– De sa vi skulle spille én time, men vi har aldri spilt lenger enn 25 minutter, sier herr Steines – som hele tida virker til å tro at bandet har to låter igjen å spille. Bandet flirer litt mellom låtene, og hevder at de får spilt samtlige 20 låter på repertoaret i løpet av denne knappe tida.
Jeg tror ikke Jean Mignon er bandet som hadde vasset i støttekroner fra Kulturrådet, om bandet var norske. Men drit i det. Dette er folk man får lyst til å ta en øl sammen med etter konserten. Glem å være «musikere». Heia å være et ordentlig band.
Når dét er sagt, er Jean Mignon som nevnt amerikanere (fra New York fremkommer det under konserten). Amerikanere som turnerer i Europa kan som regel traktere instrumentene sine godt, uansett sjanger.
Jeg lar meg fascinere av rytmeseksjonen, og spesielt han karen bak slagverket. Her snakker vi trommespill i mitraljøsestil. Jeg digger han Gitar-Far med en svart Danelectro over skuldra, og kveldens feteste briller på. Det leveres noen blodfete gitarriff, som oser av 70-talls slengbukserock – bare spilt så kjapt det lar seg gjøre.
Kvelden ender med en skikkelig utblåsning. Jean Mignon leverer en konsert av typen man virkelig kommer til å huske.
Takk for i år, Rockfest. Jeg ble både svett og litt døv – slik det skal være.