Nylig hørte jeg en radiodebatt om hvor stor prosentandel en forfatter får per solgte bok fra de store forlagene. Forfatter Hilde Østby fortalte at hennes siste avregning var på 15.000 kroner.
Hun hadde regnet seg frem til en timelønn på usle 30 kroner for å skrive sin siste bok.
Hun snakket om at renholderen hos Gyldendal tjener betydelig bedre enn de fleste av forfatterne deres. At dette er en uholdbar situasjon, bør de fleste kunne enes om.
I Norge stikker bokhandelen av med cirka 40–50 prosent av inntektene. Etter at trykkekostnader og forlagets andel er trukket fra, sitter forfatteren igjen med 15 prosent gjennom den såkalte normalavtalen. Denne avtalen sikrer alle forfattere samme prosentandel, slik at forlagene kan bruke inntektene fra bestselgerne til å satse på smalere utgivelser.
Dette kan høres ut som en sympatisk modell, men selv de mest lojale idealister begynner nå å innse at denne solidariteten ikke betaler husleien.
Å starte et uavhengig bokforlag og tilby forfatterne 30 prosent høres fint ut på papiret. Problemet er at selv med doblet andel, ville Hilde Østby bare sittet igjen med 30.000 kroner – altså 60 kroner timen. Dermed er vi like langt.
Kanskje du som uavhengig forlegger kunne skrevet leserinnlegg om at Gyldendal eier Ark bokhandel, som igjen eies av Must-familien – en av Norges rikeste familier – og at det er de som stikker av med pengesekken?
Det er lett å la seg blende av at forlagene opererer med moderate resultatmarginer. Men for eierne er dette god butikk. Ser man på avkastningen på kapitalen de har spyttet inn i konsernet, snakker vi om tall opp mot 25 prosent. Det er en avkastning de fleste investorer drømmer om.
Men så er det nå en gang slik at det er fullt lovlig å være kapitalist i Norge, og det er slik en sunn underholdningsindustri tiltrekker seg profesjonelle eiere.
Hvis vi skal verne om vår kultur og utvikle kulturnæringen, må staten på banen, mener Geir Luedy. Lubna Jaffery (Ap) er kulturminister.
Foto: LARS KRISTIAN STEEN FLUGE
Vi må slutte å late som om denne maskinen er rigget for å ivareta forfatteren. Kapitalen søker avkastning, ikke rettferdig timelønn for skapende kunstnere. Derfor må vi slutte å forvente at forlagene skal løse dette alene.
Så hvor skal vi hente pengene, slik at en forfatter med strålende anmeldelser og gode salgstall kan få en anstendig lønn?
Norge har bare fem millioner mennesker, og prisen vi betaler for å leve her er skyhøy. Markedet alene er rett og slett for lite til å brødfø dem som skaper innholdet. Hvis vi skal verne om vår kultur og utvikle kulturnæringen, må staten på banen.
På verdensbasis står den kreative sektoren for rundt seks prosent av alle jobber. I Norge er tallet tre til fem prosent. Nabolandene våre ligger langt foran oss i å satse på kultur som næring. Sverige eksporterer ti ganger mer musikk enn Norge! Tall fra 2023 og 2024 viser at norsk musikkeksport lå på rundt 530 millioner kroner, mens den svenske musikkbransjen eksporterte for ca. 5,4 milliarder svenske kroner.
Når arkeologer om tusen år graver i den norske jorden, er det ikke Must-familiens kontoutskrifter eller kvitteringer fra Ark de leter etter.
For 20 år siden bestemte Sør-Korea seg for å investere tungt i film- og musikkindustrien. Sør-Korea bygget en eksportmaskin, og i dag dominerer K-pop det globale musikkmarkedet mens filmene deres vinner Oscar. Dette var et politisk valg.
Hva om vi gjorde det samme for alle dem som skaper det norske innholdet – enten de skriver bøkene, komponerer musikken eller fester historiene våre til lerretet?
Vi i Norge skryter av både kulturbudsjettet og virkemiddelapparatet. Hos kunstnerne som skaper verdiene utenfor de store institusjonene, resulterer hverdagen likevel i en timelønn på omtrent 30 kroner. I næringspolitikken velger vi heller å investere i olje enn i popmusikk. I det private bygges det hoteller og parkeringsplasser.
For 20 år siden bestemte Sør-Korea seg for å investere tungt i film- og musikkindustrien. I dag dominerer K-pop det globale musikkmarkedet.
Foto: Eugene Hoshiko
Konsekvensen ser vi kanskje aller tydeligst i musikkindustrien. Norske låtskrivere og artister leverer enorme strømmetall på løpende bånd, men store deler av eierskapet flagges ut.
Fordi vi mangler et norsk kapitalmiljø som tør å investere i immaterielle rettigheter, selges masterrettigheter og musikkataloger til selskaper med hovedkontorer i USA. Vi eksporterer den kreative råvaren billig, og lar utenlandsk kapital stikke av med den langsiktige avkastningen.
En venn sa nylig: «Kultur har verdi. Alt annet er bare tull.» Han har langt på vei et poeng. Penger er tross alt bare fiksjon; papirer vi bruker til å kjøpe andre papirer som trigger et nytt tall på skjermen. Vi har kollektivt blitt enige om hva disse tallene betyr. Det er et verktøy for å flytte verdier, men kulturen er verdien.
Når arkeologer om tusen år graver i den norske jorden, er det ikke Must-familiens kontoutskrifter eller kvitteringer fra Ark de leter etter. De leter etter restene av det vi trodde på, sangene vi sang og historiene vi fortalte hverandre for å forstå hverandre.
Sørkoreanske Bong Joon Ho vant fire Oscar for filmen «Parasitt» i 2020. Filmen ble den første ikke-engelskspråklige filmen til å vinne Oscar for beste film.
Foto: Jordan Strauss
Nå må vi bli enige om at en bok – papirer som forteller oss hvordan vi skal gi livet mening, og som vil overleve oss alle – også har en reell verdi. Videre må vi forstå at rettighetene til en moderne hitmaker er miljøvennlige og potensielt store fremtidige inntekter for landet.
Kultur er selve limet som binder oss sammen gjennom felles historier, verdier og tradisjoner. Det gir oss en dyp følelse av tilhørighet og identitet.
30 kroner timen er ikke greit i et samfunn der en klase med tomater koster 60 kroner og et bøttekott koster tre millioner. Med våre fem millioner innbyggere har vi ikke et marked som i England, der en undergrunnsartist kan tjene millioner på en beskjeden fanskare.
Heldigvis skriver likevel Hilde Østby bøker som binder oss sammen. Det spørs hvor lenge hun gidder, hvis ikke politikerne – som er mest opptatt av å diskutere formuesskatten til Must-familien – snart begynner å se verdien av kultur.
Vi har råd til å være en krigsnasjon og en oljenasjon, men har vi råd til å slutte å være en kulturnasjon?