Gudrun Marie Schmidt

Kulturjournalist og programleder for Politikens
daglige podkast «Du lytter
til Politiken».
Fast reporter og featurejournalist i kulturredaksjonen.
Aktuell med boken «Sting,
saks, begjær» (People’s
Press), som blant annet
handler om den tidligere
moteredaktøren Ulla
Linnemanns enorme garderobe – som Gudrun Marie
Schmidt tilfeldigvis arvet.

Vis mer
Vis mindre

I leiligheten sin i København har den ferske forfatteren og erfarne journalisten Gudrun Marie
Schmidt et skattkammer gjemt bak en dør. Selve
døren er ikke spesiell, men bak den skjuler det seg
en viktig del av Gudrun Maries liv. Et lite rom som
bugner av klær. 

Fra gardinstenger henger kjole etter
kjole – paljetter, chiffon og skinn – og på kleshengere
overalt, der det er plass, henger blant annet en stor, rød
pelskåpe, kimonoer og blondebluser. Her finnes også
stabler av hatter, og i skapet ligger skuffer fulle av sko,
belter, bodyer og strikkegensere. 

– Jeg har et kjærlighetsforhold til klær som kan kalles
nevrotisk. Klesskapet mitt ser ut som en klimakatastrofe, men det meste er brukt, og resten er gammelt
– det ser bare så vanvittig ut fordi jeg ikke klarer å kaste
noe, forteller Gudrun Marie. 

– Da jeg var tenåring, hadde moren min fått nyss om
en kvinne i København som maskinstrikket bolerojakker. Jeg fikk en av dem. Den hadde roser, glinsende garn
og struttende form. Den var kort, med en krage man
kunne slå opp, og den var virkelig flashy. At jeg kastet
den, er et tap for livet! En kjempetabbe – jeg skjønner
ikke at jeg kunne finne på det. Den var så morsom! 

Slik er det å snakke med Gudrun Marie: Hvert eneste
plagg har en historie, og hun forteller med smittende
begeistring mens hun viser frem den ene skatten etter
den andre i det lille rommet. Nøkkelordet er «moro».
Gudrun Marie har det gøy med klærne sine. 

– Jeg prøver å se litt bort fra det som er trendy akkurat
nå, for da varer klærne evig. De tingene som skiller seg
ut og er spesielle, blir værende i garderoben min lenge.

Det er derfor jeg fortsatt bruker klær jeg har hatt i 20 år
eller mer, sier Gudrun Marie, som akkurat nå er aktuell
med boken «Sting, saks, begjær» – om nettopp klær. 

Det er en poetisk bok om det å kle seg, om klærne
som former oss og ikke minst om intimiteten som
finnes i klær.

Gudrun Marie hater å kaste klær. Hun har
blant annet en hel samling gamle bodyer som
hun håndvasker forsiktig og passer godt på. FOTO: Marc Fluri

BOKEN ER NETTOPP kommet ut, men den var ikke
lett å skrive. For inni Gudrun Marie var det en liten
stemme som sa at hun ikke burde skrive en bok om
klær. Derfor begynner boken også med alle grunnene
til at hun ikke skulle skrive den.

– Der står det for eksempel at det er dumt
å interessere seg for klær. At hvis jeg skriver en bok
om klær, kan jeg ikke bli tatt seriøst som journalist.
Det er ting jeg egentlig er uenig i, men som jeg likevel
bærer med meg. Det skaper en slags blokkering i meg
– en stoppekloss. Det opptok meg så mye at jeg måtte
skrive det ned før jeg kunne tillate meg selv å skrive
resten av boken, forteller hun. 

– Å skrive at det er dumt å interessere seg for klær …
det er så nedsettende overfor mitt eget forhold til
det å kle seg! Det er en ukjærlig stemme, og den står
i kontrast til hvor interessant og gøy jeg faktisk synes
det er. Klær er verdens beste tema – det er så givende!
Og derfor er det jo sprøtt at jeg går rundt med en så
hard indre stemme som sier at det er dumt og feil,
sier hun. 

Gudrun Marie kjemper fortsatt med den stemmen,
men boken finnes likevel. Utgangspunktet er hennes egne minner om klær, men den favner også barndom,
kjønnsroller, seksualitet – og selvfølgelig kroppen. 

– Jeg skriver også at jeg ikke burde skrive om klær
fordi jeg kan komme til å påvirke døtrene mine i feil
retning. At de kan begynne å interessere seg for noe
lite i stedet for noe stort. Den diskusjonen om hva som
er stort og hva som er smått, henger også sammen
med kjønn. «Menn tar seg av de store, viktige linjene
– kvinner tar seg av de små.» Og hva er de små linjene
tradisjonelt sett? Barn, hjem, mat – og klær. Som om
det ikke har noen verdi. Den antakelsen har satt seg
i meg som en hard indre stemme som sier: «Du må
ikke skrive en bok om klær!» 

Men klær har verdi, sier Gudrun Marie. En veldig
stor verdi, faktisk. Og det gjelder enten man, som
henne, har et «nesten nevrotisk» forhold til klær, eller
man går i bukse og T-skjorte hver dag. 

– Jeg har tenkt på at klær egentlig er noe veldig intimt. Det er noe indre som vi trekker ut og viser på
overflaten. En indre, personlig ting som vi former og
kler oss i. Klær er ikke overfladisk – det er det indre som
legges ut, så andre kan se det. Og det er den bevegelsen,
fra innsiden og ut, boken handler om.

– Den røde jakken er fra den tidligere
moteredaktøren Ulla Linnemanns garderobe. Den lå i en av de siste posene
jeg fikk fra datteren hennes, og da jeg
stakk hånden i lommen, fant jeg Ullas
visittkort, forteller Gudrun Marie, som
har et eget rom til garderoben sin. FOTO: Marc Fluri

DET VAR IKKE Gudrun Maries egen garderobe som
satte i gang refleksjonene hennes om klær. Nei, det
var en helt annen kvinnes garderobe. En dag fikk hun
nemlig en melding fra moren til et barn i sønnens klasse. 

– Vi er ikke egentlig venner. Jeg liker henne veldig
godt, men vi sees bare i forbindelse med skolen. Hun
hadde lagt merke til at jeg hadde et spesielt forhold til
klær – et annet forhold enn
hun selv hadde. Hun hadde
gitt meg komplimenter noen
ganger, blant annet for noen
kule cowboystøvler jeg har
fått av mannen min. Jeg hadde dem på på en foreldrefest,
og hun sa at støvlene minnet
henne om moren hennes, som
hadde vært journalist og moteredaktør.

Meldingen fra kvinnen
handlet nettopp om klær.
«Kan jeg spørre deg om en litt
rar ting?» skrev hun. Gudrun
Marie ble nysgjerrig. 

– Hun forklarte litt
unnskyldende at moren hennes hadde veldig mye klær, men nå skulle flytte på
pleiehjem. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre med
alt. Kanskje jeg ville være interessert i noe av det? Jeg
svarte selvfølgelig «JA» med en gang. Det var jo drømmescenarioet mitt. 

Etter hvert begynte flyttekassene og posene med den
tidligere moteredaktørens klær å komme til Gudrun
Maries leilighet. Hun åpnet den ene kassen etter den
andre. 

– Jeg tenkte: «Dette er helt vilt!» Det var så morsomt
og fint. Og så kom det bare mer og mer. På et tidspunkt
luktet hele leiligheten av den gamle damens parfyme.
Mannen min, Thomas, var heldigvis på reise den uken.
Han begynte etter hvert å si: «Nå er det for mye!» Det
sto pappkasser overalt. 

Gudrun Marie pakket ut klærne ett plagg av gangen
– men hun pakket også ut noe annet. 

– Da jeg begynte å trekke opp disse fantastiske
kjolene, skjørtene, bodyene, jakkene, beltene, veskene
og skoene, slo det meg: Det tegnet seg et bilde av en
kvinne. Det var som om jeg lærte henne å kjenne gjennom klærne, sier Gudrun Marie. 

– Jeg følte også at jeg kunne se hvordan hun hadde det med seg selv og kroppen sin gjennom klærne. Det
var for eksempel en enorm samling brede belter. Slike
belter fremhever midjen. Hvis man er glad i midjen
sin, tar man på seg et bredt, iøynefallende belte. Disse
beltene hadde ville sølv- og gullspenner – til og med
dyrehoder!

– Den bredbremmede hatten
fant jeg i en Røde Korsbutikk for noen år siden, forteller Gudrun Marie, som også
har arvet mye fra bestemoren
sin – en kvinne som virkelig tok
vare på klærne sine. Hun døde
i fjor, nesten 100 år gammel. FOTO: Marc Fluri

SLIK SIER KLÆRNE våre mye om hvordan vi har det
med kroppen vår, understreker Gudrun Marie. Hun la
merke til at moteredaktøren tilsynelatende ikke hadde
noen korte skjørt – kanskje hun ikke likte å vise beina? 

– Det var også mange bodyer, og de er blitt en
skatt for meg. Jeg håndvasker dem forsiktig, for de er
så vakre. Jeg har små bryster
selv, men jeg forestiller meg
at hun hadde en større byste
som hun var stolt av. Det var
som om jeg gjennom klærne
så hennes blikk på seg selv.
Hvem var denne kvinnen jeg
pakket ut? Hun ble levende
gjennom klærne sine, og det
fikk meg til å tenke mye på
mitt eget forhold til kroppen
min. Det påvirker jo alt som
har med klær å gjøre! Det ble
drivstoff til boken, forteller
Gudrun Marie. 

Etter hvert vokste det
frem et mosaikkbilde i alle
slags former, farger, mønstre
og teksturer. Der var de mintgrønne lakkskoene hun
elsket som barn. Eller følelsen av å få et rødt velursett,
hjemmesydd av farmoren, men i feil farge. Og som
voksen – følelsen av å være feil kledd. 

– En dag skulle jeg på foreldresamtale på barnas
skole. Jeg hadde hatt det travelt på jobb, og om morgenen hadde jeg kledd meg litt sexy – en svart lakkjakke,
en genser der man kunne ane bh-en og et kort skjørt.
Jeg tenkte ikke over det på jobb, men plutselig sto jeg
der foran skolen, på vei inn til et slags krisemøte, i det
antrekket. «Hva driver du med?» tenkte jeg. «Dette
går jo ikke! Sånn kan ikke en mor se ut!» 

– Mot og skam henger sammen når vi snakker om
klær. Det er to motsetninger som stadig kolliderer.
Nettopp fordi klær gjør det indre synlig for omverdenen. Det gjelder enten man går i grått, praktisk turtøy
eller elsker sterke farger. Det er modig hver eneste gang
vi tar på oss klær, fordi det er en måte å vise verden
hvem vi er. Men hver gang vi er modige, kan vi også
være redd for at vi har gått for langt. 

Mens Gudrun Marie forteller, går hun frem og tilbake til skattkammeret sitt. Hun viser frem en glitrende
kjole i regnbuens farger, leter etter noe, og gir så opp. I dag har hun på seg en blå kjole med knallrødt broderi. 

– Kjolen jeg har på i dag, er en av mammas gamle.
Jeg hadde så lyst til å ha på meg noe av hennes tøy
i dag. Som barn syntes jeg ikke noe
særlig om den, men som voksen
elsker jeg den. Den er spesiell – fra
Sør-Afrika, men ser ut som noe
fra 1970-tallet. Å ha den på gir
meg glede. Samtidig setter den en
stemning: Vi skal ha det gøy! Du
får gjerne se på meg – det er greit.

DET Å ARVE klær er viktig for
Gudrun Marie. Som med moteredaktøren føler hun også en forbindelse til moren når hun bruker
hennes klær. 

– Det kommer jo an på hvem man arver fra, men da
jeg begynte å tenke over dette, gikk det opp for meg hvor
mye jeg elsker klærne jeg har arvet etter mamma. Det er
som om kroppen hennes fortsatt finnes i dem, selv om
de sitter på meg. Omsorgen ligger i sømmene – hun er
til stede i dem. Det er jeg, som voksen kvinne, som bærer
mammas kjærlighet på kroppen, sier Gudrun Marie. 

– Det er noe med mødre og døtre som er spennende,
for vi speiler hverandre. Jeg så hele tiden på hva mamma gjorde med klærne sine. Jeg lekte med klærne hennes,
prøvde dem, satt inne i klesskapet, tok på skoene hennes
og klakket rundt og lekte fin dame. 

Gleden ved klær går i arv i Gudrun Maries familie.
Mormoren hennes var liten, bare 1,48 høy, og kom fra en
arbeiderfamilie som ikke hadde råd til nye klær. Heldigvis gjorde størrelsen hennes at hun kunne kjøpe «flashy»
antrekk på salg. Gleden ble gitt videre til Gudrun Maries
mor – og videre til Gudrun Marie selv. 

– Jeg vokste opp i en familie som ikke hadde mye
penger. Det betydde at jeg ikke kunne kle meg dyrt
– jeg kunne ikke vise meg frem i nye klær slik andre
gjorde. Derfor måtte jeg finne en annen vei. Jeg måtte
være kreativ.

– Kjolen er mammas gamle
fra 1980-tallet og kommer
fra Soweto i Sør-Afrika. Som
barn syntes jeg den var rar og
altfor vid, men i dag elsker jeg
den – og jeg føler meg nær
moren min når jeg har den på,
sier Gudrun Marie. FOTO: Marc Fluri

FORHOLDET TIL KLÆR og kropp henger uløselig
sammen, og i perioder der Gudrun Marie veier mer,
prøver hun å snu det til noe positivt. 

– Noen ganger er jeg mer fornøyd med kroppen min
enn andre ganger. Når jeg er rundere, unngår jeg visse
plagg, og det er synd. Til gjengjeld blir jeg kanskje mer
glad i brystene mine. Hvordan kan jeg ha det gøy med
dem? Eller den store rumpa – hva
kan jeg få ut av den? Den er jo morsom å gå rundt og strutte med, sier
journalisten, som har to gode råd til
dem som vil ha det morsommere
med klærne sine. 

– For det første synes jeg alle
fortjener å ha det gøy med klær.
Hva gjør man hvis man har gått
lei? Jeg tror man skal starte med
det taktile: Finn ut hva slags stoff
du liker å ta på. På den måten kan
du nærme deg klærne som om de
var en person du liker. Når du tar på deg klær, berører
de deg også. Det skjer en sanselig utveksling der.
– Det kan også være lurt å se på andre kvinner hvis
stil du liker. Hva er det ved dem du synes er fint? Er
det måten de bruker en genser på? En spesiell krage?
Farger? Kanskje finner du en kvinne med en kropp som
ligner din egen – se hva hun gjør. Jeg ville gått rundt og
latt meg inspirere, kanskje til og med begeistre! Sakte,
men sikkert kan man ta inn noe av det. På den måten
låner vi også litt av hverandres mot.