– Jeg var 104 kilo da vi gikk i gang, og da var jeg ikke engang på mitt tyngste. Min fysiske alder var 64 år, og jeg var i fritt fall mentalt, forteller Chris Medina (42).

Vi sitter rundt kjøkkenbordet i det som de siste årene har vært familiens trygge havn. Formiddagslyset faller mykt inn gjennom vinduet, og i rommet henger duften av nystekte skoleboller. 

Det er åtte år gamle Mila som står for bevertningen denne mandagsformiddagen. Til pappas store glede – og frustrasjon.

– Hun har blitt helt hektet på baking og drømmer om å være med i «Bakemesterskapet junior». Det er fantastisk å se engasjementet hennes. Samtidig gjør alle disse fristelsene det … ja, litt mer utfordrende å holde dietten, ler han.

Latteren er varm, men bak den ligger et alvor. For tallene han ramser opp, handler ikke bare om vekt og målinger. De handler om et menneske som hadde mistet fotfestet – og som bestemte seg for å finne det igjen.

FØR OG NÅ: – Jeg var 104 kilo og i fritt fall mentalt, forteller Chris Medina. Deltagelsen i «16 ukers helvete» endre livet hans fullstendig.
Discovery

Snuoperasjon

I fjor lot han hele Norge få være med inn i det som føltes som et kontrollert sammenbrudd: 16 ukers nådeløs livsstilsendring på TV Norge. Når vi møter ham nå, er det en lettere utgave av Chris. Mer enn 20 kilo lettere, ja, men først og fremst klarere i blikket.

Og til tross for datterens nye lidenskap evner han å moderere inntaket. For selv om fristelsene er mange, har han lært seg å stoppe. Han skal ikke tilbake dit han var. Til en hverdag preget av depresjon, overvekt, konstant utmattelse, høyt blodtrykk og kolesterolverdier som varslet rødt.

– Den gamle Chris ville ha ruslet ned i butikken i pysjamas om morgenen, kjøpt en hel grillet kylling og spist den alene i løpet av dagen. Uten å skifte. Jeg prøvde kanskje å skrive en sang, ble trøtt, sovnet – og så gjorde jeg det samme igjen.

Han rister svakt på hodet, nesten som om han beskriver en fremmed. Ordene faller rolig, men de bærer vekten av skam og fortvilelse. 

På det mørkeste klarte han knapt å fullføre en eneste oppgave. Startet han en klesvask, kunne maskinen gå tre ganger før han orket å flytte klærne videre.

– Det var en grusom følelse. Og jeg skjønte egentlig ikke at jeg var deprimert. Jeg visste bare at jeg ikke var på et bra sted, og jeg var ikke den pappaen jeg ønsket å være for Mila.

Les også: «Kompani»-Olav: – Jeg er emosjonelt flat

KLARE MÅL: Chris Medina er fast bestemt på ikke å falle tilbake til dårlige kostholdsvaner og et liv uten trening.
Privat

Redd for å gå glipp av datterens liv

Det er kanskje der forskjellen ligger nå. Ikke bare i kiloene som er borte, men i bevisstheten om hvem han vil være. Han vender seg mot datteren med et blikk som rommer både stolthet og et snev av dårlig samvittighet over alt som var.

– Før kunne pappa sitte foran datamaskinen og bare … sovne, forteller hun, før hun demonstrerer med lukkede øyne og hengende hode hvordan han duppet av midt i arbeidsdagen.

Hun fniser, men samtidig ligger det alvor bak etterligningen.

– Og når Mila spurte om jeg ville leke, foreslo jeg heller at vi skulle sette oss i sofaen og se en film sammen.

Chris samler de mørke krøllene i en stram hestehale. Han ser på datteren mens hun snakker. Tanken på at han en gang forsøkte å dempe hennes energi for å få den til å passe sin egen, kjennes i dag både fremmed og vond. Det var nettopp der det snudde.

– Jeg skjønte at jeg måtte gjøre en endring. Ikke bare for meg selv, men for henne. Jeg var redd for at jeg skulle dø tidlig. Redd for å gå glipp av livet hennes hvis jeg fortsatte slik.

Mila har allerede vendt oppmerksomheten mot et nytt prosjekt. Fargestiftene ligger strødd utover bordet, og tungen titter konsentrert frem i munnviken mens hun fyller arket med sterke farger. Livet hennes går fremover, i full fart.

Chris følger henne med blikket før han fortsetter.

– Jeg vil ikke at hun skal huske pappaen sin som en lat og negativ mann som bare ble mer og mer overvektig og usunn for hvert år som gikk. Eller – i verste fall – at hun skulle miste faren sin altfor tidlig på grunn av et hjerteinfarkt.

Han svelger. Tungt. Det er ikke dramatikk for dramatikkens skyld. Det er en nøktern erkjennelse av hvor veien var i ferd med å føre ham. For første gang på lenge begynte han å se konsekvensene i et større perspektiv – ikke bare hvordan han følte seg der og da, men hva det kunne koste på sikt.

– Jeg måtte spørre meg selv: Hvem vil jeg at hun skal si at pappaen hennes var? Han som alltid var sliten? Eller han som var med og lekte, lo og stilte opp?

Svaret var smertefullt enkelt.

Les også: Tobias Santelmann åpner opp om diagnosen

20 KILO LETTERE: Underveis i «16 ukers helvete» slet Chris med flere skader. Det stoppet ham ikke fra å jobbe målrettet mot et lettere liv.
Privat

Ond spiral

Sett utenfra hadde han alle odds på sin side, den amerikanske artisten som i 2011 rørte en hel verden med kjærlighetsballaden «What Are Words», en sang som ikke bare toppet lister, men traff rett i hjertet på millioner.

Allerede før gjennombruddet hadde han markert seg i «American Idol», der han åpenhjertig fortalte om forloveden Juliana, som fikk livet brutalt snudd på hodet etter en alvorlig bilulykke i 2009. 

Historien om kjærligheten som sto støtt i stormen, gjorde ham til et internasjonalt symbol på lojalitet og håp.

Men suksess og styrke på utsiden betyr ikke nødvendigvis balanse på innsiden. Han har reflektert mye over hvordan han havnet der, i en ond spiral uten evne til å få livet på rett kjøl.

– Alt jeg har vært gjennom, har jeg egentlig aldri gått i terapi for å bearbeide. Jeg fikk antidepressiver, men satte aldri ord på det som faktisk tynget meg, sier Chris ærlig.

Ordene kommer uten selvmedlidenhet. Mer som en stille konstatering.

– Jeg snakket aldri ordentlig om det som skjedde etter at Juliana ble utsatt for ulykken. Så ble jeg plutselig kjent på grunn av historien om oss – og sangen som sprang ut av den. Men berømmelsen som fulgte, forholdt jeg meg aldri til. Når du ikke snakker om det du bærer på, blir det hengende som et anker i livet.

Han gjør en liten pause.

– For noen ganger er det ikke motgangen alene som velter oss. Det er alt vi ikke bearbeider i kjølvannet av den.

Les også: (+) Jeg føler meg valgt bort av familien min

NYE MÅL: I dag er Chris fortsatt påpasselig med hva han spiser, og han trener minst fire dager i uken. Til sommeren skal han sykle Oslo – Paris.
Privat

Et nytt kapittel 

I fem år sto han ved Julianas side. Så kom vendepunktet. Familien hennes grep inn, gjennomførte en intervensjon og ba ham – av kjærlighet, men også av nødvendighet – om å slippe taket og forsøke å leve videre.

– Den gangen føltes det ikke som et valg.

Utad ble historien forenklet. For fansen var han helten som hadde lovet evig troskap. Da forholdet tok slutt, var det få som kjente hele bildet – alt som lå bak beslutningen. I stedet traff en ny bølge ham.

– Kommentarfeltene var brutale, forteller han rolig.

Han sier det ikke med bitterhet. Mer som at han beskriver en storm han allerede har overlevd.

Likevel: Forholdet til Juliana forsvant aldri helt. De har fortsatt kontakt, og han omtaler henne som en del av familien. Historien deres ble ikke visket ut, den fikk bare en annen form.

Mila har også møtt henne flere ganger.

– Hun er så søt. Og alltid veldig snill, sier åtteåringen oppriktig, før hun legger til at Juliana er «bestevennen» hennes.

Familien til Juliana er gjort kjent med innholdet i artikkelen, og Janet Spencer Barnes, som er Julianas mor, bekrefter at forholdet til artisten er godt. – Vi elsker ham fortsatt, og han vil alltid være en del av familien, skriver hun til Her og Nå.

Les også: Lilli Bendriss levde på matkuponger i en kummerlig leilighet

Tøff overgang

I 2016 pakket han livet sitt ned i kofferter og flyttet – noe motvillig – til Norge. Etter et langdistanseforhold med Milas mamma, Silje Skylstad Gotaas, skulle de gi hverdagen sammen en reell sjanse. Planen var å teste det i ett år.

Det året ble starten på noe helt annet enn han hadde sett for seg.

– Det var da det begynte å gå nedover for meg. Å bo i Norge var aldri planen. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg at livet mitt skulle bli. Jeg forlot alt og alle i Chicago og flyttet hit. Og jeg motsatte meg egentlig alt som hadde med Norge å gjøre.

Han smiler skjevt.

– Jeg ville ikke lære språket. Jeg ville ikke gå på fjelltur, spise vafler og Kvikk Lunsj. Jeg ville ikke bli «han amerikaneren som hadde blitt fornorsket».

For mens årstidene skiftet mellom mørketid og midnattssol, lukket han seg gradvis mer inne. Gnisten for både livet og musikken ble svakere. Han beveget seg mindre, trakk seg unna, ble mer negativ.

– Jeg ble mindre og mindre aktiv. Og det gjorde jo alt verre.

Der han kom fra, handlet fritid om amerikansk fotball og baseball. I Norge var det fjelltopper, kajakker, langrennsski og isbading som gjaldt. Han følte seg fremmed i landskapet, og enda mer fremmed i seg selv.

– Heller ikke karrieren min utviklet seg slik jeg hadde håpet, bemerker han.

Les også: (+) Vi er kjærester og har barn, men må bo hver for oss

KULTURSJOKK: Chris er født i Chicago, og der var det amerikansk fotball og baseball som gjaldt. I Norge har han brukt tid på å omfavne nye måter å være aktiv på. 
Privat

Smilet tilbake

I 2017 ble han pappa. Mila kom til verden, og med henne et ansvar som var større enn både karriere, kritikk og tidligere nederlag.

– Å bli pappa til Mila har vært både skremmende og vakkert. Det har gjort meg bevisst på min egen dødelighet. Det er en virkelighetssjekk hver eneste dag. Hver gang hun lærer noe nytt, kjenner jeg en enorm stolthet, men også et slags vemod. For det betyr at hun trenger meg litt mindre enn i går.

Det siste året har forandringen vært formidabel. Strengere rutiner, bedre kosthold og fysisk aktivitet har gitt ham en ny start. Den fysiske alderen er i dag målt til 27 år, og for første gang på veldig mange år, ser han lyst på fremtiden.

– Jeg har alltid hatt store drømmer, men de siste åtte årene har jeg ikke klart å fullføre noe. Nå gjør jeg ferdig det jeg starter på. Og jeg har det bedre enn på veldig lenge, understreker han med et åpent, uanstrengt smil.

Den siste måneden har han gitt ut ny musikk. I 2026 skal han sykle Oslo–Paris med Team Rynkeby. Et revansjeløp i maraton ligger også i planene.

– Jeg er mer leken. Jeg smiler mer. Jeg klager ikke lenger over ting jeg må gjøre. Jeg har gått fra å se på alt som slitsomt til å gripe mulighetene som dukker opp.

Og kanskje mest uventet av alt: Han har omfavnet Norge. Motstanden som en gang satt i kroppen, er borte. Dagen før vi møtes, gikk han sin aller første skitur – sammen med Mila.

– Jeg klarte 4,5 kilometer! Eller … jeg falt nok mer enn jeg gikk. Hvis jeg en dag skal gå Birken, må jeg nok trene litt til, ler han hjertelig.

Han stopper opp et øyeblikk.

– På et tidspunkt ønsket jeg å være her, i Norge. Det er rart, men jeg savner ikke lenger Chicago.

Selv språket har han begynt å invitere inn.

– Nå ber jeg folk snakke norsk til meg, for at jeg skal lære. Jeg ser på TV-programmer på norsk, og ble motivert av at de snakket norsk under innspillingen av «16 ukers helvete» også.

Selv om forholdet til Milas mamma i dag har gått over til vennskap, ser han seg ikke om etter en ny livspartner. I dag er Mila den eneste jenta i hans liv. 

– Jeg har akkurat fått livet mitt tilbake. Og det eneste jeg ønsker i dag, er å ta vare på Mila.