– Martin og jeg hadde det veldig fint sammen i starten, men allerede da Marius ble født begynte det å skurre. Jeg tror ingen andre merket det, men Martin begynte å få problemer med sin psykiske helse, sier Veslemøy. 

Veslemøy og  Martin Stave var fra Larvik. Paret giftet seg i 2003, flyttet tilbake til vestfoldbyen i 2004, fikk Sander i 2005 og Marius i 2006.

– Det gikk litt i bølger, Martin gikk til psykolog og vi gikk sammen i parterapi. Dessuten hadde vi et veldig godt nettverk rundt oss. Det var vel derfor ekteskapet holdt helt til 2014,  sier hun til KK på telefonen. Historien sto først omtalt i Østlands-Posten.

Veslemøy forteller at hun og Martin samarbeidet bra om barna etter skilsmissen. Ingen av dem ønsket en 50/50 deling, de mente det ville bli slitsomt for guttene. Guttene bodde derfor hos mamma, men pappa bodde like ved, så barna kunne dra dit når de ville. Den faste avtalen var annenhver helg. Det ble imidlertid tydelig at Martin ble mer og mer psykisk syk, og Veslemøy opplevde det skremmende å se hvor ødelagt den flotte eksmannen hennes ble.

– I mai 2016 fikk Martin diagnosen bipolar lidelse, men tok aldri medisinene legen skrev ut. Han avsluttet livet i mai samme år, sier Veslemøy.

Trenger du noen å snakke med?

Ved akutt fare for selvmord, ring 113 umiddelbart. Ring heller en gang for mye enn en gang for lite.

Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.

  • Mental Helse: 116 123
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40
  • Alarmtelefon for barn og unge: 116 111
  • Kors på halsen: 800 333 21

Vis mer
Vis mindre

– Selv om vi var skilt, var jeg glad i Martin som menneske og som pappaen til barna mine. Guttene var ni og ti år da de mistet pappa, og mitt hovedfokus var å fortsette å gi dem trygghet og stabilitet. Jeg var ikke sykmeldt og barna fikk god støtte på skolen, slik at hverdagen kunne fortsette.

Veslemøy har jobbet hardt for å ta tilbake et liv med mening. FOTO: Privat

Hadde ingen forutanelse

Veslemøy var overrasket over hvordan Sander og Marius håndterte sorgen. Mens hun selv i starten sørget hele tiden, gikk barna inn og ut av sorgen. Dessuten var de omgitt av mye familie og gode venner, noe som betød mye. Blant annet stilte bestemødrene raust opp. 

Reiser og opplevelser i andre land ble viktig for Veslemøy og sønnene. De planla og gjennomførte turer til både Gambia, Kapp Verde og Spania sammen, og Veslemøy opplevde at forholdet var nært og godt, både mellom henne og guttene og brødrene imellom. De hadde hver sin kameratgjeng, men delte også mye.

– Som selvstendig næringsdrivende har jeg mulighet til å styre arbeidstiden min selv. Barna kom alltid i første rekke, og jeg prioriterte blant annet å være klassekontakt og håndballtrener, for å få mest mulig tid sammen med guttene mine, sier Veslemøy.

– Vi snakket mye om pappa og vi så på bilder. Det har alltid vært full åpenhet om måten Martin døde på, og jeg opplevde at vi hadde gode samtaler, også om vanskelige følelser. Det var viktig for meg at guttene visste de alltid kunne snakke med meg, uansett hva det gjaldt.

MOR OG SØNNER: f.v: Marius, Sander og Veslemøy på en av sine fine reiser. FOTO: Privat

Marius hadde ikke kommet hjem

Mandag 27. november 2023 skulle familien på tre flytte inn i nytt hus. Lørdagen før tok Veslemøy en pust i bakken og var ute og spiste lunsj med venninner. De er 11 venninner som holder sammen i tykt og tynt, og Veslemøy vet ikke hvordan hun skulle klart seg uten disse jentene. På lunsjen fortalte hun at de tre nå hadde det så bra, at de gledet seg til å flytte og til å reise tilbake til Kapp Verde på ferie.

– Den lørdagskvelden var Sander på jobb, mens Marius og jeg satt hjemme og spiste nachos. Jeg hadde ikke merket tegn til depresjon eller at noe ikke var som det skulle. Marius var tvert imot bestandig blid og fornøyd, han hadde alltid en morsom kommentar på lur og han var omsorgsfull overfor alle, sier Veslemøy.

– Marius fortalte at han var forelsket, og at han skulle til noen kompiser rett opp i gata litt senere. Jeg spurte om jeg skulle hente ham, men det var ikke nødvendig.

Veslemøy gikk til sengs ved 2230-tiden og våknet klokka 0300. Marius hadde ikke kommet hjem og moren fikk ikke tak i ham på telefonen, noe som var helt ulikt Marius. Hun ringte politiet, som mente det ikke var grunn til bekymring. Men da hun ringte tilbake søndag klokken 0800, satte politiet i gang et søk.

– Det var helt jævlig. Marius tok ikke telefonen og han svarte heller ikke på meldinger, noe som ikke lignet den pålitelige og hensynsfulle sønnen min. Jeg var livredd og fra søket startet hadde jeg to personer fra politiet hos meg hele tiden. Etter en kort stund ble Marius funnet. Død, 16 år ung.

Tårene kommer da Veslemøy forteller. Men selv om det er vondt, vil hun snakke, for å hjelpe andre. Marius var flink på skolen, han hadde gode venner, men hadde ikke betrodd seg til noen. Hun synes det verste er å tenke på at sønnen har båret på dette alene, og at problemene kunne vært håndterbare hvis han hadde delt tankene sine med noen.

Veslemøy og Marius. FOTO: Privat

Sorgen var også fysisk

Marius ble funnet død dagen før flyttedagen. Sander var hjemme, og Veslemøys eneste klare tanke var at hun måtte være der for sin eldste sønn. Hun husker lite av det, men moren, den fantastiske venninnegjengen, flere venner og familie stilte opp og organiserte alt det praktiske med flytting både ut og inn. De bisto med praktisk hjelp på alle måter, kom med mat og gjorde alt de kunne for Veslemøy og Sander. 

– Vi valgte en livssynsnøytral begravelse og jeg klarte å holde minnetale med lysbildepresentasjon, sier Veslemøy.

– Vi gjennomførte også den planlagte Kapp Verde turen i desember, der Sander fikk ta med en kamerat. Men det gikk stadig nedover med meg og min helse. Nyttårsaften var vi på hytta til mamma på Geilo, og jeg knakk fullstendig sammen. Etter det befant jeg meg i en slags overlevelsesmodus.

Veslemøy trodde hun var smart da hun begynte å jobbe raskt etter at de mistet Marius, men etter en stund raknet livet fullstendig. Hun innså at hun trengte hjelp og kontaktet fastlegen, som sykmeldte henne og fulgte godt opp. Veslemøy kjente ingen som hadde vært i samme situasjon, og følte seg alene. Hun kjente på et ønske om å snakke med noen som hadde opplevd det samme og virkelig kunne forstå hvordan hun hadde det. 

– Jeg har alltid vært glad i å løpe og trene, men heller ikke det klarte jeg. Sorgen brøt meg helt ned og jeg orket ikke å gjøre ting jeg egentlig liker. Livsgleden var borte. Jeg var fullstendig tom for energi, og strevde veldig med fatigue, sier Veslemøy.

– I de svarteste periodene var det så tungt at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle klare å leve videre uten Marius. Og hadde det ikke vært for Sander, hadde jeg kanskje ikke vært her. Men jeg kunne aldri ha påført ham enda en sorg. Sander var rasjonell og målrettet og jobbet for å komme inn på Handelshøgskolen i Bergen, der han nå studerer. Jeg er veldig stolt av ham. Men oppi alt annet har jeg selvsagt vært bekymret for ham også. Taklet han virkelig sorgen så bra som det så ut til?

Veslemøy forteller at en vinterkveld hun ikke så løsning på noe, og bare ønsket å dø, ringte hun en venninne. Den telefonen kan ha reddet livet hennes. Derfor er det så viktig for 50-åringen å snakke om åpenhet rundt selvmord, ofte kan det være den ene samtalen som er avgjørende.

– Jeg kunne aldri ha påført ham enda en sorg, sier Veslemøy om sønnen Sander som er hennes store stolthet. FOTO: Privat

Tør å se litt fremover

– Som fysioterapeut kan jeg mye om kropp og helse. Men jeg var totalt uforberedt på at belastningen etter Marius’ selvmord skulle gjøre meg fysisk syk, sier Veslemøy Heyn.

– Jeg var kvalm, svimmel, utmattet og hadde følelsen av å ha en klump i halsen, vondt i hodet og trengte en lang sykmeldingsperiode. Selv trodde jeg at ved å bite tenna sammen og prøve å få til en så normal hverdag som mulig ville være det beste. Men etter noen måneder sa kroppen stopp. 

Veslemøy er fysioterapeut og er fullt klar over at også psykiske reaksjoner kan sette seg i kroppen. Og da hun en dag på jobb ble så svimmel at hun måtte holde seg fast i benken for ikke å falle, innså hun at hun hadde presset seg for langt. Fastlegen minnet henne igjen om at store psykiske belastninger kan gi fysiske symptomer og anbefalte 100 prosent sykmelding. 

Etter hvert begynte Veslemøy hos psykolog og hos psykomotorisk fysioterapeut, som har hjulpet henne mye. Hun får fremdeles oppfølging av disse, samt av fastlegen. Hun fikk også kontakt med LEVE, der det hjalp mye å snakke med en likeperson, som selv hadde kjent hvordan det var å miste noen til selvmord.

Sakte, men sikkert kom litt energi tilbake, og Veslemøy startet med turer i naturen. Hun holder alltid graven til Marius velstelt, men hun føler mer nærhet til ham i skogen enn ved gravsteinen.

– Det tok lang tid før jeg våget å gjøre avtaler, for jeg visste aldri hvordan dagsformen ville være, og jeg liker ikke å avlyse ting, sier Veslemøy. 

Psykomotorisk fysioterapi

Psykomotorisk fysioterapi (PMF) tar utgangspunkt i sammenhengen mellom muskelspenninger og følelser.

Noen opplevelser vi har hatt gjennom livet, setter sine spor i kroppen. Traumatiske hendelser, sykdom eller langvarige belastninger påvirker kroppen. Dette kan gi utslag i økt anspenthet og over tid kunne gi symptomer som hodepine, svimmelhet, smerter i muskulatur og tretthetsfølelse. Også plager i det autonome nervesystem, for eksempel mage/tarmproblemer, kan bli påvirket av økt spenningstilstand i kroppen.

Kilde: oslo-universitetssykehus.no/

Vis mer
Vis mindre

Glede og sorg

Hun forteller at hun egentlig er en sosial person, men at formen svingte så kjapt at hun ikke stolte på seg selv.

– Det føltes som et nederlag at jeg ikke orket noe, og jeg skulle ønske noen hadde kommet inn tidligere og sagt at jeg trengte pause og penset meg inn på riktig spor.

Det finnes fremdeles mange triggere i hverdagen, og det tok halvannet år før Veslemøy hørte på radio. Hun velger likevel ikke å unngå triggerne, som hun vet hun vil møte i resten av livet. Men spilles en av sangene fra begravelsen på radioen på jobb, kommer følelsene til overflaten igjen. Veslemøy har holdt seg helt unna konserter, men vil prøve å være litt med nå. Interessen for musikk er noe hun delte med Marius.

Veslemøy er tilbake i full jobb. Morgenene kan fortsatt oppleves tunge, så fysioterapeuten setter ikke opp pasienter så tidlig. I starten orket hun ikke å gjøre noe etter jobb, nå har energien og livsgnisten begynt å komme tilbake. Hun trener og løper, ser de gode venninnene, familie og har til og med truffet en ny mann. Hun er bevisst på at det går an å føle glede, samtidig med at hun sørger, og at hun ikke skal ha dårlig samvittighet for det.

For Veslemøy satte sorgen seg i kroppen, og hun måtte ta tak, rent fysisk. FOTO: Privat

– November og desember var tunge måneder å komme gjennom, det er litt lettere nå når det er lysere. Men jeg vet at jeg må ta tiden til hjelp, og at det fortsatt vil komme nedturer. De får jeg håndtere etter hvert som de dukker opp. Jeg prøver å holde fast på alt som er positivt, sier Veslemøy.

Hun kan ikke si at hun har det fint, men at det går bedre. Veslemøy gråter fremdeles mye, og er ikke redd for å vise det. Hun har lært seg å lytte til kroppens signaler, ikke bare råde andre til å gjøre det. 

Martin og Marius får hun aldri tilbake, men det betyr ikke at hun bare skal være trist resten av livet. Hun må selv ta ansvar for å skape et så godt liv som mulig, og be om hjelp når hun trenger det. Hennes aller største glede er Sander.

Veslemøy opplever ikke fatigue i like sterk grad lenger, men følelsen av at noe sitter fast i halsen er der. En nylig gastroskopi-undersøkelse viste at hun har en betennelsestilstand i spiserøret, øsofagitt. Dette kommer av refluks, og stressreaksjoner kan være med på å gi økt refluks.

– Dette setter jeg også i sammenheng med sorgreaksjonene og håper det forsvinner etter hvert. Selv om jeg lever i nuet, tør jeg å se litt fremover, sier Veslemøy.

Hun har god kontakt med Martins mor og søster. Både de, Sander og de andre som er nevnt har godkjent artikkelen. 

En voldsom belastning for etterlatte

Fredrik Walby er forsker ved Nasjonalt senter for selvmordsforsking og -forebygging. Han bekrefter at langt fra alle selvmord er planlagt lenge i forveien. Spesielt hos yngre mennesker, med mindre grad av modning til å håndtere utfordrende hendelser, kan negative følelser oppleves så overveldende at selvmord kan bli en impulsiv handling.

– Over 90 prosent av de som tar sitt eget liv, har en psykisk lidelse som en del av årsakskjeden. Men det er en stor misforståelse at det må være en synlig og langvarig tilstand. Og når spesialister i liten grad er i stand til å forutse selvmord, kan man ikke forvente at pårørende skal se det, sier Fredrik Walby.

Om LEVE

LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord er en landsdekkende organisasjon. LEVEs formål er å støtte etterlatte og berørte ved selvmord, og å bidra til å forebygge selvmord gjennom åpenhet, opplysningsvirksomhet og politisk arbeid.

Kilde: leve.no

Vis mer
Vis mindre

– Ofte er det sammensatte årsaker til selvmord. De etterlatte sitter igjen med mange spørsmål, men får sjelden svar på alle detaljer. Dette kommer oppå sorgen over å ha mistet en nær og kjær.

Walby forklarer at de enorme livsbelastningene etterlatte kan sitte igjen med, disponerer for både mental og fysisk uhelse. Etterlatte har tre ganger så stor risiko for selv å ta sitt eget liv enn resten av befolkningen. Men aller mest disponerer livstraumet for depresjon, rus og kroppslige smerter. Psykosomatiske sykdommer, blant annet i muskler og skjelett, sees ofte ved store belastninger.

– Uansett på hvilken måte selvmord skjer, oppleves det dramatisk for de etterlatte, sier Walby.

– Hvert selvmord er ett for mye. Likevel hører selvmord heldigvis til sjeldne hendelser.