Jeg leste i dag et innlegg i en «til leie»-gruppe i Tromsø på Facebook. Det handlet om leieprisene i Tromsø.

Det er dessverre kjent for så mange tromsøboere å leve i usikkerhet for tiden. Frykten for ikke å klare å opprettholde et trygt og stabilt hjem for barna og seg selv, fordi boutgiftene har blitt ekstremt høye og stadig øker.

Jeg er selv uføretrygdet og nokså nylig blitt politiker. Jeg har lav inntekt og en ny varebil jeg har tatt lån på. Planen min er å gjøre den om til en trygghetsnødbolig, en campervan, slik at jeg kan sove litt roligere om natta. Dette er ikke bare min historie – det er mange andres virkelighet i Tromsø.

Det som skjer i byen vår nå, er at mange lever som om de var flyktninger i eget land. De bor der det er mulig å leie, men kostnadene knuser budsjettet.

Dette blir ikke alltid enklere av at man gjerne må bli i Tromsø på grunn av jobb, barns tilknytning til skole og venner, eller av familiære ordninger der barna bor hos skilte foreldre. Når leieprisene er så høye og etterspørselen så stor, er det ikke bare å flytte til billigere steder. Det må også være tid og rom for å opprettholde kontakten med venner, skolen og familien.

Det finnes fortsatt noen få som leier ut til lavlønte og barnefamilier, men mange opplever at tilbudene ikke dekker behovene til en familie som trenger plass og å ha et budsjett som faktisk går rundt.

Kostnadsbildet er massivt

Boligprisene er skyhøye, matvareprisene stiger, strømmen koster mer, drivstoffprisene er høye, og bompenger legger seg som en ekstra vekt på inntekten. For oss som allerede har lav inntekt, men også for de med normal inntekt, blir det praktisk talt umulig å få endene til å møtes.

Leieprisene er spesielt tøffe i Tromsø, men også i distriktene som ligger omkring byen, er det vanskelig å finne noe rimelig. Det er en realitet som gjør hverdagen preget av konstant bekymring og beredskap for hva som skjer hvis inntekten plutselig faller eller utgiftene hoper seg opp. En kan bare forestille seg det psykiske presset som øker hos mennesker og setter de i krise. Jeg skal ikke ta alt for meg nå, men dette kan gi så mange negative ringvirkninger.

Hvorfor skjer dette? Hva står på spill?

Å ikke ha et trygt hjem, eller leve med frykten, fører til utmattelse og i verste fall sykdom. Dette er ikke bare individuelle utfordringer, det er en statlig og samfunnsmessig utfordring som krever politisk vilje og systematiske grep. Hvis vi vil ha et bærekraftig Tromsø – med arbeidskraft, barn som får oppleve byens fellesskap, og en trygghet for alle innbyggerne – må vi skjerpe oss i måten vi styrer byens vekst og boligmarked på.

Turismen har vokst enormt og påvirker så klart bybildet, og det er ikke tilstrekkelig bare å skylde på Airbnb som synderen. Vi må tilpasse oss som en by i vekst, og kommunen må gå foran for å beskytte innbyggerne og deres hjem!

Som politiker og medmenneske tenker jeg at en må få ned usikkerheten omkring det å ha et tak over hodet for de som står svakest, og skape en tydelig, rettferdig og stødig vei mot et stabilt hjem for flere i Tromsø.

Dette innebærer å justere bostøtter og garantier slik at de dekker en betydelig del av boutgiftene for de som står lengst nede på inntektsstigen, og at pensjonister og andre med lav inntekt får nødvendig støtte slik at små marginer ikke fører til katastrofer hos våre egne innbyggere!

Derfor må kommunen prioritere bygging av flere kommunale boliger med lav leie. Vi trenger boliger som passer familienes behov – gjerne 2–4 rom – og som ikke lar markedet bestemme hvem som får bo hvor. Dette må være en langsiktig strategi, ikke et kortsiktig tiltak som blir revet bort av annet press.

Vi må også se på hvordan byen tilpasser seg en økt turiststrømuten å gjøre livet uoverkommelig for vanlige innbyggere. Det innebærer verktøy og reguleringer som balanserer behovet for boliger med næringslivets vekst og turistnæringen.

Og det er også helt nødvendig å styrke hjelpetilbudene som allerede finnes, slik at de når ut til de som trenger dem mest.

Veldedighetsorganisasjonene – som Tromsø Matstasjon, Hjelp oss å hjelpe, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon – gjør en enorm jobb, det har de alltid gjort, men spesielt nå, de trenger mer støtte fra kommunen når resten av systemet svikter!

Til slutt må vi se systematisk på hele byens velferds- og boligfelt. Vi må presse staten på mer midler og sikre at ressursene når ut til de som faller utenfor. Dette handler ikke bare om tall og planer, men om mennesker, menneskers liv, bolig og hverdagslige trygghet. Det handler om OSS – Tromsø sine folk.

Tromsø fortjener politikere som tar tak i de grunnleggende behovene – et tak over hodet og en rimelig livsførsel for alle. Vi kan ikke akseptere at folks trygghet blir en luksus.

Dette er ikke en enkel kamp, men jeg tror at vi kan vinne hvis vi står sammen.

Dette er mer enn en sak om tall og leiepriser. Frykten for å være boløs preger hverdagen for mange i Tromsø. Jeg kjenner den selv på kroppen.

Å være ny politiker med lav inntekt og uførhet gir meg et spesielt ansvar, jeg vil gjøre bolig og trygghet til en tydelig politisk prioritet så langt jeg kan. Planen min om å omgjøre varebilen jeg nylig kjøpte til min egen «nødbolig» er ikke bare en personlig løsning; det er en påminnelse om at det må finnes alternativer mens større løsninger lar vente på seg.

Jeg vil at Tromsø skal være et sted der voksne har eierskap til sine egne liv med tak over hodet, og at barn ikke vokser opp i frykt for å miste hjemmet sitt. Det er min personlige motivasjon.