Formuesskatten er blitt en kjernesak i valgkampen. Det er kanskje ikke så rart, siden de borgerlige partiene bruker mesteparten av sin taletid på å forklare for en trussel denne skatten er. Den truer norskeide bedrifter. Den truer velferd og vekst. Den truer attraktivitet og konkurransekraft.

De tegner et nokså begredelig bilde av landet vårt. Om folk som må flykte til Sveits, barn som får arven spist opp av futen, og et næringsliv på randen til total kollaps. Apokalypsen er nær, og alle skal ned. Norsk økonomi er radbrekket, nedvalset, plyndret og etterlatt for å blø i hjel, på grunn av denne formuesskatten. Bare vi blir kvitt den, blir alt så meget bedre – ikke bare for kong Salomo, men også for Jørgen hattemaker.

Hadde rikingene fått beholde pengene selv, ville de nemlig investert og ansatt flere i bedriftene sine. Om det deretter ble noe til overs, ville de selvsagt brukt det på å støtte kunst og kultur, donere til medisinsk forskning eller redde naturen. Nå må de isteden bruke masse penger på å unngå formuesskatt. Milliardær Christen Sveaas har alene brent av 19 millioner kroner til støtte for borgerlig valgseier.

Arbeiderpartiets motto om at det er «vanlige folks tur» har gjort denne regjeringsperioden til en kontinuerlig diskusjon om hvem som egentlig er vanlige. For hva er vanligst – å være rik eller å være fattig – og hvem hører hjemme i hvilken bås? Også vanlige folk flytter til Sveits, har Finansavisen meldt. Nærmere bestemt dem med mellom 50 og 100 millioner i formue. Du vet, helt vanlig.

Ap og Sp bidro selv til forvirringen da de varslet at de ville redusere skatten for dem med inntekter under 750.000 kroner og øke for dem med inntekt over. Når de legger lista for hva som er høy inntekt såpass lavt, skaper de ironisk nok en gigantisk øvre middelklasse hvor mange antagelig går rundt og tror at de er tjent med å stemme borgerlig.

Måten mange tenker sosialdemokrati på, er i grunn snudd på hodet – fra ideer om likhet til ideer om like muligheter (les: til å bli rik). Som student i Storbritannia hadde jeg en samtale med en foreleser om den norske velferdsstaten. Da jeg fortalte om vår relative likhet, var det ikke til å tro for en som var vant til det ekstreme britiske klassesamfunnet.

«Men hvordan fungerer det i praksis?» ville han vite. «Hvordan kan man for eksempel forsvare at noen med høy utdanning tjener omtrent det samme som noen uten?». Tjue år gamle meg svarte etter beste evne, og tok sikkert litt hardt i da jeg sa at vi nordmenn, vi skjønner at vi alle er tjent med denne likheten. «Dessuten koster jo maten det samme for alle,» konstaterte jeg.

Da jeg fjorten år senere var tilbake i studiebyen og tok en kaffe med den samme foreleseren, husket han fortsatt denne samtalen. «Du vet, den gangen du fortalte at en kirurg og en renholder tjener det samme i Norge.» Det var noe naivt håpefullt med måten han sa det på, som gjorde at jeg ikke nyanserte ham. Jeg fortalte ham heller ikke at nordmenn som har blitt rike på våre felles naturressurser, flytter formuene sine til Sveits fordi de ikke har lyst til å betale skatt til det samme fellesskapet.

«Du må ikke tåle så inderlig vel, den skatt som ikke rammer deg selv,» som Arnulf Øverland nesten skrev. Hvis Høyre hadde hatt et slagord, ville det nok vært dette. Kjernen i deres narrativ er at skatt på høy nettoformue kan ramme «hvem som helst». Du kan være neste ut! Det er vel dette som også er essensen i den amerikanske drømmen: Man vil heller ha en mikroskopisk, hypotetisk mulighet for å bli styrtrik, enn universelle velferdsordninger som sikrer en mot fattigdom.

Mange har fått med seg Thomas Seltzers dokumentarserie «Den norske fattigdommen», som handler om å ha dårlig råd i verdens rikeste og likeste land. Jeg tipper seerne kan deles inn i to hovedkategorier: de som nikker gjenkjennende, og de som tenker «jo, jeg er glad det der ikke er meg». Man vil jo helst være i sistnevnte gruppe.

Antagelig er det nettopp det som slår an med høyreretorikken. For det er stas å bli inkludert i det gode selskap. Det er litt mer sexy å klage over formuesskatt enn å furte over prisen på hvitost og dopapir. Jeg vil heller henge med milliardærgutta enn den kjipe sutregjengen som sliter bare bilen må på EU-kontroll.

Men realiteten er at jeg er nærmere fattigdomsgrensa enn jeg er å bli medlem av finanseliten. Slik er det for de fleste. Sannheten er at formuesskatten treffer en liten og svært velstående gruppe.

«Den rikeste prosenten eier minst 25 prosent av all formue i landet, og betaler omtrent to tredeler av den totale formuesskatten,» forklarer skatteforsker Guttorm Schjelderup ved Norges Handelshøyskole til E24. Og den virker etter hensikten, ifølge forskeren, som kaller formuesskatten «den mest omfordelende skatten i Norge, nettopp fordi formue er mer skjevt fordelt enn inntekt».

Fortsatt forstår jeg ikke hvorfor skatt på formue får ta så mye plass i debattene fram mot valget. Hvis jeg er helt ærlig, så angår det ikke meg. Og sannsynligvis ikke deg heller.