Tre år siden krigen brøt ut
Ingen skånes når seksualisert vold blir våpen i krig.
BRUTAL HVERDAG: Det er tre år siden krigen i Sudan brøt ut. Leger Uten Grenser Norge mener at ingenting tyder på at den seksualiserte volden vil avta, eller at gjerningsmennene vil bli stilt til ansvar. Foto: Jérôme Tubiana/MSF
Den 15.
april har den brutale krigen i Sudan rast i tre år. Av alle de humanitære
krisene verden står i nå, er dette den største. Av landets 50 millioner
innbyggere er mer enn halvparten desperat avhengige av nødhjelp.
Vi er
vitne til en hemningsløs og omfattende vold mot sivile, og minst 11 millioner
mennesker er drevet på flukt i en intern massefordrivelse vi sjelden har sett
maken til.
I Sudan
pågår samtidig en annen grusomhet. Leger Uten Grensers nye rapport om seksualisert vold i Sudan
viser et tydelig mønster: voldtekt brukes systematisk som våpen i krigen.
Verdenssamfunnet
har i stor grad snudd ryggen til Sudan, mens beskyttelsesmekanismene har
kollapset fullstendig. Virkeligheten sivilbefolkningen lever i er preget av
frykt for vilkårlige angrep og grove overgrep.
Historiene
våre pasienter forteller, er rystende. Ingenting tyder på at den seksualiserte
volden vil avta, eller at gjerningsmennene vil bli stilt til ansvar.
Straffefriheten bidrar til at overgrepene fortsetter og gjentar seg i en brutal
spiral av vold og voldtekt.
Som
jordmor og feltarbeider vet jeg hva de fysiske skadene, så vel som de
psykologiske traumene, kvinner går gjennom innebærer. Det er vanskelig å
begripe at overgrepene skjer gjentatte ganger, og at mange av ofrene vi har
møtt er barn.
En kvinne
vi snakket med, fortalte: «Den første mannen voldtok meg to ganger, den andre én gang, den tredje fire
ganger og den fjerde én gang. De slo oss med kjepper og holdt skytevåpen mot
hodet mitt. En jente som var sammen med oss, var bare 15 år gammel. Hun ble
voldtatt av tre menn. Vi ble voldtatt gjennom hele natten.»
En annen
kvinne fortalte: «To av kvinnene i gruppen vår ble voldtatt av RSF-militsen foran øynene våre.
Fire–fem menn gjorde det sammen. En av jentene var 22 år gammel. Hun døde der.»
Rapporten er den mest omfattende som så langt er gjort om krisen jenter
og kvinner i Sudan står i. Likevel er tallene kun toppen av isfjellet, ettersom
rapporten kun dekker to av landets 18 delstater og baserer seg på vitnesbyrd
fra ofre som faktisk har lyktes i å oppsøke medisinsk hjelp.
Vitnesbyrd
fra byen El Fasher og omkringliggende områder viser at voldtekt og annen
seksualisert vold brukes for å terrorisere lokalsamfunn, ofte langs etniske
skillelinjer som en form for kollektiv avstraffelse.
Seksualisert
vold setter dype spor i samfunn i mange år, ofte i flere tiår. Den ødelegger
familier, og de som rammes, lever videre med alvorlige psykiske og fysiske
skader – ofte uten tilgang til medisinsk helsehjelp eller mental oppfølging.
Kvinner
og jenter er ikke trygge noen steder, heller ikke i sine egne hjem som de må
forlate for å skaffe helt elementære ting som mat og vann. Det er vanskelig å
forestille seg den konstante angsten dette skaper, i en hverdag der selv de
mest dagligdagse gjøremål innebærer betydelig risiko.
Mellom
januar 2024 og november 2025 oppsøkte 3396 ofre for seksualisert vold
behandling ved våre helseinstitusjoner i Nord- og Sør-Darfur. Vitnesbyrdene
viser også at gjerningsmennene ofte er bevæpnet, noe som forsterker frykten for
å bli drept. Mange forteller at overgrepene begås av flere samtidig.
Nesten 20
prosent av ofrene i Sør-Darfur var barn under 18 år. Av disse var 41 barn under
fem år. Ingen skånes når krig føres med de mest brutale midler.
Alle som
utsettes for slike overgrep, påføres alvorlige psykiske traumer. I Sudan kommer
dette i tillegg til risiko for seksuelt overførbare infeksjoner og uønsket
graviditet – uten tilgang til trygg abort eller hiv-forebyggende behandling.
For mange kan dette bli livstruende.
Krig er
grusomt for alle som rammes. Men for kvinner i krig, der seksualisert vold
brukes systematisk som våpen, fratas de også kontrollen over egen kropp – uten
utsikt til rettferdighet eller oppreisning.
Verken
seksualisert vold eller straffefrihet er en uunngåelig konsekvens av krig.
Verdenssamfunnet
kjenner omfanget av krisen, men innsatsen for å forhindre overgrep og stille
gjerningsmenn til ansvar er nærmest fraværende.
Vi
trenger langt sterkere fokus og konkrete tiltak mot seksualisert vold i krig.
Vi trenger bedre beskyttelse av kvinner – og av alle sivile. Også menn og
gutter rammes av disse overgrepene.
Gjerningsmenn
og krigførende parter må vite at de vil bli holdt ansvarlige når kampene en dag
tar slutt.
Å lukke
øynene for seksualisert vold i Sudan er et svik mot dem som rammes. Det er også
et svik mot det internasjonale lovverket som skal beskytte oss alle. Dette
ansvaret deler Norge med resten av verdenssamfunnet. Vi må gjøre mer for å
forhindre overgrep og bekjempe straffefriheten for grove krigsforbrytelser.
Krisen i
Sudan er ikke bare verdens største humanitære katastrofe – den er også et
resultat av politisk svikt. Responsen fra regjeringer og internasjonale
organisasjoner er fullstendig utilstrekkelig. Likevel er det ikke for sent å
rette opp noe av dette sviket.
Leger
Uten Grenser vil fortsette å gjøre det vi kan: redde liv og dokumentere det som
skjer. For hver kvinne vi behandler, hver vi gir psykisk helsehjelp, trygg
abort eller hiv-forebyggende medisiner, tennes et lite håp.
Spørsmålet
er om den politiske viljen er sterk nok til å rette verdens søkelys mot Sudan.
Dette er ikke en naturkatastrofe, men en menneskeskapt krise. Nettopp derfor er
det også mulig å gjøre noe med den.