Åsa møtte ektemannen i 1972. De forlovet seg i februar året etter og giftet seg i desember i Hästveda kirke, der hun vokste opp, noen mil utenfor Kristianstad.

Forelskelsen kom raskt – men allerede før bryllupet dukket det opp små varsellamper.

– Forloveden min fortalte at han av og til kjente en dragning mot andre klær, kvinneklær. Samtidig sa han at det ikke skjedde så ofte, forteller hun.

I selvbiografien I ingen-mannsland skriver hun:

«Han legger det fram som noe som ikke vil påvirke oss i særlig grad. Men øyeblikket er skremmende. Den truende uroen som skal følge meg i mange år, begynner å ta form. Noe er ikke som det skal – men hva?

– Det kalles transvestitt, sier han.»

– Jeg reagerte selvsagt. Jeg var sykepleierstudent og slo opp ordet «transvestitt» i det medisinske leksikonet. Jeg forsto betydningen, men ikke hva det egentlig innebar for ham.

Hun forsøkte også å snakke med noen for å roe uroen.

– Men i dag husker jeg verken hvem det var eller hva som ble sagt.

Åsas historie

Historien om Åsa Roxbergs familie ble kjent for et bredt publikum i 2014 gjennom datteren Esters bok Min pappa Ann-Christine, som senere ble filmatisert som Min pappa Marianne med Rolf Lassgård og Hedda Stiernstedt i hovedrollene.

Elleve år senere valgte Åsa selv å fortelle sin historie. I den sterke selvbiografien deler hun åpent om livet med hemmeligheten, oppløsningen av et nesten 40 år langt ekteskap og den eksistensielle krisen som fulgte.

– Erfaringen med å leve som ektefelle til en transseksuell mann var moden for å bli fortalt, sier hun.

Fortrengte uroen

Da mannen fortalte om dragningen mot kvinneklær, var Åsa 20 år. Hun sa det ikke til noen – verken familie eller venner.

– Selv om jeg var myndig, var jeg redd for at foreldrene mine ville forsøke å stoppe bryllupet hvis de fikk vite det.

Hun valgte å gjøre noe som sjelden holder i lengden: å fortrenge det.

– I mange år levde vi et vanlig liv, selv om tankene hans dukket opp innimellom. Også da vi bodde fire år i Zimbabwe. Der var det helt uaktuelt å leve ut noe slikt, og jeg fortsatte å late som om hemmeligheten ikke fantes.

Et liv i Afrika

Paret delte en sterk lengsel etter å oppleve verden og hjelpe mennesker i utviklingsland. Mannen var prest, og de jobbet i misjon for Svenska kyrkan.

Mellom 1985 og 1989 bodde de i Zimbabwe.

– Først jobbet jeg som lærer på en sykepleierskole. Senere flyttet vi enda mer ut på landsbygda, og da ble det mest kvinnearbeid for min del.

Det skulle vise seg å bli en gave.

Foto: Privat

– Gjennom arbeidet med kvinnene lærte jeg enormt mye – om kultur, om livet og om hvordan man håndterer motgang.

Hun beskriver samarbeidet som det mest givende hun har opplevd. Kvinnene sydde, strikket, sang og danset – ofte samtidig. De plantet også trær for å skape inntekter til sosialt arbeid.

– Mange levde i fattigdom. I tørkeperioder kunne det være kilometerlange køer til en brønn i nærheten.

Det som gjorde sterkest inntrykk, var hvordan kvinnene møtte livet.

– De klarte å romme både glede og sorg samtidig. De lærte meg at utfordringer best håndteres med livsglede – selv under vanskelige forhold.

En vanskelig erkjennelse

Mot slutten av oppholdet i Afrika fortalte mannen at følelsene hans hadde blitt vanskeligere å undertrykke.

– Jeg spurte om han ønsket å være kvinne. Han svarte ikke. Jeg husker hvor fortvilet han så ut.

Selv var hun redd for å bli alenemor.

– Å bryte opp var utenkelig. Han måtte fortrenge følelsene – og jeg gjorde det samme.

Bruddet

Familien flyttet tilbake til Sverige. Først mellom 2010 og 2012 begynte en reell frigjøringsprosess.

– Jeg spurte igjen: Vil du være kvinne?

– Jeg har ikke noe valg, svarte han.

– Vi har alltid et valg, mente jeg.

NYTT LIV: Åsa sin tidligere ektemann. Foto: Privat

I dag ser hun annerledes på det.

– Den samtalen startet to parallelle prosesser: hans frigjøring og min. Men det ble også slutten på ekteskapet og starten på et nytt liv.

Hun beskriver tiden som en dyp krise.

– Hvem er jeg uten det vi har bygget opp sammen? Etter nesten 40 år sammen mister man fotfestet.

Ville beskytte barna

Da mannen sto fram, gikk det raskt. Åsa forsøkte å skjerme barna.

– Jeg gjemte klærne hans da en av døtrene var på besøk, for at hun ikke skulle oppdage det på feil måte. Det såret ham.

Til slutt gikk det ikke lenger.

– Da valgte han selv å fortelle.

Datteren Ester har tidligere beskrevet reaksjonen slik:

– Det var som å få et dødsbud.

Et nytt liv

At alt ble offentlig, ble en stor belastning. Åsa trakk seg tilbake og snakket lite om det som skjedde.

– Jeg gikk til psykolog en periode, men det ble kortvarig. Ellers holdt jeg meg mest i bakgrunnen.

Som troende stilte hun også spørsmål til Gud.

– Hvorfor skjer dette med meg? Jeg fikk aldri noe svar. Til slutt måtte jeg akseptere.

AKSEPT: Åsa måtte bygge opp sitt eget liv etter bruddet. Foto: Libris bokförlag

I ettertid har hun brukt erfaringene til å bearbeide livet.

– Da han kom ut av skapet, gikk jeg inn i det. Men jeg hadde med meg lærdommen fra kvinnene i Afrika.

Hun sier at livet sjelden går rett fram.

– Det kommer svinger, og det gjelder å håndtere dem. Man kan faktisk komme styrket ut av det.

Fant kjærligheten igjen

Et spesielt minne står igjen:

– Da jeg bestilte togbillett til et nytt liv, spurte de om jeg ville ha retur. «Nei, én vei», svarte jeg. Det var starten på noe nytt – og jeg kjente en enorm frihet.

Fire år etter bruddet møtte hun en ny mann. De giftet seg i 2016.

– I dag har jeg et veldig godt liv. Mannen min er helt fantastisk. Jeg jobber litt fortsatt, har et rikt liv – og har oppdaget hvor gøy det er å skrive bøker.

Hun avslører også at hun jobber med en ny bok.

– Den handler om noe annet, men er delvis selvbiografisk. Det er vel de fleste historier – man skriver alltid litt av seg selv.