Kven har ikkje drøymt om å head­banga til ei harding­fele eller å denga inn i folk i ein spring­leik-mosh­pit?

Oslo-baserte Gangar er bandet som skal lokka nye generasjonar til å visa djevel­horna sine. Med harding­fela i sentrum arrangerer dei tradisjons­musikk med rock, metall og jazz­element, men primært dei to først­nemnde.

Sjanger­kryssinga er ikkje bane­brytande – og Gangar føyer seg inn i ei etablert folk­rock-linje.

Spørsmålet er om dei lykkast med det.

Skilde sjangrar

Etter å ha lytta til «Dreng», deira andre album, er inntrykket mitt at folke­musikken og metallen stort sett kling åt­skild.

Dei er som stri einingar i ein interesse­konflikt.

Dette kjem til dømes fram i «Eg er liten eg». Her ligg metall­elementa over, under eller ved sida av hallingen etter Olav Berge, framført på harding­fele og sakso­fon, men sjeldan integrert med han.

Slåtte­melodien og riffinga verkar i stor grad uav­hengige av kvarandre.

Likevel insisterer Gangar på å spela hallingen til bastant tromming og riff som tilsyne­latande skal kle melodien. Det skapar eit uttrykk der slåtten nærast blir pressa gjennom og gir musikken eit preg av tvang.

Også utvalet av tradisjons­stoff er noko klossete.

Medan slåtte­melodiane og songane er lystige, peiker dei dystre riffa eller den rå hamringa frå slag­verket i motsett retning. Denne mot­setnaden blir ikkje utvikla til ein produktiv kontrast, men opplevd som å vera i konflikt med ein­annan.

Kvifor har Gangar valt heller uskuldige og venlege melodiar som «Vossa­valsen» og «Stabb­marsj» i staden for nifsare eller meir krenkande slåtte­melodiar?

Det kunne passa betre til det barske og kompro­miss­lause ut­trykket deira.

Plateomslaget til «Dreng» av Gangar. Måleri av mange menneske som dansar rundt eit bål om kvelden medan ein mann med hatt spelar fele.

BÅLFEST: Omslaget på albumet «Dreng».

Foto: Mikkel Brændsrød Bjørneboe / Grappa

Det skal seiast at det musikalske grunn­laget til Gangar er solid.

Slåtte­spelet til Mathias Thedens er stødig og berande, ofte godt under­bygd av Oskar Linder­berget på saksofon. Gitar, bass og trommer speler nåde­laus metall med over­tyding.

Bandet er open­bert sam­køyrt, med stramme arrangement og kontroll på det dei gjer.

Særleg dei prog­metal-inspirerte partia vekker eit engasjement i meg. Til dømes dei rytmisk intrikate riffa i «Sko­maker­hallingen». Der ligg det eit over­skot av spele­glede og teknisk briljant faen­skap.

Eg skulle berre ønskt at metallen og folke­musikken trengde djupare under huda på kvarandre – og braut fram som eit felles uttrykk.

Makta i eit riff

Eit godt riff kan opna himmel­portar og bera ein heil låt. På fleire av låtane til Gangar er riffa så omstendelege at denne krafta går tapt.

I «Bom bom» dukkar det til dømes opp eit rått riff mellom slåtte­partia. Dette fungerer særs godt for seg sjølv. Vekslinga mellom riff og slått er også vellykka.

Problemet oppstår når gitaren går inn som akkom­pagne­ment til melodien: Då blir lyd­bildet uover­siktleg, og det som fungerte bra kvar for seg, byrjar å skurra.

Bandet Gangar med bunadar og feler på raud bakgrunn.

NOKO SOM SKURRAR: Med pent knytte tørkle står Gangar sine vrengde kroppar framfor ein blodraud bakgrunn, klare til å driva djevelhorna or folket.

Foto: Anine Desire / Grappa

Noko av det betre på plata finn ein ofte i avslutningane.

Det kan vera den de­stabiliserande lange­leiken mot slutten av «Fjukan Rjukan», den Trondheim jazz­orkester-aktige slutten på «Bom bom» eller det wonky gitar­oppbrotet i «Vossa­valsen».

Desse meir eksperimentelle slutningane vekker interesse og introduserer ein vilje til å leika som eg elles saknar på plata.

Store namn, lite involvert

Gangar har med seg ei rekkje gjeste­musikarar på plata, som Tuva Syvertsen, Bare Egil, Synnøve Brøndbo Plassen og Karl Seglem.

Likevel set dei i liten grad preg på musikken.

Utover dei att­kjennande stemmene får desse artistane lite rom til å bidra med sine styrkar og kvalitetar, og dei framstår heller som pressa inn i Gangar sitt eige uttrykk.

Dermed kjennest bidraga meir som eit påskot for å nå eit breiare publikum enn som reelle kunstnar­lege samarbeid.

Bandet Gangar poserer utanfor døra til ei stavkyrkje under skyar på den blå himmelen.

VISUELL PROFIL: Å posera i portalen til ei stavkyrkje er truleg ein smart marknadsstrategi for deira internasjonale satsing, men kanskje mindre kreativt og salbart for eit norsk publikum.

Foto: Anine Desire / Grappa

Gangar framstår først og fremst som eit live­band retta mot store rocke­hallar og eit publikum som ønsker fysisk trøkk.

I slike scenario kan bandet sikkert smitta folke­mengder med sin høg­energiske rå­skap – og gjera folk galne etter hard­barka harding­fele­spel.

Trøkket skin uheldigvis ikkje gjennom på albumet, der noko av temperamentet, humoren og råskapen forsvinn.

Om albumet

  • Tittel: «Dreng»
  • Artist: Gangar
  • Sjanger: Folkemusikk
  • Utgitt: 10. april 2026
  • Plateselskap: Heilo
  • Bidragsytarar:
    Mattias Truell Thedens – hardingfele
    Oskar Goedvriend Lindberget – saksofon
    Richard Max – gitar
    Jonas Thrana Jensen – bass
    Henrik Dullum – trommer

Hei!

Eg er frilansar og folkemusikkritikar i NRK. Har du tips til noko eg burde høyrt, eller tilbakemelding på noko eg har skrive? 

Publisert

13.04.2026, kl. 10.50