Da dommer Tore Hansen sa at nok var nok, og blåste av kampen mellom Brann og Sandefjord søndag etter seks minutter med overtid, var det nok mange som satt igjen som spørsmålstegn på tribunen. For det er åpenbart at byens stolthet er inne i sin tøffeste utfordring på flere år. Både sportslig og på tribunen.
På begge fronter mangler samhandling. Det ser ikke ut som om Brann forsvarer seg eller angriper som et lag mer, det er hver mann for seg selv og mange blir passive. På tribunen foregår det en kamp mellom de ivrigste supporterne om tromme, en debatt som er i ferd med å stilne resten av tribunene på Stadion.
Les også
Alt om kampen: Brann – Sandefjord
Det strider mot alt som har vært suksessen for rødtrøyene de siste årene. Splittelse og fraksjoner er noe vi trodde var «gamle Brann», for vi hadde oppdaget at sammen var vi sterkest. Akkurat nå virker samhandling som et fremmedord for både laget og publikum.
Selv om vi vet at Brann var best når de angrep og forsvarte seg som et lag, og at stemningen på Stadion er helt middels når ikke hele Stadion engasjerer seg.
Jeg var optimist før sesongen rent sportslig. Visse ting Brann gjorde virket bra. Til tross for at Emil Kornvig og Eivind Helland forsvant ut dørene, så det ut som om man trakk samme vei. Så plutselig virket det som om alt var på etterskudd. Brann er bakpå i spillerlogistikk, samhandling og i organisering. Det handler ikke bare om en dårlig bane eller skader. Brann har tapt hjemme mot to kunstgresslag.
Det er ikke et godt tegn at Brann handlet inn tre spillere på de siste dagene av overgangsvinduet, med serien i gang. Pengebruken hjelper heller ikke. Når treneren snakker om at klubbens dyreste spiller gjennom tidene trenger tid for å fremstå slik de ønsker, så fremstår de nesten 30 millionene de brukte på Cheikh Mbacke Diop i øyeblikket som merkelig. Det er selvfølgelig et litt mer langsiktig perspektiv her, som kan gi en enorm gevinst, men mens vi venter rykker konkurrentene ifra på tabellen.
De neste seriekampene til Brann er borte mot Viking, borte mot Rosenborg og borte mot Tromsø. Freyr Alexanderssons mannskap kan stå med tre poeng etter syv serierunder. Det er krise. Allerede søndag kan Viking være ni poeng foran og Tromsø være tolv poeng foran de røde.
Fredrik Pallesen Knudsen og Joachim Soltvedt etter 1-2-tapet mot Tromsø.
Foto: Emil Weatherhead Breistein
På siden av banen foregår en annen kamp. Grupperingene som har tatt med seg tromme på Stadion, og resten av Stadion som ikke har det. Det er vanskelig å se noen rask løsning på de sportslige problemene, men akkurat på tribunen bør den finnes.
Da den islandske festspilldirektøren Bergljot Jonsdottir i 1998 fjernet «Nystemten» fra åpningen av Festspillene endte det med at 1500 bergensere sang den på trass. Hun gikk tilbake på det. Det som ble sagt da trommene skulle innføres på Stadion, var at det skulle bli bedre stemning på Stadion. Det har det ikke blitt.
For de aller fleste som går på Stadion er ikke tromme noe man brenner for. Det var helt tydelig av stemningen mot Sandefjord.
Foto: ANDERS KJØLEN
Det skyldes ikke bare de som nesten pubertalt piper når trommen brukes, men fordi det store flertallet på Stadion ikke vil ha det. Det var lett å merke da det kun var en liten gruppe på midten av kortsiden som sto og hoppet til tromme. Ingen andre var med dem. Det var dødt på Stadion.
Hvis intensjonen var å skape bedre stemning på Stadion, er det lov å snu om man evner å lese rommet. Hvis intensjonen var å innføre tromme fordi de ville det, er det jo bare å glede seg til stemningen videre. For da snur man ikke. Jeg er usikker på hvordan det vil ende, men det ender neppe godt, uten at det bare skal henges på trommeforkjemperne.
Da blir stemningen som spillet. Uten samhandling. Både laget og stemningen er best når man drar lasset sammen.
Akkurat nå peker både spill og stemning rett mot en bunnplassering.
Innholdskarusell med 20 artikler.