INTERNASJONAL vintersport er midt i store endringer. De tradisjonelle norske vinteridrettene som ski -og hurtigløp på skøyter er allerede blitt forandret, og snart kommer et ganske annerledes vinter-OL.

Disse endringene skjer stadig oftere med et felles trekk:

Nå er det Norges sportslige vinterdominanse som skal stoppes.

Etter mer enn et tiår med eventyrlige norske resultater i vinterlekene, har den internasjonale olympiske komitéen (IOC) satt enda mer fart på jobben med å redusere betydningen av typiske norske grener. 

Det er dumt for det mektige olympiske produktet at bitte lille Norge gang etter gang blir beste nasjon på medaljestatistikken. Derfor forsvinner kombinert – den mest tradisjonelle skiøvelsen – kanskje fra OL-programmet.

Neste offer kan bli langrenn som har mange OL-konkurranser. Der prøver både det internasjonale skiforbundet (FIS) og konkurrentene våre å bryte den langvarige norske dominansen. 

Det skal gjøres ved å begrense hvor mange norske løpere som får være med i verdenscupen, og det skal skje fortest mulig.

I en så geografisk begrenset vintersport oppleves den norske suksessen som ødeleggende for sporten.

SAMTIDIG er det ingen grunn til å bli fornærmet over denne utenlandske kritikken av for mange norske vintermedaljer.

De utenlandske idrettslederne gjør som oftest dette i beste mening.

Bakgrunnen for den pågående moderniseringen av øvelsesutvalg og nasjonale kvoter, er å gjøre vintersport mer populært. Altså flere utøvere i nye land, mer TV-tid, et bredere publikum og på den måten større sponsorinntekter. 

Det vil i teorien gi en mer bærekraftig felles global vinterlek,

GODE grunner alt sammen, men de sportslige konsekvensene på toppnivå slår hardest inn i det norske toppmiljøet. Snart blir de internasjonale kvotene våre kuttet igjen:

I verste fall får bare seks norske løpere starte i verdenscupen.

Det er en dramatisk endring i nasjonalsporten vår, der antall proffe langrennsløpere er høyere enn noen gang.

NIVÅET i norsk herrelangrenn har aldri vært så stabilt sterkt som nå. I to mesterskap på rad har Norge vunnet alle gullmedaljene.

Det skyldes ikke bare den nødvendige idrettsboikotten av Putins Russland og fenomenet Johannes Høsflot Klæbo:

I verdenscupen 2025/26 var sju av ti de beste norske.

Og bak disse få norske løperne som ganske jevnt får konkurrere internasjonalt, er det en massiv bredde av sterke utøvere som ville sørget for topplasseringer uansett.

Så jevnt og godt er det rett bak stjernene i norsk herrelangrenn.

FOR MANGE NORSKE OL-GULL: Stas i utlandet også med de seks OL-gullene til Johannes Høsflot Klæbo i Italia, men det er upopulært hos IOC med norsk totalseier i vinterlekene. Det gir kutt i typiske norske skiøvelser. FOTO: Foto: Lise Åserud / NTB.

FOR noen uker siden var det blytunge forhold i den våte løssnøen på NM 10km i reserveløypene på Lygna, og mye større tidsavstander enn vanlig selv i den jevne herreklassen. Likevel fulgte hele 83 løpere under to minutter bak vinneren Andreas Fjorden Ree.

Gullvinner Ree fikk aldri plass i Norges lille OL-tropp. I vinterens verdenscup ble han uansett nummer seks sammenlagt – bare slått av en eneste utlending. Det var den italienske storløperen Federico Pellegrino, som nå legger opp.

PÅ samme  NM-distanse ble den rutinerte sogningen Jon Rolf Skamo Hope nummer 166 av omtrent 500 løpere. Det var en uvanlig svak dag for ham. 

Denne 28-åringen har i nesten ti år vært i den store gruppa som kjemper for å komme på et norsk A-landslag. Underveis har eks-juniorverdensmesteren gjort det flott i verdenscupen med en 12.-plass, og var også VM-reserve for Norge for noen år siden.

Så stoppet det opp internasjonalt, slik det har gjort for de fleste av de som satser som proffe norske langrennsløpere.

For så trangt er nåløyet ut i verden for den store flokken av norske herreløpere.

DET preger også den vanskelige jobben med å sette sammen landslaget for neste vinter. Om det kuttes fra 11 til 10 løpere, er selv en verdensstjerne som Erik Valnes i fare for å miste plassen bare fordi han fikk ødelagt sesongen med sykdom før og under OL. I hvert fall nå som det er klart at kometen Einar Hedegart satser på langrenn i stedet for skiskyting.

Så blir det kamp innad i laget og i blant den store gjengen utenfor, om de få plassene som gir konkurranser på øverste internasjonale nivå. 

I DAG er maksgrensen der 6 norske løpere, pluss vinnerne av verdenscupen og Skandinavisk cup. Den siste friplassen har treningsfenomenet Even Solem Michelsen fram til Tour de Ski. Så overtar den som da leder cupen. 

Det blir garantert en nordmann. Sist vinter hadde Norge ti av de ti beste plassene.

Det er denne nasjonale maksgrensen som FIS og konkurrentene vil redusere. Muligens blir det besluttet i den internasjonale langrennskomiteen allerede om to uker, og så vedtatt i FIS-styret seinere i mai.

DETTE kuttet på nasjonal kvote fra seks til fire løpere vil få virkning fra og med verdenscupen 2027/28, mens de første innskrenkningene på norsk støttepersonell skjer kommende vinter om det skulle bety noe. 

Det er lenge siden en sterk norsk økonomi eller en overlegen serviceavdeling bestemte de internasjonale resultatlistene. Denne suksessen speiler mye mer en helt spesiell norsk langrennskultur.

MENS det er lett å forstå at sporten leter etter drastiske tiltak for å begrense norsk dominanse, er det mer vrient å skjønne hvorfor de suverene svenske jentene også må rammes.

I internasjonalt kvinnelangrenn er det mye jevnere med løpere fra seks nasjoner blant de ti beste i verdenscupen sammenlagt. Da framstår en reduksjon av Sveriges kvote helt unødvendig. Tross alt er denne svenske suksessen ganske ny.

Dessuten er det snålt i en verdenscup å begrense tilgangen til sportens beste gjennom nasjonale kvoter. Det er ikke slik det fungerer i de største individuelle idrettene.

Der kvalifiserer den enkelte seg til øverste internasjonale konkurransenivå gjennom resultater. 

Ikke etter nasjonalitet.

ALT dette er argumenter mot et kutt av de nasjonale kvotene til sportens to toppnasjoner, men innsigelsene preller sannsynligvis av. 

FIS-ledelsen får det helst som de vil. 

I hvert fall når målet er å stoppe norsk totaldominanse i internasjonal langrenn for å bevare sporten som en sterkest mulig OL-gren.