Tromsø kommune har havnet i et skikkelig uføre. Akkurat nå er det vanskelig å se hvordan kommunen skal komme seg på rett kjøl. Så ille er situasjonen at det vekker nasjonal oppsikt.
Etter en rekke oppslag – også i nasjonale medier – ble ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) invitert til Politisk Kvarter på NRK tirsdag denne uka. Han skulle svare for den elendige kommuneøkonomien i duell med Høyres fremadstormende nestleder, Ola Svenneby.
Wilhelmsen takket nei. Det er flaut at han stikker fra ansvaret han har som ordfører. Dessverre er det også symptomatisk for Wilhelmsen og andre politikere. Når det blir vanskelig, blir løsningen litt for ofte å stikke hodet ned i sanden.
Vondt gikk til verre da ordføreren på toppen av det hele forsøkte å skyve den sylferske kommunedirektøren foran seg. Ellen Beate Lundberg begynte i toppjobben for en måneds tid siden, og skulle altså svare for nye gigantunderskudd etter snart syv år med Gunnar Wilhelmsen ved roret.
Det er ikke til å tro. Ikke bare er det en ansvarsfraskrivelse, det er også frekt. Til Gunnar Wilhelmsens forsvar skal det nevnes at han i ettertid erkjenner at dette ble feil.
– Ja, i etterpåklokskapens lys så skulle jeg selvfølgelig ha gjort det, sier han til Nordlys.
Folk gjør feil. Også ordførere. Tilgivelsen bør ikke sitte langt inne. Det som kanskje er mer interessant med den siste blunderen, er at den peker på noe større.
For hvem er det egentlig som har ansvaret i en formannskapsmodell, som er den politiske styringsmodellen i Tromsø? Hvordan er ansvarsfordelingen mellom administrasjonen og politikerne? Og hvor mye makt har egentlig våre folkevalgte når det kommer til stykket?
Gunnar Wilhelmsen og politikerkollegene hans er for den del ikke uten makt og ansvar. Det endelige ansvaret for den ulykksalige situasjonen Tromsø har havnet i, ligger hos ordføreren. Det må det ikke herske noen tvil om.
Men det er også et faktum at Wilhelmsen ville fått mer makt, innflytelse og ansvar hvis han var byrådsleder. Dermed kunne vi også ansvarliggjort byrådslederen og finansbyråden enda tydeligere for regnskapet som ennå ikke er levert. Vi kunne enda tydeligere stilt dem til ansvar for det lille vi så langt vet om nye elendige resultater.
Og den politiske konsekvensen hadde potensielt også blitt langt tydeligere i en krise som den Tromsø befinner seg i nå – ved at byrådet eller medlemmer av byrådet i ytterste fall hadde blitt tvunget til å gå av. I kommuner som har en parlamentarisk styringsmodell kan det skje midt i en valgperiode. Og det har også skjedd midt i en valgperiode, flere ganger, i ulike kommuner.
Som mange vet hadde vi parlamentarisme i Tromsø i snaut fem år, før den ble avviklet i 2016. Arbeiderpartiet ville beholde styringsmodellen, men bøyde av i forhandlingene med de andre partiene på rødgrønn side.
Like etter at kommunedirektøren presenterte de begredelige (men fortsatt svært ufullstendige) regnskapstallene sist fredag, lanserte Frps gruppeleder Bjørn-Gunnar Jørgensen at han ønsker å bli byrådsleder, ikke ordfører. Han mener gjeninnføring av byrådsmodellen er nødvendig for å snu skuta.
Det er mye som taler for at det er en god idé, enten Tromsø skal styres av borgerlige eller rødgrønne politikere etter valget i 2027.
Det er ikke bare alvorlig, det er også direkte flaut.
Problemene og feilene tårner seg opp for ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap).