatt bakfra, som med bøyd hode går langsmed ei elv, mens han holder en stor teddybjørn under armen, er alene nok til å gispe etter luft her. Så er det da også ei sterk plate i andre enden her, som bugner over finfine og fjonge referanser.

Åpningssporet «The Golden Hour» har noe springsteensk og «Racing in the Streets»-aktig over seg, bare et knepp opp tempomessig, men der pianoet introduserer låten og sjøsetter plata. Den har noe livskraftig, viljesterkt og styrkende over seg. Og det trenger vi, for tematikken er beinhard og, vil jeg anta, bearbeidende for fortellerstemmen.

Låten både letter på hjertet over sorgen de pårørende fra drapsofrene opplevde, og hvordan kyniske krefter i Englands ytre høyre forsøkte å slå politisk mynt på tragedien. «We took our sorrow home – some took it to the street». Tematikken er dessverre allmenngyldig, global og gjenkjennelig.

Han sveiper innom det samme i den eminente «La Bamba in the Rain», en låt som høres ut som Tom Russell har co.-skrevet The Clash’ «Lover’s Rock», og der han røsker tak i den litt plumpe flaggpatriotismen vi har sett utspille seg i England siste året. Den råsterke og lett crooneraktige «Die of Shame» tar for seg mediedekningen av Stockport-tragedien, der han synger med masse kraft og patos i refrenget.

Dette er ikke lyden av en slagen mann, men heller en bestefar, far og medborger som midt i sitt livs verste krise også evner å slå fra seg og klaske neven i bordet og sette skap på plass.

Tittelsporet følger på, en låt med en megetsigende tittel, og som man skal være bra emosjonelt avstumpet for ikke å bli rent i senk av. Melodisk minner den stundom om Townes Van Zandts «Waiting Around to Die» (Michael har da også både covret og spilt inn Townes, og sågar spilt inn en duett med ham), og måten han synger om deres for evig mistede og tapte barnebarn er bare hjerteskjærende. Og helt usigelig vakkert.

Så er det noe her som bare er veldig pent. Duetten «Just a Girl in the Summertime» (som har samme lyriske anslag som i Grant Lee Buffalos «Jupiter and Teardrop»), med amerikanske Erin Moran, er som en britisk og sløy analogi til Velvet Undergrounds «There She Goes», bare at det er synges «Where She Goes».

Platas kanskje aller fineste spor er mollstemte «In the West». Her synger han altså så bra og inderlig, og med det sørgmodige munnspillet til Clive Mellor (som både Richard Hawley og Liam Gallagher har lånt tjenestene til, og som også er medprodusent på skiva), er det nesten til å besvime av.

Midt i all sorgen, i raseriet og frustrasjonen, er det også plass til pur kjærlighet og vakre, lyriske broderier. «Grow Old with Me», som kunne vært noe vintage Van Morrison og T Bone Burnett kunne gjort sammen, er av det virkelig oppløftende slaget.

Dette er etter all sannsynlighet den mest personlige, poetisk sterke og imponerende plata du får høre i år. Sorgbearbeidelse er noe man aldri blir ferdig med, men det er utrolig fint at det finnes noe få a oss der ute, som evner å lage kunst av det, sette ord på det og lage nydelige melodier for å gi det hele større armslag og felles trøst.

Plata ble sluppet 4. april, på Bebes bursdag. Hun ville vært så kry.