Det er tidlig morgen på Avdeling for smertebehandling på Oslo universitetssykehus (OUS). 

Inne på et spartansk kontor har det blitt helt stille, etter at Dagbladet stilte avdelingsleder Lars-Petter Granan et spørsmål. 

– Jeg er litt bekymra, sier Granan til slutt.

I høst sto han, som leder for smerteklinikken, i en opphetet strid om en TV-dokumentar med Harald Eia. Norske smertepasienter, en av landets største pasientgrupper, lot seg både begeistre og provosere.

Først nå, etter en halvårig, selvpålagt munnkurv, har han bestemt seg for å svare på Dagbladets spørsmål. I dette intervjuet imøtegår Granan blant annet påstander om forskjellsbehandling.

LA VEKK MUNNKURV: Avdelingslederen ved OUS’ smerteklinikk lot seg torsdag i forrige uke intervjue på sitt kontor – etter et halvt års munnkurv overfor Dagbladet. Foto: Nina Hansen/Dagbladet

Og han forklarer hvorfor alle de aktuelle for å delta i dokumentaren ble innkalt, til en klinikk hvor omtrent halvparten fikk avslag.

«Halleluja-stemning» 

Avdelingslederen la selv grunnen for oppstyret, da han sa ja til å la et TV-team lage en dokumentar om PRT- behandling (Pain Reprocessing Therapy) med pasienter fra OUS’ smerteklinikk.

Da visste han ikke hva den skulle hete. At dokumentaren fikk navnet «Harald og sytepavene» var en av tingene som provoserte mange. 

Noe annet Granan ikke visste, var at Eia i seriens siste episode skulle kalle PRT for en «helserevolusjon». Det førte til kritikk for å skape en «halleluja-stemning», noe Granan selv ikke opplever at det var. 

PRESENTASJON: Slik presenterte ledelsen på smerteklinikken ved OUS dokumentaren «Harald & sytepavene» på fag- og pasientmøter i høst. Foto: Skjermdump fra en OUS-presentasjon

Han visste heller ikke at private tilbydere snart skulle kaste seg på PRT-bølgen, og bruke dokumentaren i sin markedsføring.

Det er noen av disse som gjør Granan «litt bekymra». 

Tok av munnkurven

– Jeg er litt bekymra for om kvaliteten er god nok. Ikke nødvendigvis kvaliteten på PRT-en, men på utvelgelsen av pasientene. Vår erfaring er at smertekompetansen, til å utrede og vurdere utgangspunktet, ofte er for dårlig, sier Lars-Petter Granan. 

Som vanlig har han stått grytidlig opp. Han er uformelt kledd, i ei skjorte som er åpen i halsen. Svarene er heller ikke tilknappede – noe som står i sterk kontrast til e-postene Dagbladet har fått fra ham til nå. 

At Granan har tatt av munnkurven, skyldes at Statsforvalteren nylig avsluttet en klage mot OUS fra pasientforeningen CRPS-fellesskap, uten å gi noen kritikk.

KLAGET: Ina Sandnes (tidl. Giske) leder CRPS-fellesskap, som klaget på OUS’ håndtering av Harald Eias dokumentar. Foto: Fridgeir Walderhaug/Dagbladet

Slik Dagbladet har skrevet, var avgjørelsen bare basert på sykehusets egen redegjørelse. 

Men snøballen ruller videre: CRPS-fellesskap har allerede klaget på at saken ble avsluttet. 

– Ordene kanskje i behold

Et av punktene foreningen er kritisk til, er Eias uttalelse om at PRT – en behandling som går ut på å «avlære» smerte i terapisamtaler – er en «helserevolusjon». 

– Er du enig med Harald Eia i at PRT er en helserevolusjon? 

– Ja og nei. Hvis du snakker med veldig mange fagpersoner, vil premissene som ligger til grunn, ikke være noe nytt. Dette har vi visst om lenge. Mange av oss har jo jobbet etter disse prinsippene her i tiår. 

Enkelt sagt mener Granan at PRT blant fagfolk «ikke nødvendigvis er en revolusjon», men at det kan være annerledes i befolkningen. 

– Sett fra et pasientperspektiv, kan man kanskje ha sine ord i behold og si at det er en revolusjon, sier han til Dagbladet. 

Revolusjon eller ikke; etter at VGTV sist i august publiserte dokumentarserien, ble henvisningene til Smerteklinikken doblet, ifølge Nettavisen til 400 i september.

Jubel-resultater i mediene 

Kanskje var det ikke så rart at mange ble begeistret: 

Rett før publiseringen skrev seriens to behandlere i Aftenposten at alle deltakerne i dokumentaren hadde meldt «om betydelig tilfriskning». 

Etter publiseringen, fikk denne oppsiktsvekkende tilfriskningen stor plass i flere medier, blant annet i VG og NRK. 

– Jeg har aldri tidligere vært borti behandlinger som viser at pasientene kan bli friske fra kroniske smerter, sa en av behandlerne, psykologi-professor Silje Reme, til Nettavisen i november. 

Hun fortalte at hun da hadde vært med på å gi 80 behandlere rundt om i landet PRT-opplæring. Det fikk kritikerne til å frykte at satsingen på PRT skulle gå på bekostning av annen smertebehandling. 

Nå toner Lars-Petter Granan kraftig ned OUS’ satsing på PRT. 

– Det at mange hos oss får PRT-behandling, det er jo ikke sant, sier han. 

– Ikke vår skyld

Ifølge Granan hadde PRT-behandling før opptakene til dokumentaren startet i januar 2025 bare blitt gitt sporadisk, til «noen få håndfuller» pasienter.  Etter januar 2025 har det blitt flere, men fortsatt ikke mange.

– Jeg har ikke tallet, men jeg er ganske sikker på at det er langt under hundre. 

– Hvorfor har det vært så voldsomt oppstyr rundt dette, når det er så få pasienter?

– Det må du spørre noen andre om. Det er ikke vår skyld, sier avdelingslederen. 

– STEMMER IKKE: – Det at mange hos oss får PRT-behandling, det er jo ikke sant, sier Lars-Petter Granan. Foto: Nina Hansen/Dagbladet

Han har heller ikke planer om en voldsom PRT-ekspansjon. 

– Når det skrives at det er en plan om å bredde dette ut, lurer jeg litt på hvor den planen kommer fra. Jeg ville jo tro den måtte komme fra meg. 

For dokumentaren «Harald og sytepavene» bekrefter Granan derimot at hans egne ambisjoner var store. 

Ville påvirke politikerne 

På et seminar i høst fortalte han om en enighet med dem som laget dokumentaren, om å publisere den kort tid før valget. 

«Vi hadde et håp om å påvirke politikerne», fortalte han da. 

Nå forklarer han hvorfor: At årlige kostnader til smertepasienter er godt over hundre milliarder kroner, ifølge en undersøkelse fra 2024. 

– Jeg ønsket å se om politikerne kunne få øynene opp for at her er det en stor pasientgruppe som må prioriteres. 

– Ved hjelp av PRT, da? 

– Nei. Eller ja. Det også. Men vi har jo en mengde andre ting vi kan tilby. 

– Men i dokumentaren er det kun PRT det blir fokusert på? 

– Det var risikoen, at man viser bare én behandlingsmodalitet, og ikke de øvrige. Men hele hensikten er jo å vise at det er en mulighet til å få til en endring hos de fleste pasientene. 

– Mislyktes totalt 

Framstøtet ble ingen suksess, med liten interesse blant politikerne. 

– Vi mislyktes jo totalt på det. 

– Hadde dere håpet at noen av politikerne skulle gå inn for en stor satsing på PRT? 

– Nei, ikke på PRT, men på smertebehandling og å bygge opp avdelinger. 

Granan forteller om strenge kriterier for hvilken behandling pasienter skal få, og at den alltid skal tilpasses individuelt, ut fra hensynet til pasientens beste. 

– Det som er viktig at folk skjønner, er at vi godtar ikke henvisninger til PRT. Vi godtar henvisninger for et smerteproblem som vi vurderer. Og så, når vi har gjort vår utredning, er spørsmålet om PRT er én av aktuelle behandlinger for deg som pasient. 

– Gjorde et unntak 

– Men disse deltakerne i dokumentaren fikk jo faktisk en henvisning til PRT. Så da gjorde dere et unntak for hvordan dere jobbet? 

– Ja. 

– Burde dere ikke vurdert på samme måte, «er det PRT som er best for dem, eller burde vi heller bruke noe annet»? 

Igjen blir det stille. 

– Det er vel litt vanskelig å se det på den måten, i og med at de var henvist med spørsmål om deltakelse i en dokumentar hvor man utelukkende skulle bruke denne behandlingsmetoden, sier han så. 

TENKEPAUSE: Lederen ved OUS’ smerteklinikk, Lars-Petter Granan, under en tenkepause i intervjuet med Dagbladet. Foto: Nina Hansen/Dagbladet

At det ble gjort på denne måten, begrunner han dessuten med hensynet til folkeopplysning, og opplæring av helsepersonell, pasienter og pårørende. 

– Et medisinsk ansvar 

– Men her har dere jo prioritert behovene til dokumentaren framfor det som var pasientens primærbehov, som kanskje ville tilsi en annen type behandling?

– Kanskje.

– Er det forsvarlig, sånn helse-etisk? 

– Vi gjorde jo en klinisk vurdering, om dette kunne være en aktuell behandling. Vi har jo hele tiden et medisinsk ansvar. Vi ville ikke startet behandlingen hvis vi ikke mente at dette kunne være en nyttig behandling for dem, og vi ville ikke fortsatt behandlingen hvis vi ikke så en hensiktsmessig utvikling.

Gjort med overlegg

Granan forklarer at denne vurderingen er noe helsepersonell må gjøre ved hver eneste konsultasjon.

– Så jeg tenker at medisinsk forsvarlig har det vært hele veien. Men vi måtte gjøre et unntak for å kunne lage dokumentaren. Og det unntaket er jo gjort med overlegg. Men det er jo også for å fylle de andre oppgavene vi har som et sykehus, utover pasientbehandling.

– Nemlig opplæring og så videre?

– Ja, sier Granan.

Han forteller at vi nå sitter i det rommet hvor han i oktober 2024 sa ja til å gjøre TV-opptak for en dokumentar om smertebehandling.

Granan forteller at Harald Eia var til stede, og produksjonsselskapet Dox Division. Etter møtet skjedde tingene fort.

– Nei, nei, nei

I november sendte Dox ut invitasjoner via to pasientorganisasjoner. Av 70–80 interesserte, har de fortalt at de valgte ut åtte, ni aktuelle pasienter.

Disse ble bedt om å søke plass for PRT-behandling, via sine fastleger. I januar begynte filmingen ved smerteklinikken.

Ifølge Granan var OUS’ behandlere ikke involvert i utvelgelsen.

– Hvor tidlig kom deres spesialister inn i vurderinga av disse pasientene som var aktuelle? Var de inne før søknaden ble sendt via fastlegen?

– Nei, nei, nei. De var inne etter at vi hadde mottatt henvisningen fra fastlegene, sånn at det fulgte det vanlige sporet.

Han opplyser at åtte ble henvist på denne måten, og at alle ble godkjent, men at to av dem etter første legekonsultasjon fikk annen oppfølging enn PRT, utenfor smerteklinikken, fordi de ikke fylte kriteriene for PRT.

Smerteklinikkens gjennomsnitt på denne tida var at rundt halvparten av de henviste fikk avslag, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet.

«Ingen særskilt prioritet»

I sin redegjørelse til Statsforvalteren, fra januar i år, skrev Granan at «deltakelse i dokumentaren ga ingen særskilt prioritet i helsehjelpen».

– Viser ikke dette at de faktisk fikk særskilt prioritet?

– Nei. Det vil jeg ikke si, begynner Granan. Han forklarer at OUS’ smerteklinikk er i en særstilling som landets største, og dermed får mange henvisninger fra folk som ikke er lokal-pasienter.

Granan forteller at fordi smerteklinikken får veldig mange flere  henvisninger enn den er rustet for å ta imot, følges prioriteringskriteriene for disse pasientene strengt.

– Så det blir feil å sammenligne disse tallene med avslagsratene.

Granan svarer slik på hvordan OUS’ fagfolk kunne vite at deltakerne som Dox hadde valgt ut egnet seg til å få PRT-behandling:

– De er jo henvist. Det var en rigg i forhold til hvordan henvisningene skulle gå, så de ble jo vurdert på vanlig måte av henvisningsteamet vårt. Og hvis man der fant indikasjon for det, altså at de er pasienter som vi ville tatt imot til vanlig, så var de vurdert som aktuelle.

– Et nytt system

Nå er behandlerne fra Harald Eias dokumentar i gang med å forske på PRT, for å finne ut hvor godt metoden egentlig virker.

Granan selv har tidligere sagt at det til nå er forsket lite på PRT, bare én enkelt studie fra USA som er fra 2021.

– Hvorfor kjørte dere så hardt på PRT, før en vet mer forskningsbasert om hvordan dette virker?

– Én ting er hva forskningen sier, en annen ting er hva erfaringene våre sier, og hva mulighetene er, sier han.

Selv om det ikke er forsket mye på PRT, sier Granan at komponentene som PRT består av er godt kjent blant behandlerne.

– Det som er nytt, er mer at du lager et system for hvordan du skal gi denne behandlingen. Det andre nye er at vi sier til pasientene at de kan bli friske, sier smerteklinikkens leder Lars-Petter Granan.