Det sies at livet er en gave. Hva som skjuler seg bak innpakningspapiret, vet man aldri helt sikkert. Noen ganger får man ikke det man håper på, men selv når livet ikke blir slik man hadde sett for seg, kan det likevel vise seg å være vakkert. At livet tar uventede veier, og at man aldri helt vet hva man får, har Ida Fladen (40) selv erfart.

Da KK møter henne, har hun med seg en liten, firbeint venn med krøllete pels. En goldendoodle ved navn Kanel. Hunden hun ikke hadde trodd skulle komme inn i livet hennes. Enda en av de uventede gavene. Vi skal snart komme tilbake til hvordan det ble slik.

Mange kjenner nok Ida best fra podkasten «Ida med hjertet i hånden», der hun møter mennesker med ulikt syn på kjærlighet og relasjoner. Felles for dem alle er at de har historier som får lytteren til å føle noe.

Klikker du deg derimot inn på «Spårtsklubben» på VGTV, møter du en helt annen side av Ida Fladen. Her sitter hun omgitt av alfahanner som Mads Hansen og Erik Follestad. Programmet er lettbeint og fullt av humor, en total kontrast til den sårbare tonen i «Ida med hjertet i hånden».

Ida Fladen

40 år. Programleder.
Slo igjennom på tv med
programmet «Prosjekt
perfekt» på NRK i 2013.
Har jobbet med flere
programmer på TV 2 og
med «Spårtsklubben»
på VGTV. Aktuell med
podkasten «Ida med
hjertet i hånden». Er
singel. Bor i Oslo.

Vis mer
Vis mindre

TO SIDER: Ida liker balansen mellom humor og seriøsitet. FOTO: Ida Bjørvik/Hest Agentur

Hjertet i hånden

Ethvert menneske har sin historie, og denne gangen er det hennes eget hjerte hun forsiktig åpner og legger i hånden.

– Jeg elsker kontrasten mellom «Ida med hjertet i hånden» og «Spårtsklubben». Det speiler personligheten min, forklarer Ida.

Helt siden hun var liten, har hun nemlig hatt det hun beskriver som to kontrastfylte sider. I det ene øyeblikket kan hun være sprudlende, eventyrlysten og på jakt etter adrenalinkick, for så i neste øyeblikk å lengte etter stillhet, nærhet og de dype samtalene.

Ida har vokst opp i Rælingen utenfor Oslo sammen med mamma, pappa og en lillesøster som er to år yngre. Da hun var seks år gammel, skilte foreldrene seg, men de har likevel bodd bare en kort kjøretur unna hverandre.

– Personligheten min var veldig tosidig som barn, det er blitt med meg hele livet. Noen ganger skjønner jeg ikke helt min egen personlighet.

– Som barn var jeg både rampete, vill og jævlig, men samtidig en pliktoppfyllende nerd. Jeg ble god på å være bøllete i skjul. Når jeg tenker tilbake på det, gjorde vi helt grusomme rampestreker.

– Å, hva kunne dere finne på å gjøre?

– Vi brukte blant annet å bytte post hos alle naboene, slik at de fikk feil post. En gang brant vi all posten i hele gata. Jeg kunne til tider slåss litt med gutta. Men alt dette var de skjulte sidene mine. For jeg var også pliktoppfyllende og flink på skolen, så de fleste trodde nok at jeg var et englebarn.

FOTO: Ida Bjørvik/Hest Agentur

På mange måter bodde Ida Fladen litt som Åsa fra «Jul i Svingen». Frem til hun var 13 år gammel, drev moren en liten kiosk, og familien bodde i etasjen over. Nede luktet det svakt av nystekte pølser og nymalt kaffe, og kiosken var fylt av smågodt. Hit kom folk fra nabolaget innom for å slå av en prat, levere tippekupongen eller kjøpe seg noe godt.

– Jeg jobbet mye der i barndommen. Også der kunne vi finne på rampestreker. Noen ganger plasserte vi bøtter med vann over døra, så kundene ble klissbløte når de åpnet den.

Den litt rampete siden fulgte Ida også i ungdomstiden. Parallelt med at hun gjorde det bra på skolen og spilte fotball på fritiden, snek hun seg ut i helgene.

– Jeg var en bølle i helgene og en nerd på ukedagene.

Ida beskriver seg selv som veldig familiekjær. Å bo nær familien er noe som har vært viktig for henne hele veien. Separasjonsangsten meldte seg da hun etter videregående skulle flytte hjemmefra for å gå på Danvik Folkehøgskole i Drammen.

– Den overgangen var verre enn man skulle tro. Jeg husker det kjempegodt. Mamma og lillesøsteren min kjørte meg til Drammen, og jeg hylgråt. Det var bare tre kvarter å kjøre hjem, men likevel syntes jeg at det var rart å være på et nytt sted uten å kjenne noen.

– Mens vennene mine reiste på backpacking jorda rundt, syntes jeg det var skummelt å flytte tre kvarter hjemmefra. Så det skal være en ekstremt bra mann jeg finner meg om jeg noen gang skal flytte et annet sted, ler Ida.

Likevel har hun aldri angret på det hun omtaler som et litt pysete valg. Det var nemlig mediefolkehøgskolen som ble hennes vei inn i rampelyset.

– Helt siden jeg var liten, har jeg vært over gjennomsnittet interessert i radio. Som liten pleide jeg å spille inn egne radiosendinger på kassett. Og da jeg gikk radiolinja på Danvik, hadde vi utplassering i ulike mediebedrifter. Jeg var heldig og fikk praksisplass i Radio Energy. Det husker jeg var stas, for jeg vokste opp med å høre på den kanalen.

Etter det begynte ballen å rulle. Ida fikk tilbud om jobb i radiokanalen, og ble værende i flere år, før hun senere ble hentet over til P3. Ida Fladen har også vært aktuell med en rekke tv-prosjekter, hun slo blant annet igjennom på tv med programmet «Prosjekt perfekt» på NRK i 2013.

– Det var mens jeg jobbet i P3 at «Prosjekt perfekt» ble til.

PROSJEKT PERFEKT: Mange kjenner Ida Fladen fra NRK-serien Prosjekt perfekt. FOTO: Ida Bjørvik/Hest Agentur

Konseptet gikk ut på å følge en rekke ulike livsstilsråd for å få et perfekt liv. Ida var blant flere som dro på audition for å få jobben.

– Det var en lang prosess med flere auditionrunder. Det var en litt vanskelig periode, fordi vi var flere fra P3 som søkte. Jeg husker at jeg ble kjempeglad da jeg fikk jobben, men at jeg ikke klarte å uttrykke det på jobb. Det var flere som ikke var så fornøyd med utfallet, noe som var ubehagelig.

Hun legger til:

– Det er spisse albuer i mediebransjen, og det takler jeg dårlig. Jeg tror at det er viktig å unne folk ting. Den som er der til rett tid, eller er best egnet, får jobben. Noen ganger må man konkurrere om de samme jobbene. Sånn er det bare. Men det var noe jeg syntes var ubehagelig i starten.

Opp og nedturer

Ida forklarer at hun er blitt mer hardhudet med årene. Nylig fylte hun 40 år. I løpet av livet har hun fått lære på den harde måten at livet ikke bestandig er en dans på roser. At man noen ganger må stoppe opp, plukke ut tornene man har tråkket på, før man kan fortsette dansen.

Det var 1. mars 2022 at Ida Fladens skjoldbruskkjertel ble operert vekk. Den måtte fjernes fordi det ble oppdaget to svulster i den. I et tidligere intervju med KK fortalte Ida at hun beholdt roen, men at stillheten som fulgte i telefonen da hun hørte hvor lei seg faren ble, var vond.

OPTIMIST: Ida er en evig optimist, tross motstanden hun har møtt. FOTO: Ida Bjørvik/Hest Agentur

Ida er nå tilbake i rampelyset etter at hun en lengre periode var sykmeldt. Selv beskriver hun seg som en optimist. Og til tross for at hun har hatt problemer som har gått utover helsen, ønsker hun ikke å forbindes med sykdom. Men hun kan fortelle at årsaken til sykmeldingen bunner i at kreften hun hadde for noen år siden, har skapt problemer i ettertid.

– Det var vanskelig fysisk, men også mentalt. Da jeg var sykmeldt hele fjoråret, merket jeg også at bransjen er hard. At det å ikke ha en A4-helse er vanskelig når man konstant skal levere. For man skal helst være frisk og rask hele tiden.

Lenge hadde Ida sett for seg at det å fylle 40 skulle være annerledes. Aller helst skulle det innebære å ha både mann og barn. Det er nå vi skal tilbake til den firbeinte skapningen som pent har lagt seg i sofaen mens vi sitter og prater.

Kanel lyser opp idet Ida sier navnet hennes for å forklare hvordan det hadde seg at hun fikk hund.

– Da jeg var sykmeldt, trengte jeg en unnskyldning for å komme meg mer ut, så jeg tenkte at det å passe en hund kunne være fint.

Lenge hadde det vært stille fra henne på sosiale medier. Men så brøt hun stillheten:

«Denne er for de spesielt interesserte, er det noen i nabolaget som har en hund jeg kan passe litt og gå turer med?»

Responsen var overveldende. Idas innboks var fylt opp med meldinger fra mennesker som bodde alt fra 20 til 500 meter unna henne og som ville ha hjelp med hundepass.

– Jeg måtte nesten bare ta en rulett og trykke stopp. Så det var ganske tilfeldig at det ble Kanel.

– Hun er en viktig grunn til at jeg kom meg tilbake til en normal hverdag og fikk bedre helse.

Den lille firbeinte er overraskende sprek, og er med på alt fra korte turer til lengre skiturer på over en mil.

– Det er en god motivasjon å ha henne med seg på tur. Hun får meg til å gjøre ting som er bra for meg. Man kan si jeg er blitt en slags fostermor for henne. Samtidig føler jeg meg mindre ensom når jeg har hennes selskap.

– Har du følt deg mye ensom?

– Ja, jeg er mye ensom. Det er først det siste året jeg har turt å innrømme at jeg er ensom. Jeg har venner og familie, men når man blir eldre, glir man litt fra vennene sine. Man henger ikke like ofte, de stifter familie og har en helt annen hverdag. Jeg skulle ofte ønske jeg hadde noen å komme hjem til. En som kunne ta vare på meg. For jeg kan ikke lenger huske hvordan det er å bli tatt vare på.

Ida stopper opp litt, og det er tydelig at temaet berører henne.

SELVSTENDIG: Selv om hun har blitt selvstendig er det noe hun savner. FOTO: Ida Bjørvik/Hest Agentur

– Jeg er blitt selvstendig og tar vare på meg selv. Man blir tøff og skarp av å være mye alene, men jeg er egentlig ganske sårbar. Jeg tror at jeg er blitt litt for hardhudet av å være singel så lenge. Det er ikke noe jeg vil, men en slags forsvarsmekanisme.

Plan B

I 2024 var Ida aktuell med programmet «Ida & Vegard – Plan Baby», der hun sammen med sin single, homofile venn, Vegard Harm, så på en plan B: Kunne det være en idé å få barn sammen?

– Vegard og jeg hadde lenge snakket om at vi ville gjøre noe sammen. Vi hadde tullet litt med at vi kanskje kunne fått et barn sammen, siden begge er single og vil ha barn. Noen ganger kan jeg tenke: «Fader, at vi ikke bare fikk et barn sammen.»

Da Vegard og Ida spilte inn «Plan Baby», passet de tre barn for å få en prøvesmak på hvordan det ville vært å ha barn sammen.

– Vi ble så glad i barna. Det var kaos å ha barn med Vegard, men også veldig fint. Jeg vil jo aller helst få barn med en kjæreste, og Vegard bor i Stokke, så i realiteten ville det blitt vanskelig. Jeg skjønner jo at jeg begynner å få dårlig tid, men jeg har selvfølgelig et håp. Men kanskje venter jeg så lenge at det blir for sent. Det vet man aldri.

Ida synes ikke at det å bli eldre er skremmende i seg selv. Likevel kan hun sitte med tanken om at livet ikke er blitt helt som hun hadde sett for seg.

– De biologiske tingene får man ikke gjort noe med, det gjør meg kjempestresset. Det handler ikke om selve tallet eller det å skulle fylle 40, mer at biologi er biologi. Men så lever vi jo i 2026, og mye er mulig.

ANNERLEDES: Livet ble annerledes enn det Ida Fladen hadde sett for seg. FOTO: Ida Bjørvik/Hest Agentur

FOTO: Ida Bjørvik/Hest Agentur

Om ikke livet til punkt og prikke er blitt som Ida så det for seg, så er det likevel en som har all grunn til å være stolt: nemlig lille Ida som satt på pikerommet og lagde radiosendinger for moro skyld.

– Jeg er nok dårlig på å være stolt over meg selv, men jeg tror at lille Ida ville vært stolt over at jeg trosset frykten og fulgte drømmene mine. Jeg er ikke like tilbakeholdende, og tør å ta litt mer plass, sier hun og fortsetter:

– Med alderen er jeg blitt tryggere i meg selv. Det er befriende, og ikke minst viktig. Hadde jeg ikke vært komfortabel, kunne jeg ikke overlevd i denne bransjen.

Ikke minst har hun funnet balansegangen, den som gjør at hun får utløp for de to personlighetene hun har hatt med seg siden barndommen.

– I «Spårtsklubben» får jeg utløp for hun som brente posten til naboene, mens den pliktoppfyllende siden av meg får utløp i «Ida med hjertet i hånden». Det er fint å kunne snakke åpent og i dybden om viktige og alvorlige temaer.

Hvordan fremtiden vil se ut, vet ingen. For livet kan bare forstås baklengs, men må leves forlengs – og kanskje er det der noe av skjønnheten ligger. For uvitenhet sies å være lykke, og noen ganger er det i møte med det uvisse at vi virkelig lever.

Har du et tips?

Hei, jeg heter Ida Ystmark, og er journalist i KK. Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?