Alle kaller ham Uffe. «God’gutten» fra Drammen, som kan vise til et så fargerikt liv at de fleste må tilstå at de framstår som heller kjedelige. Uffe kan vise til en oppvekst i Wien, mange, mange møter med Dalai Lama, turen til Himalaya som nesten kosta ham livet, flere år i kø da han ventet på en nyredonor og da han kjempet seg ned fra 180 kilo i kroppsvekt til 98.

Her er det rett og slett mye å ta av, og Uffe byr på seg selv. Og før intervjueren starter, så tar Uffe kommandoen.

– Det var på tide å gi seg som sjefredaktør for Se og Hør nå. Jeg vil ta sats og søke nye eventyr. Vet ikke hva jeg skal gjøre framover, men det dukker helt sikkert opp noe. Kanskje en ny jobb i media, sier Uffe forsiktig.

KONTROLL: Ulf André Andersen ettårs-kontroll etter nyretransplantasjon. Her sammen med Sykepleier Helga Grimstad Sørhøy.

Uffe er på mange måter den perfekte journalist. Nysgjerrig, uredd, lett å åpne seg for og fullstendig lojal. Men det var på ingen måte journalistikken han var skapt for. Uffes pappa var overlege ved blant annet Drammen sykehus. Han jobbet flere steder: Ullevål og sist på Ringerike sykehus, og ønsket at sønnen skulle følge i hans fotspor. Slik ble det ikke. Uffe valgte å hoppe fra den ene utdannelsen til den andre. Han var rotløs, og samtidig fullstendig overutdannet.

– Ja, det ble vel mye skolegang. Jeg studerte statsvitenskap, jus, kunsthistorie før jeg tok Journalisthøgskolen, deretter mellomfag i statsvitenskap, så deler av hovedfag i journalistikk på Blindern, før jeg tok førsteavdeling jus, semesterfag i kunsthistorie.

Det hører med til historien at Uffe også tok en masterutdannelse i digital ledelse med innovasjon og utvikling ved BI – en utdannelse faktisk arbeidsgiveren Aller betalte.

Det var i militæret interessen for journalistikk dukka opp. Her ble Uffe hekta på Dagbladet, og den journalistiske karrieren starta så smått. Etter militæret skrev han i Universitas, deretter videreutviklet han dette til også å gjelde mindre blader.

HARDTRENING: Kroppen har krevd sitt i mange år. På sitt tyngste veide Uffe nesten 180 kilo. Nå gir «Uffe» kroppen det den trenger.

Uffe har selvsagt også vært gründer. Sammen med sin søster startet han et golfblad. De hadde begge fattet interesse for golf, og hva var mer naturlig da enn å starte sitt eget golfblad?

– Det var slik jeg var. Golfbladet vårt ble til en kveld jeg lå hjemme og så på TV. Ble litt fanga av øyeblikket, og gikk ut for å kjøpe et golfblad. Men det fantes ikke. Dermed var vi i gang. Selvsagt måtte Norge ha sitt eget golfblad, sier Uffe.

Uffe og hans søster var imidlertid «litt feige». De samarbeidet først med Bonnier, men turte ikke å satse egne penger, og da tok Bonnier med sin kapital like godt hele det norske markedet.

– Det var bittert, men vi fikk mye ut av gründerperioden. Det var morsomt og det vi tjente mest penger på var å kjøpe et trykkeri som kunne trykke logoer på golfballer. På den tida kom de fleste av ballene fra USA, og det tok flere måneder å få ballene levert. Og det utnyttet vi, oppsummerer Uffe.

Men det skjer alltid noe i Uffe Andersens liv. Nå var det tid for mer faktabasert journalistikk, og Uffe dro til Asia. Journalistikk i konfliktområder var overbygningen. Uffe hadde så vidt hørt at radioen Voice of Tibet hadde starta opp, etter at Uffe kom hjem fra Asia-turen.

– Da ble jeg spurt om jeg kunne bidra og fant ut at dette kanskje var noe for meg.

Men først var det journalistikk i konfliktområder. Etter litt fram og tilbake «havarerte» Uffe i Himalaya, og hva var vel da mer naturlig enn å fikse et intervju med selveste Dalai Lama. Som tenkt, så gjort.

GIR ALT: Etter seks år i donorkø og 80 kilo ned i vekt har trening blitt en livline. Her sammen med PT Idar Sørensen på SATS Ullevål.

Og dette møtet ble ikke bare en «onetimer». Uffe fra Drammen har møtt Dalai Lama 10 til 15 ganger, jobbet med å bygge radiostasjonen Voice of Tibet, og brukt mye tid i Nord-India.

– Det var Erik Bye og jeg. Bye fikset gammelt radioutstyr, og jeg jobba med innholdet. Erik fronta radiostasjonen i Norge, og skaffet selvsagt hardt tiltrengt PR. Det var intervjuet mitt med Dalai Lama som trakk meg inn i dette. Det ble fanga opp, jeg ble spurt om å bli med og vips så var jeg en aktør i Voice of Tibet, forteller Uffe som sin «tibetanske periode».

Etter hvert flytta Voice of Tibet sitt miljø til India, og Uffe ble med en stund, men sakte ble tibetanerne et tilbakelagt kapittel.

På veien rakk Uffe også å finne sin «love of his life». I et selskap møtte Uffe tilfeldigvis fotografen og arkitekten Hanne Jonassen.

– Hanne bodde i kollektiv sammen med en venn av meg. Og selvsagt var øyeblikket en fest der jeg skulle lage en 12 retters middag. Jeg tror Hanne faktisk syntes jeg var en dust etter den festen, sier Uffe til Magasinet.

Uffes plan var å reise «ut i verden» og lage journalistikk, men først jobbet han i Hamburg.

– Da ringte plutselig Hanne, og ville bli med på den store journalistiske reisen. Vi to dro ut som venner, og kom hjem som kjærester. Siden har vi holdt sammen, og også laget tre flotte barn, sier Uffe.

Men utfartstrangen er et kjent begrep i familien Andersen. Sannsynligvis startet det hele med Uffes bestemor, som kom fra en fattig og svært stor familie i Wien.

– De var 14 eller 15 søsken, og hadde svært lite penger. Dette var mellomkrigstiden, og like etter første verdenskrig ble min bestemor sendt til Norge for å fetes opp. De ble kalt wienerbarn, og det ble gjort i regi av Røde Kors. Planen var å være i Norge en sommer. Hun kom til en familie i Drammen-distriktet. Det viste seg imidlertid at vertsfamilien ble så glad i min bestemor at de like godt adopterte henne. Og slik ble min wienerbestemor norsk, bosatt i Buskerud. Seinere viste det seg at hun også hadde en bror i Drammen, men de var ikke orientert om hverandre. Det kom seinere i den besynderlige historien hennes, forteller Uffe.

Hans bestemor giftet seg med en nordmann, og ble boende i Drammen til sin siste dag. Uffe, derimot, skulle få et helt annet forhold til hennes fødeby Wien.

– Min far valgte å studere medisin i Wien, og min familie bodde i den flotte hovedstaden i flere år. Jeg skjønner nok fortsatt tysk, men kan dessverre ikke snakke språket lenger, sier Uffe Andersen.

Familien Andersen flytta hjem etter at Uffes pappa var ferdig utdannet, men Uffe har blitt fløyet til Wien mange, mange ganger opp gjennom årene.

– Mine foreldre hadde jo familievenner der nede, i tillegg til at vi hadde familie. Dette medførte jevnlige besøk i Wien opp gjennom årene.

Men vi må tilbake til voksenlivet. Uffe hadde også en periode da han spesialiserte seg på å drive fram restauranter.

PLIKTOPPFYLLENDE: Ulf André Andersen trener minst to ganger i uka, og holder vekta. Nå ser han fram mot nye eventyr.

– Ja, jeg var i en periode svært opptatt av å skape noe, og da var jeg med og etablerte restauranter. Sult og Tørst, Helt Rått, Gloria Flames og mange flere. I tillegg skrev jeg matbøker sammen med de jeg startet med, der vi brukte navnene til restaurantene som tittel. Jeg solgte unna restaurantene etter hvert, forteller Uffe.

Og så var det journalistikken, da. Det ble Uffe Andersens liv. Han er kjent for å ha et vel utbygget kontaktnett og han elsker å ha en makker å jobbe sammen med. Det hører også med til historien at Uffe elsket at makkeren bisto med skrivearbeidet.

Det starta med Universitas, fortsatte med Voice of Tibet, deretter litt journalistikk fra konfliktområder før han starta golfbladet og etter hvert la ned dette.

– Så hadde jeg en periode da jeg var veldig fascinert av TV, og jobba litt for TV Norge-nyhetene. Plutselig var jeg med på nysatsingen Nyhetskanalen, som hadde tatt mål av seg til å bli et slags mini-CNN i Norge, med Amedia som deleier.

Men Uffe og kompani måtte innse at denne nisjen ikke var stor nok i lille Norge. Nyhetskanalen gikk konkurs, og gjengen som jobbet dag og natt gikk tilbake til startstreken.

– Da ble jeg med på en forbrukersatsing som het Tett På. Det var et forbrukermagasin, som ble eid av Arve Juritzen. Her ble jeg heller ikke lenge, da det også ble lagt ned. Da var turen endelig kommet til Dagbladet. Jeg var jo kjempefascinert av Dagbladet, og målet mitt var å jobbe der. Slik ble det, forteller Uffe Andersen til Magasinet.

Det var heller ikke fred rundt Uffe i Dagbladet-perioden. Han var klubbleder, og plutselig sto han midt i den største nedbemanningen i media i moderne tid. Avisa skulle kvitte seg med nærmere 100 journalister. Uffe sto på for klubben sin dag og natt, og ble vel oppfattet som litt av en plagånd av de gamle eierne.

Til slutt endte dette med at Uffe slutta i Dagbladet, og gikk til Se og Hør. Først var oppdraget å rydde opp. Et oppdrag han absolutt leverte på. Deretter ble han nummer to for flere sjefredaktører, før han til slutt selv ble sjefredaktør.

Nå var sjarmøren fra Drammen på topp, i Norges største kjendisblad. I Se og Hør startet han raskt med et digitaliseringsprosjekt, noe han nå har lykkes med. .

Men plutselig kommer oppsigelsen fra sjefredaktøren etter ni år på toppen.

– Jeg hadde akkurat gjennomgått en vellykket nyretransplantasjon, og følte meg veldig mett. Vi hadde flere lesere enn Nettavisen og Aftenposten på nett og papir, og da var det vel på tide å gi seg. Det var målet da jeg satte meg i sjefsstolen.

Uffe hevder han tenkte at Se og Hør trengte å bli sett i kortene av nye øyne.

– Og hva var vel mer naturlig enn at jeg trakk meg tilbake, sier Uffe.

Gutten fra Drammen håper imidlertid det dukker opp enda en medial utfordring. Det er journalistlivet han brenner for.

– Det er vel nå jeg må lempe inn min største journalistiske tabbe? I starten av min karriere, på en av Asia-turene, møtte jeg en dame som hadde jobbet som kokk for Pol Pot. Tro det, eller ei: Jeg skjønte ikke at hun satt på en kjempestory, og jeg droppa intervjuet. Det hadde jeg ikke gjort i dag, sier Uffe og ler.

Og det var selve vendepunktet i hans journalistkarriere. Journalistikk handler om fakta og følelser.

Men livet ble etter hvert også dyrebart for Uffe. Han levde ikke akkurat et sunt liv, og kiloene raste på. På sitt tyngste veide Uffe nesten 180 kilo, og kroppen jobbet på høytrykk. Og det var da Uffe bestemte seg for at han skulle tilbake til Himalaya. Det kostet ham nesten livet.

Likevel skal han kanskje tilbake en siste gang førstkommende høst.

– Og det ble selvsagt tungt. Jeg verket i ledd og ankler, og begynte å spise kombinasjonen Voltaren og Ibux. Lite ante jeg at dette nesten skulle koste meg livet. Vel hjemme igjen kollapset nyrene, og jeg måtte starte med dialyse. Til slutt var nyrene så dårlige at jeg plutselig sto i donorkø, forteller Uffe.

ALLTID PÅ FARTEN: Ulf Andre Andersen står sjelden stille lenge av gangen.

Uffes problem var imidlertid at han måtte gå kraftig ned i vekt før han fikk transplantert ny nyre. Og det ble en kamp på liv og død.

– Det var knallhardt, men til slutt var jeg nede i 98 kilo og håpet kom tilbake etter mange år i dialyse. Jeg venta og venta, jobbet og trente i seks år før telefonen plutselig ringte.

– Nå er det din tur.

Det var overlegen på Ullevål sykehus, som fortalte Uffe at morgenen etter skulle han berikes med en ny nyre. Og den kom på plass, kroppen aksepterte den nye legemsdelen og Uffe var tilbake i storform.

Riktignok 80 kilo lettere enn på det verste, men fortsatt i storform og topp humør.

– Livet har startet på nytt. Jeg holder vekta og trener minst to ganger i uka, forteller Uffe Andersen.

Og det var godt nyren kom på plass, for i fjor høst fikk han telefonen om at kronprinsessens sønn, Marius Borg Høiby, hadde mishandlet en kjæreste. Selveste sjefredaktøren fikk ikke tak i journalistene sine og rykket selv ut.

Fortsettelsen kjenner hele Norge.

Men nå er Uffes oppdrag i Se og Hør over. Han leter etter nye fascinasjoner, noe oppdrag. Ingen vet hva Uffe finner på, men det blir helt sikkert noe spennende!