Tallene taler sitt tydelige språk: 31 prosent av nordmenn har utpregede fordommer mot muslimer. 22 prosent har direkte muslimfiendtlige holdninger. Dette er ikke små tall.

Det betyr at muslimfiendtlighet ikke bare er noe som finnes i mørke nettforum eller blant ekstreme enkeltpersoner.

Folk opplever det i nabolagene våre, på arbeidsplasser og i skolegården. Og for synlige muslimer betyr det å leve med en konstant uro.

Jeg vet det fordi jeg har familie som bor på Kampen i Oslo der Tamima Nibras Juhar ble drept. Jeg har selv både bodd og gått på skole der.

Flere i min familie er synlige muslimer. De kan ikke gjemme seg. Tenk om det var dem den terrorsiktede hadde gått løs på? Bare tanken skremmer meg. For dette handler ikke om «de andre». Det handler om våre nærmeste, våre naboer, våre barn.

Tallene fra HL-senteret viser at dette ikke er enkelttilfeller. Det er en struktur. Det er en kald virkelighet. Og vi må tørre å si det som det er: Hatet er her.

MINNES TAMIMA: Flere har lagt igjen blomster, lys og hilsener for å minnes 34 år gamle Tamima Nibras Juhar.
Foto: Javad Parsa/NTB

– «Vi» og «dem»

Når en av tre nordmenn ser på muslimer med fordommer, skaper det en atmosfære. Blikkene på bussen. Kommentarene i skolegården. Mistanken på arbeidsplassen. Dette er hverdagen til altfor mange. Og det gjør noe med mennesker å vite at en så stor del av landet mener du ikke hører hjemme.

Vi må slutte å trøste oss selv med at «de fleste er jo tolerante». Ja, flertallet er ikke hatefulle. Men når over en femtedel av befolkningen bærer muslimfiendtlige holdninger, er det nok til å forme klimaet. Nok til å skape frykt. Nok til å gi grobunn for vold.

Nå kan jeg ikke lenger ignorere hatet.

Fouad Acharki

For vi vet hvordan dette utvikler seg. Først ord. Så blikk. Så ekskludering. Til slutt handling. Og da snakker vi ikke lenger bare om fordommer, men om angrep i gatene.

Dette er en del av et større mønster. Samme logikk har gitt oss antisemittisme, rasisme, hat mot skeive. Alltid dette «vi» og «dem». Alltid noen som skal pekes ut som problemet. Det begynner med fordommer, og ender i frykt.

ÆRER HENNE: Tre dager etter drapet på Tamima Nibras Juhar (34) dukket det opp et maleri på en husvegg på Kampen. Gatekunstneren Töddel sier det er til ære for henne.
Foto: Javad Parsa/NTB

Radikal kjærlighet

Så hva gjør vi? Vi kan ikke svare med stillhet. Vi kan ikke svare med bortforklaringer. Vi må svare med mot.

Mot til å ta samtalene rundt middagsbordet. Mot til å si fra når kollegaen drar en «uskyldig» vits. Mot til å kreve at politikere setter inn ressurser, ikke bare tomme ord. Mot til å bygge fellesskap på skoler, i idrettslag, i nabolag.

Og vi trenger mer enn bare mot. Vi trenger det den amerikanske filosofen Cornel West kaller «radikal kjærlighet». En kjærlighet som nekter å gjøre noen til mindre verdt. En kjærlighet som ser mennesket bak hijaben, bak navnet, bak fordommene.

For dette handler ikke bare om muslimer. Det handler om Norge. Om hva slags samfunn vi ønsker å være. Et samfunn der noen alltid må se seg over skulderen? Eller et samfunn der alle kan leve fritt og trygt, uansett tro eller bakgrunn?

Når jeg ser på familien min, på barna som vokser opp i dette landet, håper jeg på det siste. Men håp alene holder ikke. Det krever handling.

Hatet er her. Spørsmålet er om vi tør å se det – og om vi er villige til å gjøre noe med det.