Amanda fikk beskjeden på bursdagen sin: Du har kreft. Etter litt over to år var marerittet over. Hun kunne kaste parykken og gjøre alt hun hadde drømt om. Men snart var det tid for å ta et siste farvel med en høyt elsket mamma.

Amanda Hansson, 23, fra skånske Glumslöv har fått tilbake sitt lange brune hår og stråler av livsglede når hun ser på sine private bilder. Der finnes bilder fra når hun bestiger Sveriges høyeste fjelltopp Kebnekaise, hopper fallskjerm på Hawaii, går på Maldivenes kritthvite strender, vandrer på Inkastien i Peru …

Etter at kreften slapp sitt faste grep om henne for tre år siden har det vært en intensiv reising. Kreften lærte henne at det man drømmer om, skal man gjøre nå, i morgen kan det være for sent.

En humpete livsreise

Hun ble erklært helt frisk i februar 2025 og foran henne på bordet ligger boken Min vei tilbake. Det er hennes egen fortelling fra da kreften slo klørne i henne, til hun ble befridd fra dens grep.

Det er en fortelling der hun den ene dagen vil ta sitt liv og den neste dagen kjenner en enorm dødsangst.

DIAGNOSEN: Amanda trodde det var influensa – men fikk beskjed om at hun hadde kreft. Foto Privat

Så humpete var hennes livsreise gjennom tre dramatiske år.

– Jeg hadde skrevet noen sider da jeg lå på sykehuset. For noen år siden fant jeg disse. Sammen med mine dagboknotater, journaler og fakta på 1177 fortsatte jeg å skrive.

Fra begynnelsen var det først og fremst tenkt at hun skulle skrive for sin egen bearbeiding, og for at familien skulle få ta del i hennes tanker rundt sykdommen.

– Men etter å ha skrevet ett kapittel ville jeg bare fortsette, og på den måten ble det en bok, forteller Amanda.

Med boken vil hun gi andre kreftpasienter håp, samt belyse helsevesenet fra et pasientperspektiv. Boken er finansiert med penger hun har fått fra sitt forsikringsselskap for arrdannelser etter operasjonene.

Klarte ikke stå på beina

Høsten 2018 begynte Amanda på samfunnsprogrammet ved Johannes Hedberg-gymnasiet i Helsingborg.

– Det var jo nå livet skulle begynne på alvor, gå på fester og gjøre andre morsomme ting, sier Amanda.

Men livet ble noe helt annet.

Den 18. november 2018 fylte Amanda 16 år og det er en bursdag hun aldri kommer til å glemme.

En tid før hadde hun merket at kroppen ikke var som den skulle. Hun følte seg utmattet, orket ikke treningen som vanlig, fikk feber som gikk opp og ned, og hadde fremfor alt vondt i leggene.

På bursdagen hadde hun så vondt i leggene at hun ikke kunne stå på beina.

Hennes mamma Agneta kjørte henne inn til sykehuset i Helsingborg.

– Jeg trodde det var en influensa, at jeg skulle få antibiotika og så dra hjem igjen og fortsette å feire bursdagen.

Men blodverdien var så lav som 60. Prøver viste også for høye verdier av hvite blodceller.

KRITISK TILSTAND: Et virkelig lavpunkt i 2019. Soppsykdommen presset på lungene og gjorde at oksygenopptaket ble dårligere. Amanda trengte oksygenmaske. Foto: Privat

En lege satte seg ned foran henne og forklarte smerten i leggene.

– Jeg må fortelle deg at du har kreft, sa han.

Amanda var sjokkert.

– For en fin bursdagspresang, svarte jeg ironisk.

– Jeg hadde vanskelig for å ta det inn. Men da jeg vel forstod det, ble jeg sjokkert og begynte å gråte.

Hun ble sendt videre til barnekreftavdelingen på sykehuset i Lund.

– En sykepleier sa at her behandler vi barn med kreft. Jeg tenkte: shit, det er meg de skal behandle!

To diagnoser

Kreftformen het akutt lymfatisk leukemi, forkortet ALL, og er en blodkreft som innebar at hun trengte umiddelbar behandling med cellegift.

– Hadde jeg kommet inn en måned senere, så hadde de kanskje ikke kunnet gjøre noe.

Hun hadde hatt kreften i kroppen i fire uker, og at nettopp hun ble rammet var ren tilfeldighet, fikk hun vite.

Nå fikk hun operert inn en venport i brystkassen der cellegiften skulle føres videre ut i blodet.

– Jeg mistet mitt lange brune hår etter tre uker. Jeg mistet også mine øyenbryn og øyevipper. Det var forferdelig å se seg selv i speilet uten hår, så jeg skaffet meg parykk.

Etter den første cellegiftbehandlingen ble kreften i leggene presset tilbake. Da oppdaget legene at hun hadde ytterligere en form for blodkreft som heter akutt myelogen leukemi, AML.

– Jeg gråt og var veldig lei meg da jeg fikk høre det.

Det gjorde dessuten alt verre, siden denne kreftformen er mer aggressiv og dermed krevde en mer aggressiv behandling som innebar vanskelige bivirkninger. Lillehjernen hovnet opp og hun mistet funksjoner som å kunne gå og snakke, hun kunne ikke styre armene eller kjevene, noe som gjorde det vanskelig å spise.

– Jeg var en grønnsak!

FØR ALT ENDRET SEG: På bildet som Amanda har valgt som omslag til boken Min vei tilbake, er hun 15 år gammel – helt uvitende om alt det vanskelige som venter henne.

– Det var forferdelig og jeg så ikke at jeg skulle få livet mitt tilbake. Jeg ville dø og i tankene begynte jeg å planlegge mitt selvmord. Selve døden var jeg ikke redd for, det vanskelige var selve prosessen dit.

Samtidig kunne Amanda ikke uttrykke hvordan hun følte fordi hun ikke kunne snakke, og det gjorde alt verre.

– Jeg hadde også vanskelig for å skrive fordi hendene mine ikke lystret, men ved hjelp av en datamaskin klarte jeg å få fram en melding til mamma på skjermen: «Jeg vil dø!» Mamma ble selvfølgelig veldig lei seg.

Uvanlige bivirkninger

Legene hadde ikke sett disse bivirkningene av cellegiftbehandlingen tidligere. Det fantes noen få tilfeller i verden å relatere til. I ett tilfelle hadde pasienten fått sine evner tilbake, i noen tilfeller ikke. En pasient i Tsjekkia hadde det gått bra for, og den pasienten hadde blitt behandlet med en spesiell medisin som fantes i Tyskland.

Amanda fikk samme medisin.

– I denne tiden sov jeg tre ganger om dagen. Når jeg sov, drømte jeg mye og i drømmene var jeg helt frisk. Det var tungt å våkne og innse at det bare var en drøm …

Heldigvis hadde medisinen effekt, men det tok ett år før hun kunne gå selv og begynne å snakke normalt.

Kunne ikke motstå sola

Under en permisjon fra sykehuset var det fint vær, og hun fikk tydelige instruksjoner om å ikke sole seg når hun var hjemme.

– Men jeg ville så gjerne få litt farge på kroppen. Jeg smurte meg med solfaktor 50 og satte meg i sola og trodde ikke det skulle være farlig. Der sovnet jeg og da jeg våknet hadde jeg fått brannskader i ansiktet og på armene.

Følgene ble livstruende alvorlige.

– Det var åpne sår og siden cellegiften hadde slått ut immunforsvaret mitt, kom det inn soppbakterier og slo rot i blodet. Væske ble dannet og jeg så forferdelig ut.

ALVORLIG FEIL: Amanda satte seg i sola, med solkrem men mot legens råd, sovnet og fikk alvorlige brannskader. Foto: Privat

Soppinfeksjonen kunne føre til døden fordi den angriper organene. Amanda trengte derfor å få tilbake sitt immunforsvar, som var blitt brutt ned av cellegiften. Valget var å bekjempe soppinfeksjonen og avslutte kreftbehandlingen, eller å fortsette kreftbehandlingen og ikke kunne behandle soppinfeksjonen.

– Legene valgte å avslutte cellegiftbehandlingen som hadde pågått i 14 måneder, noe som innebar under halvparten av de to og et halvt årene som de mente var nødvendig. Det var bare å håpe at det skulle holde med de dosene jeg hadde fått. Jeg fordømte meg selv for at jeg hadde gjort noe jeg ikke skulle. Jeg var ung og dum, konstaterer jeg nå i ettertid.

Veien tilbake

I stedet for cellegift fikk hun nå medisinen Ambisome som brukes for å stoppe livstruende soppinfeksjoner. Den skulle tas hver dag i ett helt år, noe som innebar daglige reiser til sykehuset. Dessuten måtte hun gjennomgå tre ulike operasjoner for å fjerne sopp fra kroppen. Av medisinen fikk hun også nyresvikt.

– Da jeg begynte å behandles for soppinfeksjonen hadde jeg dødsangst fordi jeg ikke visste om cellegiften jeg hadde fått var tilstrekkelig. Jeg tok kreftprøver hver tredje måned og det var veldig nervepirrende før hver prøvetaking. Men hver gang fikk jeg bedre og bedre beskjed, noe som gjorde at dødsangsten ga seg og jeg fikk håpet tilbake.

LETTELSEN: Amanda tok eksamen to år etter sine jevnaldrende og var så lykkelig at hun gråt. Foto: Privat

Etter ett års behandling var hun fri for soppinfeksjonen. Og den cellegiftbehandlingen hun hadde avbrutt hadde vært tilstrekkelig til å drepe kreftcellene.

– Da jeg fikk de beskjedene følte jeg meg fri til å kunne gjøre hva jeg ville, selv om jeg fortsatt måtte på kontroller.

Sykdomstiden innebar at hun i 2020 måtte begynne på videregående på nytt sammen med de som var to år yngre enn henne.

– Det var dessuten under koronapandemien, så jeg fikk jobbe mye hjemmefra og når jeg var på kontroller på sykehuset. Det passet meg ganske bra.

Amanda tok eksamen to år etter sine jevnaldrende og var så lykkelig at hun gråt.

OPPLEVELSEN: Å hoppe fallskjerm på Hawaii var en opplevelse som Amanda alltid vil bære med seg. Foto: Privat

Snart kunne hun også kaste parykken. Hennes eget hår hadde vokst så mye ut at hun kunne forlenge det med løshår og føle seg mer som seg selv igjen.

– Det føltes så godt!

Ville se verden

Amandas foreldre hadde tegnet en barneforsikring og hun hadde dermed rett til erstatning for sykdomstiden. For pengene skulle hun reise og se verden.

– Det var noe jeg alltid hadde drømt om, og sammen med en gruppe på ti andre jenter dro jeg på en reise jorden rundt.

Hun fikk oppleve mange vakre og eksotiske steder.

– Å hoppe fallskjerm på Hawaii og ovenfra se det blå vannet møte de grønne skogene var en opplevelse jeg alltid vil bære med meg, likevel som å få se levende elefanter på Afrikas savanne.

Hun har etter sykdomstiden besteget Kebnekaises topp ved to anledninger.

LIVSLEKSJONEN: Kreften lærte henne å ikke utsette drømmene sine – nå lever Amanda livet fullt ut. Foto: Privat

Neste mål er å bestige Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell. Videre har hun som mål å løpe maraton (42 195 meter). Halvparten av den distansen har hun allerede klart ved et par anledninger på litt over to timer, noe hun er fornøyd med.

– Jeg ser løpingen som en måte å utfordre kroppen min på, å bevise at jeg er like sterk som før sykdommen. Det eneste jeg ikke har fått helt tilbake er koordinasjonen.

Amanda har mange framtidsdrømmer. En er å treffe en partner og få en stor familie.

– Og så har jeg alltid drømt om å utdanne meg til politi. Livet har gitt meg en ny sjanse, den vil jeg ta vare på.

Et siste farvel

I slutten av januar i fjor kom Amanda hjem fra en reise i Brasil der hun hadde vært i en måned for blant annet å feire nyttår i Rio de Janeiro.

– Det var en fantastisk reise, men 15 minutter før jeg kom fram med toget til Lund ringte pappa som skulle hente meg og sa at vi måtte kjøre direkte til en palliativ avdeling i Helsingborg der mamma var blitt innlagt.

Amandas mamma Agneta hadde kjempet mot nyrekreft som hadde spredt seg. Lenge hadde familien håpet at hun skulle bli frisk, men nå hadde hun plutselig blitt dårligere.

– Med reiseklærne fortsatt på kroppen dro vi til avdelingen. Mamma var veldig dårlig da jeg kom dit, og jeg ble selvfølgelig veldig lei meg, sier Amanda.

SAMMEN: Amanda sammen med sin mamma Agneta, som støttet henne gjennom de vanskelige årene med sykdom. Tidligere i år gikk Agneta bort i nyrekreft. Foto: Privat

– Jeg klemte henne, fortalte litt om reisen og fikk anledning til å snakke med legen. Det var jeg, pappa og broren min som snakket med legen, og han visste ikke om mamma kom til å overleve natten. Så jeg og pappa sov hos henne der.

Familien tilbrakte fem døgn på avdelingen, og den sjette dagen sovnet mamma Agneta inn.

– For hver dag ble hun dårligere, og dagen jeg kom hjem, 27. januar, var også siste gang det gikk an å snakke med henne. Hennes siste ord til meg var: «Jeg elsker deg».