Man kunne sagt mye om rytmene. De kødder med deg! Skakkskeive taktarter bryter plutselig opp i en diskobeat med så dype lommer at det er til å bli mo i knærne av.
Når skarptrommen i for eksempel «Mata Zyklek» lander et slag foran grunnslaget, skaper det en følelse av å falle fremover i musikken. Denne typen rytmisk illusjon forplanter seg i kroppen og finnes i hopetall på «Vol. II».
Gitaren Khn spiller på har komisk mange bånd. Dette lar hen spiller kvartnoter – toner som ligger mellom de tolv tonene som er vanlig i vestlig musikk. Helt enkelt, gir det en følelse av at noe er surt.
Det virker kanskje mer eksotisk ut enn det er. Tankene går umiddelbart til Altın Gün eller Ali Farka Touré. Der det blir spennende er når Angine de Poitrine kombinerer dette med polka, som i «Utzp» – ett av høydepunktene på albumet. What-the-fuck-faktoren er åpenbar og det liker jeg.
Bandet omtaler estetikken sin som dadaistisk og kostymene er en slags Andy Kaufman-vits. Dette er et band med mye humor, og et sterkt konsept, selv om jeg ikke aner hva budskapet er.
I en kommentar på YouTube skriver en person ironisk at «Dette er det første som gir mening i 2026». I en turbulent og skiftende verden, er det kanskje ikke rart folk kjenner et behov for denne typen meningsløshet. Det har vi sett før.
Dadaismen vokste i sin tid fram som en reaksjon på industrialiseringen. Kunstnerne brukte absurditet for å bryte ned rasjonelle systemer de mente førte til første verdenskrig og de påfølgende fascistiske strømningene i Europa. Den analysen kan man være enig eller uenig i.
Det som i hvert fall er sikkert, er at Angine de Poitrine gjør sitt ytterste for å bryte ned gjenkjennelighet. «Vol. II» viser at kompleks kunst verken trenger å være kalkulert eller kald selv det i høyeste grad kan oppleves fremmedgjørende.